Apollon Records
Det begynner å bli en durabelig jungel av norske progband, gjerne av den litt dronepregede og svevende varianten, og Matterhorn føyer seg godt inn blant disse, uten at jeg egentlig føler de utmerker seg markant i noen retning. Det nærmeste referansepunktet faller uvegerlig på Pink Floyd fra tidlig 70, selv om verken band eller låter i seg sjøl kan sies å kopiere noe herfra, men de svevende stemningene og overliggende soundscapes bringer tankene naturlig dithen – litt på samme måte som at all rett-fram-rock måles opp mot AC/DC, uten minste sammenlikning for øvrig. Låtene er godt snekret og byr stadig på både flotte og uventede vendinger, som i den snedige moduleringen i refrenget på ”Døden og Meg”, for øvrig skivas eneste låt på norsk – og kanskje burde også denne kledt en engelsk tekst bedre. Andre steder heller det hele litt vel over i det ’for snille’, uten at det likevel direkte plumpes ut i det tonalt lettkjøpte noe sted. Tidvis blir reisen et lite hakk for repetetiv og saktegående, og bandet hadde tjent mye på et større dynamisk spekter, ikke minst hva det vokale angår – denne føles i lengden noe tynn og flat til å tilføre låtene det lille ekstra som kan heve. I det fulle og hele en behagelig og fin affære, men jeg føler dog at det ligger mye uforløst i dette her og at de både har mye å gå på og sine beste skiver fremdeles i vente.
4/6 | Wilfred Fruke
Utgivelsesdato 06.november 2020