Mark Kelly’s Marathon – Marillions keyboardguru på egne ben

I snart 40 år har vi kjent Mark Kelly som keyboardisten i Marillion – og ikke så mye annet. Men omsider er han klar med sitt første soloalbum, og i slutten av november slapp han «Mark Kelly’s Marathon», hvor han backes av stort sett ukjente musikere. Vi fikk Mark på Skype-skjermen for en prat om den nye skiva og om både Marathon og Marillions fremtidsplaner for det kommende året.

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker

– La meg starte med et par påstander. Jeg ble veldig positivt overrasket over hvor bra «Marathon»-skiva er (Anmeldelse her!), av flere grunner. For det første fordi soloskiver veldig ofte består av låtmateriale som ble forkastet av de andre medlemmene i moderbandet, med god grunn. For det andre fordi jeg ikke gjenkjente et eneste navn blant dine medmusikanter, og jeg var redd for at dette var en gjeng kompiser du hadde møtt på den lokale puben! Du kunne jo lett ha valgt den enklere ruten og kontaktet mer navngjetne folk som f.eks. Nick Beggs, John Mitchell og Gavin Harrison og lagd en ny «supergruppe» som garantert ville fått mer oppmerksomhet og publisitet. Men jeg har inntrykk av at du definitivt ikke ville gå den veien?
– Ja, jeg kunne ha samarbeidet med kjente folk, og opp gjennom årene har jeg nevnt dette for flere herlige mennesker. Faktisk, helt tilbake på midten av 90-tallet tok jeg kontakt med Steven Wilson (Intervju her!) med tanke på et samarbeid. Dette var lenge før han ble kjent med Porcupine Tree. Jeg ga ham en kassett med noen låtidéer, men det kan ikke ha vært særlig bra, for jeg hørte aldri noe fra ham, haha! I sommer tok jeg kontakt med ham igjen med tanke på å få ham til å mikse skiva, og han spurte ‘Er det soloskiva som du påbegynte for 25 år siden?’ – så han hadde tydeligvis ikke glemt det! Og nei, det er ikke de samme låtene!
– Marillion jobbet vel med Steven Wilson på «Marillion.com»-skiva?
– Ja, stemmer, han mikset noen låter for oss på den skiva. Nå er han atskillig mer etterspurt, så han hadde dessverre ikke tid til å mikse «Marathon». Jeg fikk Andy Bradfield, som har jobbet med mange av Marillions nyutgivelser, til å gjøre det. Men angående besetningen på skiva, så ble det en veldig organisk greie. Det var min venn Guy Wickers, som har skrevet tekstene på denne skiva, som nærmest dyttet meg i gang med «Marathon».
– Hvem er Guy Wickers? Nok et navn jeg aldri har hørt før.
– Han er en kompis av meg, og egentlig er han skrankeadvokat som bisto Marillion i forbindelse med en tvist vi hadde med et plateselskap for noen år siden, angående inntektene fra streaming. Vi har vært svært gode venner siden, og har tilbragt mye tid sammen. Han er også stor Marillion-fan. For noen år siden nevnte han at han gjerne ville skrive tekster for oss, og om jeg hadde noe musikk han kunne få jobbe med? I utgangspunktet var jeg litt skeptisk, jeg ante ikke hvor mye peiling han hadde på dette, men jeg sendte han noe greier som han kunne få prøve seg på. Det ble aldri noe av det han gjorde da, men da det ble snakk om å lage en soloskive, foreslo jeg at vi begynte med blanke ark og et tematisk utgangspunkt for tekstene.
– Hadde du da begynt å lage musikken?
– På en måte – du nevnte låter som var blitt forkastet av moderbandet. Dette var mer låtidéer som ikke akkurat var forkastet, men som aldri var blitt brukt, og som antagelig aldri ville blitt brukt. Marillion lager utrolig mye musikk, vi jammer mye, og gjør opptak av det meste, så vi har bokstavelig talt hundrevis av utkast til låter som vi ikke har jobbet videre med. Mye av det er både fem og ti år gammelt. Jeg sendte noen av disse idéene til Guy, og det endte opp med å bli «Amelia». (Den 11-minutters tredelte suiten som åpner skiva.) Vi skjønte at vi var på sporet av noe her, og da begynte jeg å se etter musikere som kunne hjelpe oss å spille inn disse låtene. Guy spiller i et amatørband sammen med en dyktig gitarist ved navn Pete «Woody» Wood, så han ble et naturlig valg.

