Kategorier
Intervjuer Nyheter

Max Cavalera fra Soulfly – «No gimmicks, no bullshit!»

Selv om de aller fleste fortsatt forbinder Max Cavalera med Sepultura har han nå brukt omtrent dobbelt så lang tid i sitt «nye» band Soulfly, og omtrent samtidig som bandet bikker tjue år slipper de sin ellevte utgivelse «Ritual». Det måtte vi selvfølgelig høre mer om.

Selv om de aller fleste fortsatt forbinder Max Cavalera med Sepultura har han nå brukt omtrent dobbelt så lang tid i sitt «nye» band Soulfly, og omtrent samtidig som bandet bikker tjue år slipper de sin ellevte utgivelse «Ritual». Det måtte vi selvfølgelig høre mer om.

Tekst: Sven O Skulbørstad

Foto: Char Tupper

– Først og fremst gratulerer med nok en strålende skive; Hvordan har det gått seg til?
– Jeg er veldig spent, vi har jobbet veldig hardt alle mann og har denne gangen forsøkt å få frem elementer fra den tidligere sounden vår blandet med det vi alle elsker fra tung musikk generelt. Produsenten vår, Josh Wilbur, ville gjerne dytte oss mot en groovy retningen mens jeg ville mer mot den kjappere og mer ekstreme retningen a’la death metal og liknende, og det at han dro febrilsk i en retning og jeg en annen er måten man lager bra skiver på synes jeg. Litt vennskapelig krangling om du vil, å ikke gå for den enkle utveien men ta krigen for hver eneste avgjørelse. Bare å få til coveret var en intens kamp over tre forskjellige idéer. Så denne skiva har ikke vært lett å lage, men resultatet er så absolutt verdt det og for meg føles den allerede som en klassiker. Jeg håper fansen setter pris på den – vi prøvde ut «The Summoning» under turnéen denne sommeren i Europa og den ble ihvertfall veldig godt tatt imot. Men for meg står ikke resten av låtmaterialet tilbake for den heller, som for eksempel «Ritual», «Evil Empowered», «Dead Behind The Eyes» og «Blood On The Street» som alle står sterkt på egne ben i mine ører. Jeg håper og tror det er et album som er gøy å høre på fra start til slutt, for det kjennes ut som en metallskive av den gamle skolen.
– Soulfly har jo gått stadig mer og mer mot klassisk death og thrash de seneste årene, vil dette da si at det blir et slags miks mellom gammelt og nytt?
– Jeg spøkte litt med det tidlig i prosessen; At det føltes ut som en tribal thrash-skive da den har elementer fra både tribal-musikk og både thrash og death. Og jeg synes det er ganske så kult at skiva endte på den måten, for vi har jo gradvis beveget oss litt bort fra den tribal-inspirerte grooven fra de tidlige skivene til nesten ren thrash på de siste – men vi har aldri gjort begge deler på samme skive før nå. Så vi har både de kjappe låtene og de tyngre mer groovy låtene på «Ritual». Selv om jeg alltid har elsket kjapp og aggressiv metall har jeg også vært like glad i mer groovy metall som Pantera, Biohazard og Ministry og det er gøy å ha fått til begge deler på skiva. Og en annen kul ting er at vi har med medlemmer av Navaho-indianerne på flere spor, deriblant tittelkuttet hvor vi spilte inn en eldgammel messesang som låter helt fantastisk. Samme som «Blood On The Street» som omhandler en Navaho-jente som ble skutt og drept av politiet, som gir meg en slags dokumentar-følelse jeg synes passer musikken veldig godt – samtidig som det føles godt å kunne informere verden om den urettferdigheten som skjer rundt omkring og ikke alltid blir så godt dekket av pressen. Og låta ble helt fantastisk og innehar inspirasjoner av både tribal og black metal før den går over i et Gojira-liknende segment. Et godt eksempel på hva jeg føler om hele albumet. Et annet eksempel er «Dead Behind The Eyes» som gjestes av Randy Blythe fra Lamb Of God og låter som skikkelig thrash fra gamle dager. En temmelig lang låt med mange forskjellige retninger som vi jobber veldig hardt med. Jeg viste min sønn Zyon (hjerteslagene i starten av Chaos A.D. og nåværende trommeslager i Soulfly journ.anm.) mine tidligere arbeider fra slutten av 80-tallet og starten av 90-tallet hvor vi hadde mange forskjellige riff og retninger i samme sang og det var den retningen jeg ville gå med låta. Teksten handler om Hellraiser og cenobites og gir en ganske så skummel følelse til låta. Jeg elsker den filmen og cenobites-karakterene så det var gøy å skrive om det og.
– Da tipper jeg at det ikke er en rød tråd i tekstene på skiva, men heller varierende tematikk?
– Det er veldig variert. Alt fra nevnte temaer, men også integritet i «Ritual» – samtidig som den handler om metallsamfunnet generelt. Vi har «Feedback» som handler om livet på veien og de forskjellige lokalene vi spiller i. «We have no regrets» er refrenget som sier alt om hva vi står for. «Evil Empowered» handler om verdens ledere – helt fra Napoleon til Hitler og Stalin til Trump. Alle disse lederne som bruker makten sin til ondskap. Det er som en sykdom som politikere får med en gang de får makt som vi ser om og om igjen. Istedet for å bruke makten for sitt folks beste blir den misbrukt for å spre ondskap. En låt om liv og død er «Under Rapture» og tanken om å se lyset når livet slutter. Den låter som om Guds hammer kliner til hodet ditt, og Ross Dolan fra Immolation gjør en virkelig fantastisk dødsmetall-vokal på den. Men selv om vi snakket om lyrikk må jeg også nevne den vanlige instrumentalen, for denne gangen har vi ingen trommer på den – kun noen programmerte beats som gir en Massive Attack-feeling til den som jeg liker veldig godt. Den har også med en saksofon som jeg tror vil overraske folk; Det er den aller første gangen jeg har en saksofon på en Soulfly-skive og jeg synes den avslutter albumet på en skikkelig bra måte.
– Det er vel strengt talt den første gangen du har en saksofon på noen skive du har gjort vil jeg tro?
– Helt riktig, men jeg har alltid likt saksofon i alt fra Paul Simon til tidlig reggaemusikk og jazz og når det blir brukt riktig låter det rett og slett nydelig.

