Marty Friedman – viser frem Japan til vesten

I en stakket stund på tidlig nittitall var Megadeth verdens nest feteste band ifølge undertegnede. Mye har skjedd siden den gang, med hyppige utskiftninger og tilogmed dødsfall – og gitarhelt Marty Friedman hoppet frivillig selv av skipet mot slutten av nittitallet for å skape sin helt egen karriere i Japan. Nå som herremannen er aktuell med nok en hyllest til japansk musikk, den tredje i rekken, forkledd i herlig vestlig metallisk utkledning var det en finfin anledning til et aldri så lite interaktivt kaffeslabberas med Marty selv, og det var ikke å unngå at pulsen slo litt ekstra hardt da kontakten på Zoom til den andre siden av verden ble opprettet.

Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Susumu Miyawaki

– Hei Marty, storveis å snakke med deg! Hvordan er så livet i Japan?
– Det er fint, livet går sin vante gang og det trives jeg med. Det er vel kanskje ikke perfekt, men alt i alt bra.
– Du får det til å fungere under pandemien?
– Jada, det blir stadig bedre her – det kommer stadig flere konserter og ting åpner gradvis mer og mer så det ser lyst ut. Jeg har en turné nå i april så jeg kan ikke klage. Sånn det ser ut nå er det enkelte land der det går bedre og andre land der det går verre. Alle gjør vel bare sitt beste tror jeg. 

– Vi må snakke litt om “Tokyo Jukebox Vol. 3” (som anmeldes her!), først av alt – er du fornøyd med resultatet?
– Selvfølgelig, jeg elsker det og det er det beste albumet hittil. Jeg kunne ikke ha vært mer fornøyd. Vi jobbet med innspillingen i fjor fra januar til rundt august, og nettopp på grunn av pandemien fikk vi ekstra tid til å fokusere på studiojobbingen da det ikke var stort annet å finne på. 
– Temaet for trilogien er dine tolkninger av japansk musikk? Er det en spesiell genre du har tatt tak i eller varierer det?
– Mest av alt er det sanger som er veldig kjente i Japan, sanger de aller fleste har et forhold til. Enkelte av låtene er forholdsvis nye mens andre er av den eldre typen, men fellesnevneren er at de alle har en form for positiv vibb. 
– Hvordan velger du ut låtene?
– Først og fremst velger jeg ut et stort knippe av sanger og prøver de ut, min første regel er at selv om jeg liker de vil ikke automatisk si at jeg klarer å gjøre noe bra ut av de. Så jeg lager en hel del demoversjoner der jeg prøver ut forskjellige ting, og noen ganger finner jeg ut at jeg liker de så godt at jeg faktisk ikke får meg til å endre de – de er såpass bra akkurat som de er. Men ofte skjer det også at jeg finner en interessant vinkel og går får den.
– Har du et fast band som følger deg på utgivelsene eller varierer det fra skive til skive?
– For det meste er det det samme bandet, jeg har Kiyoshi Manii på bass som er med på det meste og Anup Sastri gjør trommene på det meste jeg spiller inn. Han er dog mest studiotrommis og har ikke vært med på mange konserter. 
– Arrangerer du alt selv?
– Selvfølgelig. Det er den aller viktigste prosessen, arrangering er der du får en coversang til å bli en helt ny sang. Jeg vil si at selve arrangeringen er mer vesentlig enn selve gitarspillingen. Jeg bruker vel rundt 90% av tiden på arrangering og resten på utførelsen tror jeg.
– Det føles rimelig, for når man hører på låtene høres de ut som instrumentaler selv om de i utgangspunktet ikke er det.
– Jeg skjønner hva du sier – når man hører disse versjonene så savner du ikke en vokalist, noe som er det jeg prøver på så jeg er glad at du hører det på den måten. 
– En annen ting med rene gitarskiver er at de mange nesten fungerer som et rent utløp for gitaristen til å flashe skills, men det heller føler jeg ikke her.
– Jeg ser poenget ditt og skjønner hva du mener, og for å legge til det du sier synes jeg selv ikke sånne skiver er veldig interessante å høre på så jeg ville aldri ha laget en sånn skive selv. 
– Det finnes dog et spor med vokal på skiva, “The Perfect World”.
– Det er faktisk en cover av meg selv, en låt som jeg skrev i 2017 og som ble utgitt som en Netflix anime. Den fikk en del oppmerksomhet her, så jeg ville gjøre en ny versjon av den der jeg byttet vokalist til kvinnelig og gjorde om tonearten og arrangeringen. Nå finnes det to versjoner av den der jeg føler at denne nye virkelig har fått et nytt liv og står stødig på egne ben.

