Me And That Man – En black metallers blues

At Behemoth er et av de ledende bandene innen black metal er et sikkert tegn på at Nergal er en god låtskriver. Hans fascinasjon for blues er en rimelig ny oppdagelse, men ikke dermed sagt at han ikke kan lage gode låter i den sjangeren også. Me And That Man er ute med albumet «New Man, New Songs, Same Shit Vol 1», en plate fullspekket med vakre mørke melodier og kjente stemmer.

Tekst: Ronny Østli
Foto: Grzegorz Golebiowski

Livefoto: Anne-Marie Forker

For halvannet år siden slapp Behemoth et meget sterkt album i «I Loved You At Your Darkest». Da gikk planlagte intervju i vasken. Jammen ble det utsettelse på utsettelse denne gangen også. Når det endelig klaffer er vi i slutten av mars og koronaviruset har satt en stopper for det meste i verden. Da ble det vel omsider litt ledig tid for den arbeidsomme polakken også?

– Ja, jeg har all verdens tid jeg nå. Og egentlig er det hele litt beleilig så jeg får tatt igjen litt av det tapte. Spesielt når det kommer til presse på denne nye plata. Alt jeg gjør er med lidenskap og jeg gjør ett eller to, toppen tre intervjuer per dag. Jeg hater å rase gjennom en hel liste med journalister på en dag med gitte tider. Når jeg prater med deg nå er det det som er planen min i kveld.
Behemoth innledet året med en Europaturne sammen med Slipknot, som også inkluderte Oslo. Fikk dere fullført denne turen før arenaene stengte?
– Ja vi var utrolig heldige. Bare en uke etter vi kom hjem begynte avlysningene. Turnéen var en stor suksess for Behemoth og vi har fått fullført alle planlagte aktiviteter. Det neste er noen sommerfestivaler som vi enda ikke vet om blir noe av, vi aner jo ikke hvor omfattende dette faktisk blir.

Siden verden aldri har opplevd noe lignende og vi i skrivende stund har fått vite at vårens festivaler er avlyste, er dette noe jeg er veldig nysgjerrig på videre konsekvens av. Når dette nummeret slippes i juni er dette skrevet i mars hvor man ikke aner noen ting så langt frem. Aldri før har jeg vært med på noe så absurd. Litt absurd er også black metal i stekende sol, som Behemoth på Tons Of Rock i fjor sommer.

– Det var en fantastisk konsert og en god opplevelse. Norge har en spesiell plass i våre hjerter og vi har mange venner der. Og akkurat som nå sist vi var der får vi alltid besøk backstage og det hele er som en familiegjenforening.

Nå har jeg ikke ringt Nergal for å snakke om Behemoth. Eller metal i det hele tatt for den saks skyld. Me And That Man er blues, country, americana og særdeles lite av det vi forbinder med Nergals tidligere virke på platefronten.
– Når man som musiker har holdt på med en sjanger i mange år så hender det man vil gå dypere i opprinnelsen til sjangeren man holder på med. For min del har jeg lenge likt band som Danzig og The Doors. Ikke at det er blues, men likevel det mest bluesorienterte jeg har hørt på. Og Black Sabbath selvfølgelig. Etter hvert begynner man å lure på hvor de hentet sin inspirasjon fra. Hvert eneste rockeband stammer fra de svartes musikk, de oppfant den elektriske gitaren og basisen til det vi kjenner som rock. For meg er det dermed rimelig motstridende med rasistiske og fascistiske rockeband. De spiller musikken oppfunnet av folkene de hater. Da er man passe på bærtur eller hva? Når man begynner å dykke i denne materien oppdager man et hav av dyktige musikere. Nå ser jeg riktignok ikke på Me And That Man som blues, country eller folk. Vi er bare et rock’n’roll band som henter litt fra en rekke undersjangere fremfor å være et retroband eller tributeband. Men jeg håper jo vi har skapt noe unikt. John Porter (gitar) er ikke en bluesgitarist, men han har hentet mange teknikker fra sjangeren, men det kan også sies om Jack White, Josh Homme osv. Alt stammer fra det samme. Så er det bare å være kreativ med det de tre kordene. Hvorvidt vi har lykkes kan jeg ikke påstå, men vi har gjort et forsøk, hehe.
– Jeg ble lamslått av de gode melodiene.
– Takk for det, det tar jeg som et stort kompliment. Behemoth er jo også et band med mye melodi. Du har jo også Swans og Diamanda Galas som har gode sanger som er totalt kaos uten melodi, hehe. Jeg er mer rock’n’roll av meg og digger AC/DC og selv om de har inspirert meg som musiker kommer det nok tydeligere frem i Me And That Man enn i Behemoth. Vi er et band som jammer og det er forskjell på å jamme frem en låt hvor vokalisten synger og ikke skriker. Når disse låtene jammes frem føler jeg min styrke ligger i nettopp det med å finne en god melodilinje.
– Likevel er jo Behemoth et veldig massivt og teknisk band. Me And That Man er den rake motsetning med enklere struktur og færre korder. Dermed vil jo en god melodi være mer avgjørende.
– Ja, det er riktig. Med Behemoth har vi tatt den helt ut med tanke på teknikk, produksjon, sceneopptreden, turnering osv. Og vi er fortsatt et voksende band som har fått mange muligheter som vi verdsetter og jobber videre med. Ved å starte Me And That Man var tanken å gjøre det stikk motsatte. Nedstrippet, tilbake til røttene og enkle historier. Mer rett frem. Behemoths tekster er metaforiske og filosofiske med skjult budskap. Mann dreper kvinne fordi hun var utro og vil hevne seg. Det er lite metaforer med det. En enkel historie fortalt på enklest mulig måte. Så finner man noen korder som passer rytmikken og ordene og sørger for at foten følger. Det er så enkelt som det.