Conel, Mark & Ollie. Photo: Pit Lad

– Du har også med din egen nevø, Conel, på skiva?
– Ja, han er 23 år gammel, spiller bass, gitar, synger og produserer. Veldig flink til å programmere trommer også. Så jeg hørte med ham, og sendte ham opptaket med stort sett bare keyboard på. Han jobbet litt med det og sendte det tilbake, og da hørtes det ut som et fullt band akkompagnerte låta, selv om det bare var ham. Da hadde vi en fullverdig demo, uten vokal.
– Ja, og denne Oliver Smith er jo et funn. Hvordan fant du ham?
– Det var aldri snakk om å lage en instrumentalskive, jeg har alltid hørt for meg vokal på disse låtene. Jeg begynte å lete etter en vokalist på Spotify, og hørte igjennom hauger av ukjente band for å se om jeg kunne finne en spennende stemme. Som du nevnte, så kunne jeg jo spurt John Mitchell eller Nick Beggs, og de ville sikkert gjerne jobbet med meg. Og Billy Sherwood fra Yes har sagt til meg flere ganger at han gjerne gjør noe sammen med meg. Men jeg ville at dette skulle være noe som jeg kunne ha kontrollen over. Jeg hadde et noenlunde klart bilde av hva slags skive jeg ønsket å lage, helt ned til at jeg ville ha den på vinyl, med utbrettscover, og med et maleri på coveret, ikke et fotografi, med referanser til tekstene, noe man kan fordype seg i, slik jeg pleide å gjøre da jeg var tenåring og fikk tak i den nye skiva til Genesis eller Yes. Det trengte ikke være et konseptalbum, men i hvert fall et album som kan ta deg med på en reise. Så jeg satt der og lette på Spotify, og jeg kom over en vokalist som sang med et ukjent band ved navn Big Blue Ball.
– Hehe.
– Du kjenner til det?
– Jada, men bare fortell videre! God historie!
– De hadde bare blitt strømmet 2-3000 ganger, så de var tydeligvis totalt ukjente, og jeg tenkte at «Jøss, denne fyren synger dritbra, akkurat en slik stemme jeg er på utkikk etter! Litt sånn Peter Gabriel-aktig!» Så jeg begynte å sjekke hvem det var og om han var mulig å få tak i… og så innså jeg at det var jo Peter Gabriel! Haha!
– Big Blue Ball-prosjektet (fra 2008, med bl.a. Peter Gabriel, Vernon Reid fra Living Color, Sinead O’Connor, og Karl Wallinger fra The Waterboys) gikk under radaren på de fleste! Men åpningslåta «Whole Thing» er jo fantastisk.
– Det var nok den jeg hørte, ja. Senere fortalte jeg denne historien i et intervju med en av Marillions fanziner, og en kompis av meg leste det og sendte meg en melding som sa ‘Jeg vet om den perfekte vokalisten for deg om du ser etter noen som høres ut som Peter Gabriel!‘. Nå må det sies at det var overhodet ikke en Gabriel-kloning jeg var på jakt etter, men kanskje noen med litt av den samme klangen i stemmen. Men han sa at ‘Jeg kjenner en fyr ved navn Ollie Smith, du burde definitivt sjekke ham ut!‘. Og han hadde rett, Ollie var perfekt.
– Har han gjort noe nevneverdig tidligere? Er dette hans første skive?
– Ja, han har vært i band før, han er tross alt 41 år gammel nå, tror jeg, og spilte inn ei skive med sitt forrige band, Countermine, det ligger på Spotify og på Bandcamp. Han kommer mer fra 90-tallets Britpop, mer kommersiell musikk enn dette, antar jeg, og har veldig fokus på melodiene og harmoniene. Og det er ypperlig, for det betyr at kombinasjonen av det jeg bidrar med musikalsk og det han bidrar med, i sum er ganske tilgjengelig musikk, til og med de lange låtene. Jeg var veldig fornøyd med hvordan han gjorde vokalen der. Men han begynte i band som tenåring, og spilte faktisk på Glastonbury som 15-åring, uten at karrieren tok av, selv om de spilte i både LA og New York og var support for alt fra Stone Roses og Simple Minds til Bryan Adams og Blondie. Han ble likevel etterhvert såpass disillusjonert over bransjen at han sluttet med musikk i årevis, og da jeg traff ham hadde han akkurat begynt å få tilbake lysten til å drive med musikk. Bra for meg!
– Han har en veldig fleksibel og variert stemme. Første gang jeg spilte gjennom skiva, trodde jeg det var flere ulike vokalister. På åpninga «Amelia» er han veldig Peter Gabriel i stemmen, men det er han absolutt ikke på de tre kortere midt-låtene.
– Ja, han klarer å tilpasse stemmen sin til musikken! På «Amelia» er han kanskje litt Gabriel-ish i stemmen, mens på «This Time» høres det mer ut som Squeeze eller The Beatles! På «When I Fell» er det mye mer soul i stemmen hans. Og på «Puppets» minner han meg mer om Greg Lake enn noen annen. Denne skiva er såpass variert at det gir ham anledning til å vise frem hele registeret sitt, ikke bare deler av det.

