Kategorier
Skiver

Mark Kelly’s Marathon | Marathon

Det har vært snakk om dette i årevis, men først tidligere i år annonserte Marillions keyboardist Mark Kelly at han endelig var klar til å lansere sitt første soloprosjekt – eller sideprosjekt, om du vil. Det er en forholdsvis anonym gjeng med musikere han har med seg, med unntak av Kelly’s tidligere kollega fra DeeExpus.

ear Music

Det har vært snakk om dette i årevis, men først tidligere i år annonserte Marillions keyboardist Mark Kelly at han endelig var klar til å lansere sitt første soloprosjekt – eller sideprosjekt, om du vil. Det er en forholdsvis anonym gjeng med musikere han har med seg, med unntak av Kelly’s tidligere kollega fra DeeExpus, trommis Henry Rogers (som også har spilt med Marillions bassist Pete Trewavas i hans Edison’s Children, med Heather Findlay Band, Mostly Autumn og Touchstone). En viss Steve Rothery gjør også en gjesteopptreden på én låt, «Puppets», kanskje skivas mest klassisk marillionske låt – men tenk «Afraid Of Sunlight»-Marillion, ikke «Fugazi»-Marillion! Resten av musikerne er kanskje ikke så kjente, men gud bedre som de leverer! Vokalist Oliver Smith er et funn, og stemmen hans minner kraftig om en ung Peter Gabriel med en liten dæsj Eddie Vedder og Seal på toppen. Og gitaristene Pete Wood og John Cordy (som jeg vet absolutt nada om) setter seg umiddelbart i respekt med en nydelig solo på åpningstrilogien «Amelia», en 11-minutters låt om Amelia Earhart, første kvinne som fløy alene over Atlanterhavet. Vi må også nevne de utsøkte basslinjene til Conol Kelly, Marks nevø, og en kar som glatt innrømmer at prog egentlig ikke er hans greie, men isåfall kunne han rundlurt meg.

Ikke alle låtene er like progressive – den rolige «When I Fell» er litt sedat, ihvertfall inntil Mark Kelly minner oss på om hvem han er, med en forrykende solo på noe som høres ut som et Hammond-orgel. Så har vi det innlysende singelvalget og videoen «This Time», som er pur fengende pop og høres mer ut som en hitlåt fra Mike + The Mechanics enn Marillion. Ganske lettvekter sammenlignet med resten av materialet.

Skiva avsluttes med den firedelte 15-minutters suiten «Twenty Fifty One», med en fascinerende tekst om teknologi og verdensrommet. Dette er skikkelig episk neo-prog av beste britiske sort, hvor Kelly tar i bruk sin velkjente Moog på den måten vi hadde håpet på, og Smith får virkelig kjørt seg over hele spekteret, før det fader ut.

Lydbildet er glassklart og luftig, og alle instrumenter høres tydelig, noe som er bemerkelsesverdig med tanke på at alle musikerne har spilt inn sine deler hjemmefra under karantenen i perioden mars til juli, og deretter sydd sammen til en enhet. Kjøper du CDen, får du også med en bonus-DVD med hele skiva fremført live i studio (Peter Gabriels Real World Studios, forresten) samme helg som mange av de møttes for første gang, med litt intervjuer og behind the scenes. Mark Kelly har alltid vært en viktig brikke i Marillion, så man burde kanskje ikke være overrasket over at han her leverer et solid album som burde appellere til de fleste av Marillions fans – jeg vil faktisk lett vurdere «Marathon» som bedre enn flere av Marillions skiver de siste 25 år. Dette er ikke en skive som går rett inn i øret på deg, men den vokser for hver gjennomhøring, og du bør definitivt investere litt tid i å oppdage den – selv om det fra første stund er innlysende at dette er kvalitet. (Intervju med Mark Kelly her!)

5/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato 27.november 2020