– Du bruker fortsatt gjesteartister; Er det noen du ikke har hatt med enda som du kunne ha tenkt deg å jobbe med?
– Ja, jeg har fortsatt min personlige bucketliste med Ozzy og Rob Halford. Du vet, de gamle traverne. Jeg kommer aldri til å slutte med å jobbe for å få det til så vi får se om det går en gang. Men når det er sagt setter jeg pris på de som allerede har bidratt og gjort en knallbra jobb for oss. Som både Ross og Randy som jeg allerede har nevnt, men også Justin fra Godflesh som var med på Cavalera Conspiracy var det inspirerende å jobbe med. For meg spiller det ingen rolle hvor berømt en person er, men heller hva han representerer. Godflesh er ikke det største bandet på planeten, men i hodet mitt er de gigantiske på grunn av hva de representerer. Det er så fett å ha en som Justin på laget, for det handler ikke om berømmelsen men om kunsten. Men det har blitt en akseptabel liste med gjesteartister opp igjennom som inkluderer de fleste fra Sean Lennon til Tom Araya. Jeg elsker samarbeid på tvers av band, som for eksempel i Killer Be Killed. Samarbeid og gjesteartister har eksistert i mange år i mange band, og det representerer en del av metallsamfunnet jeg er veldig glad i. Jo flere samarbeid på tvers av genrer jo bedre er det for metallen synes jeg. Vi er et samfunn av musikere som står i det sammen og jeg vil stadig gjøre flere samarbeid, hele tiden.
– På snakk om Killer Be Killed – er det noe nytt der i gården?
– Ja, det er fortsatt meg med Troy Sanders fra Mastodon, Greg Puciato fra The Dillinger Escape Plan og Ben Koller fra Converge fra skiva vi ga ut i 2015. På en måte en slags supergruppe, og siden såpass mange likte debuten fant vi ut at vi måtte gjøre en til så vi har allerede lagd en demo på ti nye låter og håper å ha en skive klar i løpet av neste år. Det er en virkelig kul ting for meg å gjøre da det skiller seg ganske kraftig fra alt annet jeg gjør. Det er veldig melodisk hvor folk faktisk synger; Både Troy og Greg er noen fantastiske vokalister og jeg kan bare kose meg med det jeg gjør. I tillegg så er samtlige noen av mine personlige favoritt-band så å få være med sammen med de betyr mye for meg. Men først og fremst er det fullt fokus på Soulfly med skiveslipp og turné.