– Du har valgt den som en av singlene sammen med “Makenaide”, har du fått noen tilbakemeldinger på de og er de positive?
– De har vært fantastiske. Spesielt på “Makenaide” og videoen spesielt. Jeg er ekstremt fornøyd med hvordan den fremstår og synes det er den aller beste videoen jeg noensinne har gjort. Når man gjør en video har man en visjon om hvordan videoen skal fremstå, og ofte ender man opp med en video som ikke ser ut som man i utgangspunktet ville. Det er vanskelig og frustrerende, men når det er sagt er jeg allikevel rimelig fornøyd med sluttresultatet. Men når det gjelder akkurat “Makenaide” har den endt opp akkurat som jeg ville, og selv om meningen bak en musikkvideo er å selge skiver vil jeg at folk skal se akkurat denne og føle det jeg føler når jeg ser den. Den betyr enormt mye for meg og jeg koste meg enormt under produksjonen.
– Det er veldig gøy med barna som tar over, og ikke så rent lite rørende med Jason Becker på slutten.
– Det var en perfekt setting å inkludere Jason, og det var ikke en gang min idé. Det var faktisk en venn av meg som sa at jeg skulle spørre ham for han er den mest perfekte “ikke gi opp”-fyren som finnes. Jeg skulle ønske at jeg kom på det, for det var helt perfekt, men det var det ikke. Men det funka.
– Har du fortsatt kontakt med Jason?
– Jaja, hele tiden. Vi jobber en god del sammen, og jeg spiller på hans siste album “Triumphant Hearts” og vi lagde ting sammen på “Inferno”. Selv sett bort ifra vårt musikalske samarbeid er han en av mine aller beste venner. Han har overlevd ALS lenger enn noen gjennom historien så vidt jeg vet, og han holder ut i vente på at de finner en kur mot lidelsen. Skulle vi fått muligheten til å få spilt sammen igjen ville det vært en drøm som går i oppfyllelse. (Les vårt intervju med Jason Becker her!)

