Mater Thallium | Mirroring Whirlwinds

LL Records

Tredje skive inn i karrieren for Mater Thallium, og det kan virke som om det gås mer og mer fra grunnkonseptene initiert ved debuten, som mest av alt låt som en noe vridd miks av King Crimson og Candlemass. Det som nå synes å skje er en stadig dreining vekk fra doom og mer over i avant-garde av den mørkere sorten. Det høres mer og mer at bandet har sitt utspring i burlesque-progorkesteret Procosmian Fannyfiddlers, selv om de fremdeles har en langt mørkere og metal-orientert retning. Til tider leker jeg med tanken om det er slik et 70-talls Arcturus kunne ha vært, ikke minst pga. trommene, som tidvis lefler også innpå blast-beats og generelt flott styrer det dynamiske samtidig som det holdes et høyt aktivitetsnivå – uten å gå i veien for alle andre. Dette er ei skive med flust av herlige, gjerne harmoniske, mollstemninger, spunnet rundt ikke-selvfølgelige akkordrekker og kledelige disharmonier. Flittig brukt er også flotte, diatonibrytende dur-/mollspenninger, kanskje tydeligst i mulig mitt favorittspor; hjemmekoselige «Familicide», og ellers lever og pulserer låtene mesterlig gjennom dynamiske intensitetsoppløsninger. Noe galskap hører god prog til, her tilført pr. trombone, fløyte, operadramatikk og generell sirkusfølelse – og det kler faen meg totalpakka! Bandet synes å leke seg gjennom kompleks rytmikk og uventede overganger med stor letthet, bass og trommer (og gitar, også utført av trommis) deler åpenbart samme hjerne, og tangenter og annet legger seg godt på.

Jeg synes dog at vokalen er tidvis noe under pari – ikke dårlig som sådan, men der trøkket er størst, virker den noe påtatt. Roligere partier funker langt bedre. Summa summarum; nok en høykvalitetsskive fra Bartelands indre galskapsgemakker, med mat nok til å holde på interessen i overraskende mange runder.

4,5/6 | Wilfred Fruke

Utgivelsesdato 12.08.2019