For fem år siden startet Mayhem en ny æra med ny låtskriver. Gitarist Teloch besto eksamen med glans, og nå er Norges svarteste legender igjen plateaktuelle med «Daemon».
Tekst: Ronny Østli
Livefoto: Anne-Marie Forker
Promofoto: Stefan Raduta
Jeg synes det er på sin plass å starte med det som for Teloch er begynnelsen, nemlig det å ta over som låtskriver etter Blasphemer, en mann som unektelig hadde en egen stil og som ga et gjenforent Mayhem en ny og unik stil for tjuefem år siden.
– Er presset og arbeidet frem til det som ble «Esoteric Warfare» noe du får hjerteinfarkt av å tenke tilbake på?
– Nei egentlig ikke. Det ble så klart mye prøving og feiling. Jeg lagde jo først en plate som ble skrota. Den var mer old school, mer i retningen «De Mysteriis Dom Sathanas», men det likte ikke de andre. Så da måtte jeg lage en litt mer eksperimentell plate, og det er det som ble «Esoteric Warfare». Jeg var selvfølgelig litt nervøs da skiva ble sluppet, det var store sko å fylle, men det viste seg jo å fungere. Så nei, jeg har ingen traumer rundt den plata i det hele tatt.
– Men litt ergelig må det vel ha vært å skrive en hel skive som resten av bandet ikke likte?
– Ja, jeg fant det jo litt idiotisk, siden jeg syntes materialet var bra. Men som ferskingen måtte jeg jo bare godta det og skrive noe annet, hehe.
– Noe av dette har vi vel fått høre som bonusmateriale på en del ting som har kommet i senere tid?
– Nei, ikke noe av det er sluppet. Alt ligger fortsatt på PC’en.
– Da var det kanskje med litt mer senkede skuldre du tok fatt på «Daemon» (som anmeldes her)?
– Ja, det var jo det, da jeg skulle dele skriveoppgaven med Ghul (gitar), og sånn sett slippe unna med halvparten. Men det gikk jo litt trått da, hehe, så det ble mye skriving denne gangen også. Men det skal sies det fortsatt ligger nitti minutter med musikk på PC’en tiltenkt «Daemon» som ikke ble brukt.
– Er det noe av dette vi finner i boksen med en ekstra plate? Den som ble revet bort med en gang den ble lagt ut for salg?
– Nei, det var ferdig materiale som ble innspilt, men som det ikke var plass til på. Det jeg snakker om er nitti minutter utkast med gitar, trommemaskin og noen vokalidéer fra meg. Jeg tenkte kanskje å laste opp på bandcamp eller noe en dag. Det er sikkert litt artig for folk å høre disse ideene, det viser jo litt hvordan vi jobber.
– Ja, hvordan jobber dere egentlig? Som de fleste godt etablerte band ser jeg ikke for meg at det lages riff på øvingslokalet.
– Nei, vi øver aldri sånn. Musikken lages hjemme av meg og Ghul, fordelt omtrent 60-40%. Vi sender så dette til de andre gutta. Hører vi noe liker de det, hører vi ikke noe liker de det ikke, hehe. Det nye denne gangen er at jeg skrev de fleste tekstene. Faren til Attila (vokal) døde mens vi jobbet med plata, så han er unnskyldt for å ikke kunne bidra for mye i dette arbeidet. Enkelte av tekstene er egentlig bare ord jeg sang for å lage en guide til hvordan jeg så for meg vokallinjene, og som Attila kunne bruke som inspirasjon. Dette endte opp på skiva, selv om det selvfølgelig burde vært omskrevet. Planen denne gangen var at alle skulle bidra, enten i form av en tekst, et riff eller trommebeat. Det ble ikke helt sånn, selv om alle har bidratt med tekster. Det hadde nok blitt mer inkludering om vi hadde hatt bedre tid, men vi hadde allerede booket europaturneen før vi spilte inn skiva og måtte bare få den ut.
– Jeg synes det er en ganske catchy skive.
– Hehehe, sier du det? Den har jeg vel ikke hørt før, men jeg tror jeg skjønner litt hva du mener. Det er nok en del elementer fra mitt andre band Nidingr, og det er nok noe av det som kan virke mer iørefallende. Da vi begynte å jobbe med skiva var tanken at det skulle være en litt simplere skive, og det gjør kanskje også sitt til at ting sitter litt kjappere. Noen sier de hører en del «De Mysteriis…» her, men jeg er ikke så enig i det.
– Hvor mye føringer legger egentlig gamlegutta (jeg tenker da på bassist Necrobutcher som var med å danne bandet i 1984, og trommis Hellhammer som ble med fire år senere) i bandet for skriveprosessen?
– De legger seg ikke så mye opp i det. Jeg føler de driter litt i det så lenge det som kommer ut låter Mayhem. En og annen kamp er det selvfølgelig, men det går seg til. De er ikke så vanskelige, og det er deilig. Da jeg skrev skiva som ble kastet i forkant av «Esoteric Warfare» var det Hellhammer som guidet meg i mål, og som var den musikalsk ansvarlige. Denne gangen har det vært mer teamwork, hvor vi i fellesskap har stemt frem hvilke låter vi ønsker å jobbe videre med.