– Du har utgitt en mengde materiale siden du begynte for deg selv, gjør du noe annet enn å jobbe?
– Det er nok den beste måten å si det på ja, jeg jobber konstant med nytt materiale og som sagt den oppkommende turnéen i april. Og etter det skal jeg ha orkestrerte konserter, så jeg har konstant nye ting som skjer fremover i tid. Og nå i snakkende stund promoterer jeg “Tokyo Jukebox vol. 3” og så fort ting åpner opp i resten av verden kommer jeg til å dra til de fleste steder for å spille overalt. Jeg har alltid noe i forkant som krever arbeid, noe jeg trives med. Jeg er vel en form for arbeidsnarkoman.
– Det gikk forholdsvis kort tid mellom volum 1 og 2 på “Tokyo Jukebox”, men har nå gått ti år mellom 2 og 3. Hva er grunnen til dette, og hvorfor var det riktig og gjøre nummer 3 nå?
– Grunnen til at det skjer nå er at jeg har spilt på åpningsseremonien til Tokyo Maraton de siste fire årene, og da spiller jeg et par låter fra de første to albumene – igjen, populære låter som alle kjenner her til lands. Da spiller jeg idet de starter å løpe, noe jeg finner veldig givende og ekstremt artig å gjøre. Og da fikk jeg en oppfordring om å gjøre en tredje skive fra plateselskapet, men at det skulle være ekstra sportsorientert – riktig så pumpa og energigivende og heller spille fra det. Og hvis det fungerte kunne det være en åpning inn til olympiaden i Tokyo senere i år. Det var plateselskapet sin idé, og selv om både maratonet og OL har blitt utsatt her er musikken fortsatt der og jeg er klar når ting går som planlagt. 
– Det jeg hører av musikken på skiva er vestlig musikk med japanske toner. Gir det mening, og hvordan er tilbakemeldingen fra Japan på vestlige versjoner av deres sanger?
– Det gir perfekt mening, og de får alltid meget gode tilbakemeldinger. Den første “Tokyo Jukebox” var en idé fra et magasin som hadde en artikkel om meg hver måned, og tracklisten der var faktisk sanger som ble stemt frem ut ifra det. Det var det som startet det hele, og når du får med media på laget så setter det ballen i gang og den har holdt seg gående i årevis. Når det så kom til skive nummer to var det på en måte den samme historien, og når jeg nå gir ut den tredje med spesielt “Makenaide” i tankene så var det ikke bare perfekt med tanke på nevnte maraton men den gjør seg perfekt i samsvar med dagens situasjon. Ingen kunne se for seg hva som har skjedd det siste året, men jeg tror den fungerer bra som en slags oppløftende trøst. Den er på en måte aggressiv men har fortsatt en positiv ramme, og som du nevnte er en slags bro mellom japansk og vestlig kultur. Det er veldig unikt å blande det på den måten.
– Hvordan er så metallmiljøet i Japan?
– Jeg vet ikke så mye om miljø, men det jeg kan si om metall generelt her er at det passer inn i de fleste genre – det er ikke “metall” eller “ikke metall” som det er for eksempel i Amerika. Jeg vet ikke hvordan det er i Norge, men gjør et metallband en ballade i Amerika er du på mange måter ute av bildet. Bortsett fra Metallica som var det eneste bandet som slapp unna med det. Noe jeg synes er fantastisk, for jeg er den typen som vil ha flere strenger å spille på uten å måtte låse meg til én ting. Og det er det jeg elsker med Japan, for her har man alle elementer man er vant med fra metall – som tunge dundrende trommer til høye forvrengte gitarer i absolutt alle musikkarter. Derfor har vi ikke et særegent miljø her som man kanskje er vant med i andre deler av verden, for her har man mange ting i metall folk som liker pop kan kjenne seg igjen i, og vice versa. Og det er noe av grunnen til at jeg trives så godt her.
– Vi har det nok sånn her til lands og, det er enten metall eller ikke.
– Jeg vokste opp sånn og har ingen problem med å forstå det, men hemmeligheten er å se forbi det. Som det jeg egentlig holder på med akkurat nå er å sette metall inn i steder det egentlig ikke hører hjemme og få det til å funke. Det handler om å bryte regler. Tanken om å sette en popvokalist med nydelig stemme sammen med noen høye og skrikende vreng-gitarer tiltaler meg, for det bryter regler. Man kan kalle det opprørsk, for det er ikke sånn man skal gjøre – men akkurat i Japan tillater man det å være mainstream. Det er akkurat derfor Japan fungerer så godt for meg.
– Da har du egentlig allerede svart på avslutningsspørsmålet mitt, men kanskje du kan utdype det ytterligere; Hva fikk deg til å falle for akkurat Japan til å begynne med og flytte dit?
– Nei, det er mye på grunn av det jeg allerede har sagt; Jeg liker virkelig det faktumet at artister kan ta en sjanse og ha en ordentlig thrasha låt rett ved en nydelig ballade og ikke bare få det til å fungere, men at folka her også liker det. Er det en bra sang og folk liker det spiller det ingen rolle. En annen ting jeg liker her er at selve melodien trumfer alt annet, uansett genre. Folk her er ikke så oppsatte på hverken det ene eller andre så lenge melodien er bra, og det passer meg bra. Det meste her er basert på sterke melodier, og det er sterkere enn selve talentet til artisten – om det er en fantastisk vokalist eller gitarist, produksjon eller hype. Melodien trumfer alt, og er det som “makes or breaks” en artist. Det gjelder absolutt alle her, til og med rapartister. Det finnes her og skal du vite, og det er supermelodisk. Det er noe som tiltaler meg, og det vil ikke automatisk si at det gjelder for alle andre folk – men det gjelder så definitivt for meg.

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2021

, ,