– Trommis Henry Rogers kjente du til fra før, vet jeg.
– Ja, vi hadde spilt sammen rundt 2011 på en skive med et band som heter DeeExpus.
– Han spilte vel også sammen med Pete (Trewavas, Marillions bassist) i hans Edison’s Children. Fikk du noengang sett de live?
– Nei, jeg var ikke klar over det før senere at han har spilt med Pete! Men Henry har gjort masse session-greier, og har sitt eget studio. Så han var perfekt for dette med tanke på at skiva ble innspilt under lockdown i perioden mars til juli.
– Jeg hører det var Steve Rothery som hjelp deg med å finne gitarist John Cordy?
– Ja, selv om Steve ikke kjenner ham. Jeg spurte Steve om han kjente til noen gode gitarister, og trodde kanskje han ville foreslå seg selv, for jeg hadde en idé til en låt som jeg ville han skulle spille på. Men han sa at han hadde sett denne John Cordy spille på youtube, og at jeg burde sjekke med ham. Så jeg fikk tak i nummeret hans og ringte. Han spurte hvordan jeg hadde hørt om ham, og jeg sa som sant var at min gitarist Steve Rothery hadde sagt at han var god.
– Den må han ha vært fornøyd med!
– Ja, det er en solid anbefaling! Hvis Steve synes noen er dyktige, så er de det! Til tross for at han ikke kjente John. Steve endte likevel opp med å spille på den ene låten jeg hadde sett for meg hans gitarspill på, «Puppets». Den soloen Steve spiller på refrengdelen av «Puppets» stammer direkte fra en jam som Marillion hadde gjort. Og jeg ville ha akkurat den soloen, så jeg spurte Steve om det var greit at jeg tok den fra jamopptaket og inkluderte den i låta mi – eller om han kanskje ville komme innom og spille den inn på nytt? Og det gjorde han.
– Spiller både John og Woody gitarsoloene, eller er en av de hovedsakelig rytmegitarist?
– Det kommer an på låten. På «Amelia» for eksempel, er det John på soloen i midten, med keyboards som spiller harmoniene. Mens på slutten er det først John som spiller solo, og så bytter det til Woody underveis. På «Puppets» er det som nevnt Steve Rothery som gjør all sologitar inntil den aller siste delen, hvor John gjør soloen. På «Twenty Fifty One» er det begge, Woody gjør en god del soloer der, men John gjør den på slutten.

