Kategorier
Live Nyheter

Marilyn Manson @ Sentrum Scene, Oslo

Etter å ha frekventert Oslo Spektrum hyppig på 2000-tallets første tiår, var Marilyn Manson tilbake på Arbeidersamfunnets Plass, hvor han sytten år tidligere spilte på Rockefeller. Populariteten har dalt, men Sentrum Scene var likevel utsolgt lang tid i forveien, og de oppmøtte tok særdeles godt imot Brian og hans muntre menn.

Tirsdag 09.juni 2015

Etter å ha frekventert Oslo Spektrum hyppig på 2000-tallets første tiår, var Marilyn Manson tilbake på Arbeidersamfunnets Plass, hvor han sytten år tidligere spilte på Rockefeller. Populariteten har dalt, men Sentrum Scene var likevel utsolgt lang tid i forveien, og de oppmøtte tok særdeles godt imot Brian og hans muntre menn.

En dramatisk intro, total røyklegging av scenen og vi var i gang med «Deep Six», en av bare to låter fra fjorårets mediokre «The Pale Emperor». Det sier litt om Mansons tro på eget materiale når elleve av seksten låter var 15 år gamle eller eldre, og blant de resterende var höjdaren og Depeche Mode-coveren «Personal Jesus». Men for oss som syntes at Mansons gullalder var på 90-tallet (Kan det i det hele tatt diskuteres? Det er da ett uomtvistelig fakta!?) var det helt greit!

Pr 2015 er Marilyn Manson en kvartett, med sjefen sjøl i tospann med bassist og låtskriver Twiggy Ramirez, og ganske så mye av lyden ellers på samplinger. Underveis slår det en gang på gang at Manson er jaggu ikke mye til sanger – han klarer å vrenge masse urovekkende skrik ut av halsen, og kommer seg igjennom låtene, men han er først og fremst en suggerende og karismatisk frontmann. Men at han har vokalt særpreg kan ikke den mest surmagede kritiker nekte for!

Gjentatte ganger går det både ett og to minutter mellom hver låt, uten at det skjer noe – litt skummel bakgrunnsmusikk og dempet lys mens Manson står med ryggen til og spiller Candy Crush, eller noe sånt. Det tar seg opp i konsertens andre halvdel, hvor det nærmest var en pur hitparade med låter fra de tre første og essensielle skivene. Høydepunktet var en steintøff versjon av «Antichrist Superstar», mens det ramlet litt sammen under en uttværet versjon av «Lunchbox» og den melodisk svake «Cake And Sodomy». Fansen gikk amok under første ekstranummer «The Beautiful People», før avsluttende «Coma White», kanskje Mansons sterkeste låt noensinne.

Så joda, det var tøft det her, og atskillig bedre enn fryktet. Likevel sitter man igjen med følelsen av at Manson forlengst har levert det han har å komme med av musikalsk verdi. Og som kong Alice så vakkert sa en gang: «He took a girl’s name as his first and wears a hell of a lot of makeup. I wish I’d thought of doing that.» 4/6


Tekst & foto: Geir Amundsen