«New Man, New Songs, Same Shit Vol 1” er det hovedsakelig gjestevokalister. Nergal synger kun en låt selv, «Męstwo», men vi ble jo kjent med hans dype hemmeligholdte vokal på debutalbumet «Songs Of Love And Death» fra 2017.
– Jeg er baryton og synes jeg har en god stemme. Jeg har et vidt spenn, men er lagt fra teknisk god. Jeg innser min begrensning, men er komfortabel med hvordan den høres ut. Jeg er også veldig kritisk til egen stemme, men «Męstwo» er i mitt toneleie og derfor høres den grei ut. Det er nettopp sånn jeg synes musikk skal være, den skal gjenspeile hva man er i stand til å utrykke. Klarer jeg det ikke så gjør jeg det heller ikke. Nå skal det sies responsen har vært enorm på denne låta, så jeg er litt sånn; wow! Vi var en smule skeptiske til å ha med en låt på polsk, men folk finner det eksotisk og spennende. Det faller seg nok bedre nå, enn for eksempelvis femten år siden. Bare se på suksessen til Rammstein, folk suger til seg energien selv om de ikke skjønner hva de synger. Jeg tror det dreier seg om musikkspråket. Følelsen og energien veier tyngre enn ordene.
– Gjør du vokalen på alle låtene selv live?
– Vi har ikke det problemet akkurat nå, da vi har avlyst alle kommende konserter. Vi skulle jo spille i London denne våren og hadde fem vokalister som var klare der. Nå er det fremdeles såpass tid at jeg håper Beyond The Gates blir noe av. Det er vel venner av oss begge som står bak den festivalen, og jeg har et håp om å få med Ihsahn og Sivert Høyem den kvelden. Om det blir flere festivaler denne sommeren håper vi å få med noen av gjestene, avhengig av hvor vi spiller og hvem som er tilgjengelig. For fremtidige show fordeler vi vokalen innad i bandet utfra hvem som passer den enkelte låt best. På demoene er det jo vi i bandet som synger, så vi er ikke ukjente med å synge disse låtene. For eksempel er det jeg som sang demoen til «By The River». Da Ihsahn mottok den lurte han på hvorfor i all verden han skulle synge på den, da han syntes den låt veldig bra med min vokal, så det krevde litt å overbevise han. Som om det er noen hemmelighet at min vokal ikke rekker ham til knærne en gang, haha! Da jeg fikk låta hadde han løftet den til den neste stratosfære. Helt utenomjordisk prestasjon, og det mener jeg seriøst. Og samme historie kan jeg fortelle om «Coming Home» og Sivert Høyem. Opprinnelig var låtas vokalist Ville Valo (HIM), men han kuttet all kontakt og droppa prosjektet. Da slo det meg at låta hadde en Madrugada-vibe. Egentlig jobbet jeg og Sivert med noe annet materiale til plata, som jeg egentlig ikke tror han var like begeistret for. Men da denne ble ledig løsnet det, hehe. Ikke bare er gjestene invitert fordi de er bedre sangere enn meg, men de er store favoritter fra forskjellige grener innen rock og metal, og gir plata spennvidde og dybde. Jeg er målløs over innsatsen deres og håper de også sitter igjen med noe etter dette.
– Var det en enkel sak å få med alle disse artistene?
– Matt Heafy (Trivium), Corey Taylor (Slipknot)  og Ihsahn er de største navnene på plata. Ikke bare er dette hyggelige mennesker, men de er virkelig, virkelig ydmyke. Og deres beskjedenhet står i sterk kontrast til talentet de bærer på. Det samme gjelder selvfølgelig resten av gjestene, som kanskje ikke er like store kommersielt. Men sammen skapte vi god stemning og harmoni. Ville Valo sluttet å svare på epostene mine, og jeg må ha gjort noe som opprørte ham, men jeg er slett ikke sikker på hva. Så er det en trist sak med Manuel fra Zeal And Ardor, som skrev og sang «Surrender». Han kom til Polen og vi investerte tid og penger i videoinnspilling. Da han kom hjem fikk jeg beskjed om at vokalen hans måtte fjernes og at han distanserte seg fra alt tilknyttet min person. Det må jeg si var veldig skuffende. Det var også en sak med Jørgen Munkeby (Shining, Jaga Jazzist) som spiller saxofon på «Run With The Devil». Jeg ba han spille på bestemte steder i låta, hvorpå han svarte han ville spille gjennom hele. Jeg ba han inderlig om å ikke gjøre det, fordi jeg ikke vil ha saxofon gjennom hele låta. Nei vel, sa han, jeg gjør det likevel så får du heller fjerne det. Så fikk jeg resultatet. Holy Shit, for et løft. Han tilførte et veldig generisk riff noe helt nytt. Det er naturligvis lett å tenke Morphine på en sånn låt, men dette samarbeidet ga meg en ny erfaring og jeg lærte veldig mye av disse menneskene ved å jobbe frem dette albumet.