Mark, Ollie & Conel. Photo: Pit Lad

– Var alle disse musikerne noenlunde inne i denne typen progrock og slike lange episke 12-minutterslåter, eller var noen av de totalt utenfor komfortsonen?
– Jeg tror de fleste av de var utenfor komfortsonen, haha! Henry har jo spilt mye prog, han måtte jeg nesten be om å spille enklere her og der, for han er veldig teknisk begavet og liker å vise det! John er egentlig mer inne i jazzen, og har nesten aldri benda gitarstrengene før, man gjør ikke det i jazz – så etter tre dager i studio var han helt sår i fingertuppene av all bendinga! Min nevø Conel var jeg usikker på om han ville passe inn, for dette er overhodet ikke hans type musikk! Men bass-spillet hans er veldig melodisk. Han er jo vokst opp med Marillion siden han var fem år, og jeg og broren min spiller masse Pink Floyd og Genesis når vi er sammen, så Conel har absolutt hørt mye prog, men han har bare ikke spilt det før. Og Ollie er mer et barn av 90-tallet, stor fan av grungen og britrocken. Han fikk totalt panikk da jeg sendte ham teksten til «Amelia» og ba ham jobbe videre med den – den er jo lang som en roman med masse masse ord, så han ante ikke hvor han skulle begynne, og utsatte og utsatte det. Men når han endelig fikk samlet mot til å gi seg i kast med oppgaven, så leverte han noe virkelig spesielt.
– Har du noen langsiktige planer med Marathon? Er du sugen på å gjøre en turné når Covid-situasjonen er over?
– Det hadde jeg ærlig talt ikke tenkt så mye på da vi spilte inn skiva. Da låtene var klare til å bli innspilt, sånn rundt årsskiftet 2019/20, så lurte jeg på når jeg skulle rekke å få gjort det, for Marillion hadde såpass mye på plakaten i 2020. Men så skjedde hele Covid-greia, og brått hadde man et hav av tid til overs. Selv om vi spilte inn hver for oss, så rakk vi å samles et par dager i (Peter Gabriels) Real World Studios i slutten av juli, hvor vi øvde inn låtene og spilte de inn for den dokumentaren som følger med skiva som bonus-DVD. Og selv om noen av oss aldri hadde møtt hverandre før, så låt det utrolig bra og samspilt. Det var først da jeg tenkte at dette hadde det vært gøy å gjøre en turné med – hadde vi fått et par uker til å øve sammen, så ville vi blitt et knallbra band. Så ja, vi gjør gjerne noen konserter – jeg aner ikke når eller hvor, men jeg håper vi kan være support for Marillion på noen konserter neste år, og så noen egne konserter i 2022? Det kommer an på utviklingen videre, men Marillion er selvsagt min førsteprioritet.
– Det kommer vel an på responsen fra publikum også?
– Ja, så klart, og nå har jo skiva bare vært ute under en uke, men de anmeldelsene jeg har lest har utelukkende vært positive, og det samme i sosiale media. Så forhåpentlig er det en etterspørsel som gjør det mulig å gjøre en turné på et eller annet tidspunkt.

– Det har gått over fire år siden forrige studioskive fra Marillion – hva er status der pr 02.desember 2020?
– Vi møttes ikke i det hele tatt fra mars og frem til sommeren, og vi er et band som møtes fysisk for å lage musikk, for vi jammer frem de fleste av låtene våre. Man kan liksom ikke jamme og være kreativ via Facetime i en lockdown. Spesielt Steve Rothery var veldig nervøs og skeptisk ovenfor å komme i kontakt med noen som helst, fordi han var i en høyrisikogruppe. Han var ganske overvektig og han er diabetiker. Siden da har han gått veldig ned i vekt (over 25 kilo), begynt å ta vare på kroppen sin ved å spise sunt og komme seg i form, og det er jo fantastisk. Vi kom sammen igjen over sommeren, og siden september har vi vært i studio (Marillions eget studio og HQ, The Racket Club) nesten hver eneste dag.
– Hvor mange låter har dere klare nå?
– Pr nå har vi rundt 30 låter, eller uferdige låter må jeg nesten si, som vi skal kutte ned til ti låter som vi skal jobbe videre med. Så vi nærmer oss stadiet hvor vi kan begynne å spille de inn skikkelig, men de trenger fortsatt å strammes opp arrangementsmessig, og tekstene må på plass. Noen av disse låtene kommer til å gå i glemmeboka, andre kommer til å bli kappet opp og brukt bitvis her og der i andre låter. Det er en uvanlig måte å jobbe på, men det har alltid funket for oss.
– Og når tror du at fansen kan få høre herligheten?
– Det blir bare gjetting, det er vanskelig å spå i disse dager, som du vet. Jeg vil anslå at vi begynner innspillingen i løpet av våren og er ferdig til forsommeren. Så la oss si midten eller slutten av sommeren. Det bør uansett være ute innen vi starter turnéen som vi har annonsert i oktober 2021! Billettsalget er jo allerede i gang!

