Mark Lanegan Band @ Rockefeller, Oslo

Tirsdag 14. november 2017

Det er nesten tre år siden sist Mark Lanegan besøkte Oslo, og da spilte han for et mye mer velfylt Rockefeller, det er nesten rart tomt i kveld. Galleriet er stengt, og til og med på gulvet er det ikke på langt nær fullt. Etter årets glimrende slipp av albumet «Gargoyle», burde det vært flere i salen.

Først noen ord om supportbandene. Christine Owman var en fin start, litt Susanne Sundfør over henne, om man skal ha en kjapp referanse. Sært og sart. 4/6

Så kommer Joe Cardamone, et stort lerret på scenen spiller først en performancefilm med tilhørende musikk før Joe Cardamone kommer på scenen. Alene står han foran lerretet mens det projiseres på han, dronebilder fra Syria, hvit støy og geometriske figurer på skjermen. Ikke noe band, bare singback oppå et soundtrack som best kan beskrives som doom disco. Halve salen flykter, hver sang/opptreden avsluttes med høflig applaus fra ca 10 personer. Oppvarming skal fyre opp publikum og forventninger, ikke sørge for at publikum rømmer salen. Totalt helt for jævlig, og når han begynner å rappe, så er det like før jeg også går. -1/6

Doom disco unnagjort, så går en av de siste dinosaurene fra 90-tallet på scenen. Stammens eldste, sjaman og seremonimester, Mark Lanegan. Tidene endrer seg, bare det at Lanegan nå tilbyr VIP-pakker (995,- i tillegg til konsertbillett) med Meet&Greet (!?) viser at noe har endret seg hos en mann som alltid har blitt sett på som sær og innesluttet.

Allerede under første sangen «Deaths Head Tattoo» fra «Gargoyle», er det trøbbel, noe lydmann og monitormann får høre når låta er ferdig. «What the fuck man! This sounds like crap! By the way, good evening!» OG et smil, er det mulig? Tror nesten aldri jeg har sett Lanegan smile på scenen, og det til og med etter en utskjelling av teknisk crew!

Etter sang 2 kjefter han på lysmannen! «Lights Motherfucker! Lights Up! Lights Down!!!» Det er litt for mye lys på scenen, og det skal man ikke ha på en Mark Lanegan-konsert, selv om det er sjelden jeg har sett ham så belyst som han er i kveld. Han unnskylder seg med et smil litt senere, «I called my lightman a motherfucker, I did not mean it» Rart at selveste sursmurfen kan være så glad, selv etter massevis av trøbbel som for 10 år siden hadde sendt ham rett av scenen i en sky av eder og galle.

Selv om Lanegans album har blitt mer og mer elektronisk drevne, betyr dette i scenesammenheng at han blir mer rocka på up-tempo-låter, noe som gjør at seigere og mørkere låter kommer enda mer til sin rett under konserten. Lydbilder har åpnet seg litt mer, samme som Lanegan. Det blir et bedre driv i konserten helt enkelt. Dynamikk, som egentlig var selve grunnbasen i Seattle-soundet fra 90-tallet.

Setlisten er fantastisk. «Do you miss me, miss me, darling? God knows I’m missing you» synger Lanegan fra låta «Nocturne», og ja, vi har savnet. Denne konserten er den beste jeg har sett fra Lanegan, han har på en måte kommet ut av sin hule, i slottet, bak vollgraven, der han har vært trygg siden begynnelsen av 90-tallet.

Duettene og koringene med kjæresten Shelley Brien, spredt ut over konserten er vakre, hun gir enda en dimensjon av trygghet til Lanegan på scenen. Vi ser sårbarhet, kjærlighet og et snev av optimisme. «This deeper shade og blue, my love I give to you», fra «Deepest Shade» av The Twilight Singers, nydelig tekst, og han gir henne et lidenskaplig kyss, før han viser to fingre til resten av verden.

Han unnskylder seg igjen, og håper at det låter bedre ut enn hva det gjør på scenen. «Now black is the color, black is my name, and we used to burn it up, we chased the devil away» fra «Harvest Home» på «Phantom Radio»-skiva er nydelig og beskrivende på Lanegans liv og veivalg.

Ballet avsluttes med «Love Will Tear Us Apart» av Joy Division, en perfekt brobygger og link til et av de første bandene som gjorde hva Lanegan gjør nå, bygge broen mellom synth og rock. Lanegan live blir bare bedre og bedre, og dette er den beste konserten jeg har sett med rockens særeste gamle jævel, Mark Lanegan.

5/6 | Ørjan Wremer

Foto: Tom Arild Hamre