Andre gjester det er verdt å nevne er vokalister som Niklas Kvarforth (Shining) og Johanna Sadonis (Lucifer) og gitaristene Brent Hinds (Mastodon) og Rob Caggiano (Volbeat, Anthrax). Jeg skjønner jo Nergal er en allsidig musikknerd. Hvordan står det til med platesamlingen?

– Å, den platesamlingen er ofte til besvær. Den er ikke super, super gigantisk, men ganske stor. Dette er i grunn veldig tåpelig, men jeg møter gjerne litt motstand når jeg offentlig sier at jeg er Burzum fan. De første skivene hans, sammen med den norske black metal-scenen var av stor betydning da vi startet Behemoth. Så selv om jeg ikke er enig i det Vikernes sier, så står de to første skivene, utgitt på Deathlike Silence, i mint condition i hylla. Jeg bare himler med øynene når folk lurer på hvorfor jeg ikke brenner dem. For en dum ting å si? Testpress av første Bathory finner du her, litt usikker på om det er femti eller hundre som ble laget av den. Jeg tror det er ganske stiv pris på den. Så joda, jeg har en del spennende greier. Så har jeg bandmedlemmer som kan bruke flere tusen kroner på en gammel King Diamond trøye, så det koster å samle på metal. Men alt i alt er det bedre enn å bruke samme beløpet på dop.

Nergal holder ikke bare på med musikk. Han eier også to frisørsalonger.

– Nja, spør meg heller om jeg eier dem når pandemien er over. Vi har hatt kriser før, men ikke noe kan sammenlignes med denne. Salongene har gått bra og gjort gode penger. De er veldig rock’n’roll orienterte og når venner har spilt i Warszawa eller Gdansk har dette vært et samlingssted. Ihsahn, Mastodon og Trivium er eksempler på venner som har vært på besøk. Personlig er jeg optimist og har tro på at viruset er kortvarig.

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2020

, ,