Independent
Hva får du om du krysser Steve Lukather med John Petrucci? Stivert. Du får stivert. Og Martin Miller. Martin Miller kommer med plate, og den må du faktisk bare høre! Åpningssporet, «Something New» er så bra at man blir bekymret for at han brenner alt kruttet fra start, men heldigvis er det ei jevnspilt skive vi møter i «Maze Of My Mind», men «Something New» er utvilsomt platas sterkeste spor. Åpningsriffet låter så Toto at det er like før man venter å høre Bobby Kimball dra i gang på vokalen, men sannelig økes det på et knepp, og doble basstrommer slår inn på et mer progressivt riff. Hildring, for ei låt dette er! På «Left Inside» dufter det lett av Muse i det progressive landskapet, spesielt refrenget kunne lett ha vært signert det britiske bandet. Soloen, derimot, er av Petrucci-kvalitet. Men nå skal jeg ikke fable for mye om verken Toto eller Dream Theater, for Miller har virkelig noe å by på i seg selv også. Melodilinjene er treffende, riffene fengende, og instrumentfløringa er kraftig upåklagelig! Han har virkelig valgt musikere fra øverste hylle, om han faktisk ikke har funnet de som lå gjemt under disken, nedlåste en skuff. Spesielt trommis Sebastian Lanser vet hvor skapet står, med en vanvittig bra groove, i tillegg til fills og hooks med freske fraspark. Like fullt fortjener bassist Ben Jud hederlig omtale for kreativ bassing og lekre linjer, mens keyboardist Marius Leicht krydrer kaka så til de grader lekkert. Miller sjøl står for gitarer og vokal, i tillegg til å stå for all låtskriving, produksjon og miks. Slike artister vokser ikke på trær, men med over 700.000 følgere på YouTube, og over 120 millioner views, har denne skribenten vært hakket for sein på avtrekkeren, ser det ut til. Denne gangen legger vi det i «sent men godt»-bunken, og setter på «Maze Of My Mind» én gang til, og satser på at naboen liker skiva like godt som jeg.
Om man sjekker back-katalogen hans, ligger det ute noen utgivelser som er rene cover-album, så som en The Police-skive, et album med Queen-låter, og to EP-er med 80- og 90-tallslåter. I 2023 kommer han altså med sitt første album med egne låter, etter en pause på fem år uten å skrive musikk. Sannelig på tide, spør De meg!
Plata inneholder bare fem spor, men ender opp med tett opp mot 40 minutters spilletid, så det er valuta for pengene, sjøl om låtene er så bra at man bare ender opp med å vente på mer. Det er fristende å trille sekseren, men da måtte alle låtene ha vært like suggererende som åpningssporet, for det er virkelig ei fantastisk låt! De resterende fire låtene er aldeles strålende de også, spesielt «Left Inside» og «Web Of Lies» treffer svært godt. La oss håpe at dette er starten på noe vakkert, og at det ikke blir lenge til vi hører fra Miller og hans venner igjen. Og kanskje en konsert er å forvente? Ja, det synes vi så absolutt! (Intervju i neste nummer? Okei da!)
5,5/6 | Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 31. mars 2023