– Dette er deres første plate for Century Media, etter mange år på Season Of Mist. Begge er store innen metal, begge har eksempelvis kontorer i USA. Samt at Mayhem er navn som ekstremmetallere kjenner i alle verdens hjørner. Hva så dere etter da dere fisket en ny deal?
– Vi følte de bremset litt og at det stagnerte litt for oss som band. Det er vel ikke det at vi forventer enormt platesalg, men vi føler Century Media er et selskap som kan løfte oss og ta oss et steg videre.
– Hvor langt skal dere egentlig ta det? Fortsetter dere samme utgivelsesfrekvens som de seneste skivene rekker dere en skive til før et par av gutta fyller seksti.
– Hahaha, artig du sier akkurat det. For en av gutta, jeg nevner så klart ikke navn, sa det ikke blir mer enn en skive til. Vi andre derimot håper jo på fire-fem plater til. Men, ting tar tid i dette bandet.
– Det er jo veldig beleilig at det slippes et album ved navn «Henhouse Recordings» samtidig som det kommer et nytt studioalbum.
– Ja du, den ble jeg oppmerksom på først her om dagen. Vet du hva det er for en skive egentlig?
– Jeg gjør vel egentlig ikke det. Men jeg mener det er huset på Kråkstad på coveret, så jeg tolker det som noen øvingsopptak derfra?
– Ja, det er sikkert noe sånt. Jeg er ikke involvert i disse utgivelsene til Peaceville, det er det de gamle gutta som styrer med.
– Så disse skivene er med andre ord godkjent av bandet?
– Jada, det er de absolutt.
– Vi kommer jo ikke unna filmen Lords Of Chaos. En rekke av karakterene, både Mayhem og andre, har uttalt seg om filmen. Og det blir vel å ta hardt i og si de har skamrost den. Hvordan ser så Teloch på dette, som ikke ble med i bandet før omtrent tjue år etter hendelsene?
– Jeg synes jo det er kult at noen har laget film om gutta. Dette er jo hendelser jeg har hørt om en million ganger. På den annen side er det jo også litt kleint. Jeg har faktisk ikke sett den selv.
– Jeg har heller ikke sett den enda. Som jeg svarer Rob Caggiano i Volbeat i forrige nummer av NRM, jeg vet egentlig ikke om jeg tør.
– Hehe. altså, jeg har prøvd. Jeg holdt ut fem minutter, men da ble jeg så grinete at jeg bare måtte slå av. En eller annen gang må jeg jo likevel få sett den.
– Jeg foreslår du får prøve en formiddag hvor du ikke skal se folk på timevis.
– Haha, godt forslag. Men like fullt inngår det ikke i planene i nærmeste fremtid.
– Har filmen tilført noe som helst til dagens Mayhem?
– Jeg så vel ganske raskt etter utgivelsen av filmen at antall streaminger av låter økte. Boka til Necrobutcher, «Dødsarkiv», med bilder og historier fra bandets tidligere dager var jo fortsatt aktuell da filmen kom, så han gjorde jo en del intervjuer i forbindelse med dette. For min del og bandet per i dag har det derimot hatt liten betydning.
– Jeg ga dere ganske lunken kritikk for konserten på Tons Of Rock i sommer. Det tok meg en halv låt før jeg skjønte dere startet med «Ancient Skin». Jeg har sett dere en del ganger, og langt bedre enn denne dagen.
– Det er ikke mange dagene siden jeg møtte en som sa akkurat det samme. Selv om scenelyden ikke var så ille, var neppe lyden god ut. Det var uansett ingen spesielt god konsert. Jeg vet ikke hvorfor og hva som skjedde, men noen ganger bare går du på scenen og ting fungerer ikke som det skal.
– En konsert som derimot virkelig satt som et skudd var da jeg så Mayhem på Sweden Rock for noen få år siden (2016), med Maniac på vokal.
– Ja det er gøy å gjøre sånne ting. Det å være i en slik posisjon at man kan gjøre litt sånne one-off uhøytidelig ting er deilig. Om vi gjør akkurat det igjen er ikke godt å si, men Maniac er klar han, så det kan jo skje. Jeg tror Attila var opptatt med noe annet akkurat da, sånn at vi måtte komme opp med en ide for å få konserten gjennomført.
– Nå er ikke dette de eneste konsertene bandet har gjort.
– Nei, men i år har det bare blitt seks konserter siden vi har arbeidet med plata. Det forklarer kanskje litt om hvorfor konserten på Tons Of Rock ikke var helt optimal. Snart legger vi ut på en fem ukers Europaturne. Så ligger det an til mer turnering allerede i januar før festivalsesongen setter i gang. I Norge blir det kun Infernofestivalen i denne runden.
– Og for min del synes jeg bookingen der så langt er den beste jeg har sett på årevis.
– Enig. De siste ti årene har vel ikke fenget meg så mye, men dette her ser virkelig lovende ut.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2019