– Soulfly bikker i disse dager tjue år som band, så du for deg det når du startet prosjektet?
– For det første er jeg veldig glad for at vi feirer det ved å gi ut et nytt album. Vi snakket litt om å ta den første skiva ut på turné, men jeg synes det var kulere å gi ut ny musikk og vise at vi fortsatt er kreative. Når det er sagt synes jeg det er helt utrolig at det har gått tjue år og elleve album allerede. Det har vært en vill reise som har skapt en massiv Soulfly-stamme over hele verden fra Australia til Europa og Sør-Amerika og det er helt vilt at det finnes såpass mange mennesker som blir inspirert av musikken vår. Det er jeg uendelig takknemlig for. Jeg har akkurat blitt 49, og måten den dagen ble feiret på var at vi spilte foran 700.000 folk i Polen på Pol’And Rock-festivalen og den definitivt største konserten jeg noensinne har gjort. Hvis noen hadde fortalt meg som barn at jeg ville oppleve det som 49-åring ville jeg nok ikke ha trodd de – jeg trodde vel at jeg kom til å være død ved 30 eller noe. Men heldigvis skjedde ikke det og jeg er veldig spent på hva fremtiden vil bringe.
– Dette er såvidt jeg kan skjønne ditt tredje album med din sønn Zyon på trommer, hvordan fungerer det?
– Det er selvfølgelig stort, og nå spiller han bedre enn noensinne. Han vokste på mange måter opp i Soulfly naturlig nok, og når han først tok over trommene var han nok litt uerfaren. Men sakte men sikkert har han stadig blitt bedre og mer selvsikker, og nå er han helt utrolig å spille med. Han gjør ting ingen andre trommiser jeg har spilt med før gjør, som for eksempel å forandre taktene fra kveld til kveld. Det er en unik ting han gjør som skiller seg fra de fleste andre trommiser. Jeg er veldig glad for at vi har muligheten til å gjøre musikk sammen. Til «Ritual» har vi jobbet virkelig tett sammen, fra låtskriving til arrangement – og det er et spesielt far/sønn-forhold kan du trygt si. Når det kommer til resten av bandet, Mark Rizzo på gitar som har vært med siden 2004 og vist seg som stabiliteten selv og er en drøm å spille i band med og Mike Leon på bass som er med på sitt første album med oss og bidrar med et solid element av thrash til lydbildet vårt. Vi har et solid band nå jeg er veldig stolt av, og er som du sikkert har skjønt vel så stolt av skiva vi har skapt sammen. Jeg er selvfølgelig veldig glad i samtlige skiver jeg har laget, ikke bare med Soulfly men også fra tidligere dager – men er samtidig en dagens mann som ikke dveler for mye med fortiden. Akkurat nå er jeg fullt fokusert på Soulfly og plateslipp, så vil det vel komme et eller annet sideprosjekt tipper jeg så det er bare å gønne på fremover.
– Med tanke på å gønne på så virker du rimelig opptatt med stadige sideprosjekter og turnéer, for eksempel Roots-turnéen med din bror Iggor for noen år tilbake. Tar du deg noengang pauser?
– Jeg har faktisk noen dager fri akkurat nå etter en ganske massiv festivalturné i Europa hvor vi blant annet spilte i Norge på Tons Of Rock, og for et nydelig sted det var! Virkelig spesielt med festningen og dens historie, og jeg elsket alt med det. Men det gjelder å nyte de dagene man har fri – da er jeg skikkelig lat og koser meg med å ikke gjøre noe som helst.
– Men samtidig blir det fullt øs etter «Ritual» slippes med Cavalera Conspiracy før Soulfly går på turné, stemmer det?
– Helt riktig, vi har et par konserter i Russland og Sør-Amerika der jeg og Iggor spiller en miks mellom «Beneath The Remains» og «Arise», og det tror jeg blir gøy. Det finnes jo ganske mange som liker de to skivene og vi har valgt de aller beste låtene fra de så det blir ingen fyllmateriale og kun et killer show basert på sen 80-tall og tidlig 90-tall æraen av metallhistorien. De skivene er spesielle for meg, det var gøy å lage de og det kommer til å bli gøy å spille de også. Som det var med Roots-turnéen er det av og til moro å gå tilbake til låter man ikke har spilt på veldig lenge. Og etter det vil det atter en gang handle om nåtid som jeg snakket om tidligere, med «Ritual»-utgivelsen og Killer Be Killed. Og jeg er virkelig spent på turnéen til Soulfly nå, for vi har noen kule nye ting på gang – som for eksempel en ny sceneidé jeg gleder meg til. Tanken er å holde det helt organisk som i gamle dager og utelukkende bruke ting som kule statuer og andre effekter vi finner her og der. Jeg husker jeg så Jane’s Addiction for en tid tilbake der de hadde en masse dukker på scenen som skapte en vanvittig spesiell stemning, så idéen har jeg derifra. Det blir stadig mer hightech i dagens konsertsettinger, så jeg tenkte at det ville vært en tanke å ta et par skritt bakover og bruke mer enkle men effektive sceneeffekter. Så håper jeg vi får til å dra de fleste steder rundt omkring i verden. Jeg føler vi har sterkt nok materiale til å gjøre de fleste fornøyde, noe sommerens Europa-turné beviste da folk ga veldig positive tilbakemeldinger til setlista vår. Og nå kan vi i tillegg legge til enda flere låter fra «Ritual» så det kommer til å bli veldig bra. Jeg satser og tror på at vi får til en lang turné verden over, for det er det jeg liker aller best. Man vokser både som mennesker og musikere på en lang turné sammen. Rock n’roll sånn det skal være – no gimmicks, no bullshit.

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2018