– Marillion fikk en renessanse med forrige skive «F.E.A.R.», spesielt i Storbritannia (hvor skiva debuterte på 4.plass på salgslistene, bandets høyeste plassering siden «Clutching At Straws» i 1988). Det ga Marillion muligheten til å spille på atskillig større konsertsteder i Storbritannia, deriblant ærverdige Royal Albert Hall i London. Men fra et skandinavisk ståsted virker det som om dere ikke trengte ta omveien opp hit lenger? (Marillion har spilt 13 ganger i Norge, men sist gang var for over åtte år siden – sommeren 2012.)
– Ikke det at vi ikke trengte det, men når vi hadde muligheten til å spille de større og flottere lokalene, så grep vi den sjansen. Og vi hadde aldri spilt i Royal Albert Hall – Steve Hogarth (vokal) hadde mast på det i årevis at det burde være målet vårt, Den Store Konserten, den vi kom til å huske resten av livet! Det ville være så uendelig mye større enn å ‘bare’ spille Hammersmith Apollo igjen, og kan man spille Royal Albert Hall, så bør man gjøre det! Det tok oss et par år å få booket en dato på RAH, og da det endelig var bekreftet, bestemte vi oss for å gjøre det til en ekstra spesiell begivenhet ved å invitere med oss en strykekvartett for å gi en ny dimensjon på låtene våre. (Billettene ble utsolgt på fire minutter…!) Vi innså at det å spille litt stiligere steder og teatere, med tepper på gulvet og sitteplasser, betydde også økt billettsalg. Jeg tror de fleste i fanbasen vår nå begynner å komme i den alderen at de gjerne betaler noen pund ekstra for litt mer komfort og en litt triveligere opplevelse, fremfor å stå som sild i tønne i et par timer på et klissete gulv i en klubb med motbydelige toalettforhold! Det var mye hyggeligere for både band og publikum å spille på disse litt større og litt finere stedene, så det hadde vi lyst til å fortsette med. Ulempen er selvsagt at det er ikke alltid mulig å gjøre det på den måten i land hvor vi ikke har et så stort publikum! Vi har ikke droppet Skandinavia bevisst, men det er vel på tide å besøke dere igjen nå, så jeg vil tro at vi kommer innom på neste Europaturné.
– Jeg er jo klar over at det er tungvint å spille i Oslo, spesielt hvis dere skal kjøre en buss med utstyr 1800 kilometer fra England (eller 3600 kilometer tur/retur), det er litt av en omvei. Dere har vel flere ganger spilt her på lånt utstyr og backline, noe som ofte er et mareritt for en seriøs musiker.
– Ja, noen ganger fløy vi til Oslo for én konsert, og tilbake neste dag. Da tok vi med oss det vi kunne som bagasje på flyet, og fikk leid resten av utstyret lokalt. Det er jo ganske enkelt, vi har gjort tilsvarende i Sør-Amerika og USA og lignende, hvor vi ikke kan ta med oss alt eget utstyr fra England. Og det blir jo mye rimeligere enn å dra med seg alt i en trailer, med en sjåfør som skal ha lønn og kost og losji i x antall dager. Det er nesten ikke økonomisk forsvarlig å gjøre det lenger, men selvsagt foretrekker vi å spille på utstyr som vi kjenner. Vi er klar over at vi må komme tilbake til Skandinavia snart for å vedlikeholde interessen, vi vet jo at vi har mange trofaste fans der.

Les anmeldelsen av «Marathon» her!


,