Marillion

Etter 30 år i bransjen fortsetter Marillion ufortrødent å produsere kvalitetsmusikk som en særdeles hengiven tilhengerskare jafser nedpå som utsulta hunder – og i september kommer neste kapittel, «Sounds That Can’t Be Made». I sommer har de besøkt både Bergen og Oslo, og vi benyttet anledningen til en prat med bandets joviale og eminente gitarist Steve Rothery backstage på Rockefeller.

Tekst & foto Geir Amundsen

– Velkommen tilbake til Oslo! Dere har vært forholdsvis hyppige gjester her, ihvertfall de siste 12 årene.
– Ja, vi har fått mye support fra Norge, og vi har en aktiv fanklubb her som sørger for å få oss over jevnlig. Konserten her i Oslo var en av de aller beste på den akustiske turneen vi gjorde i kjølvannet av «Less Is More»-skiva i 2009. Så det bør bli bra i kveld. Selv om vi har litt å leve opp til, det var helt kanon i Stockholm og Göteborg nå i helga, selv om Steve (Hogarth, vokalist) har slitt veldig med stemmen sin i det siste. Vi er perfeksjonister, og aldri 100% fornøyd med egen innsats, men det er sjelden vi gjør elendige konserter.
– Jeg vet – i kveld blir vel min 16. Marillionkonsert.
– Såpass ja? Jeg blir stadig himmelfallen og ydmyk når jeg hører hvor mye tid og penger enkelte fans legger i å se oss. Det er en dame som har vært på nesten samtlige gigs vi har gjort den siste måneden – alle i USA og Canada, i Amsterdam, i Danmark og i Sverige. Men jeg tror at det er ikke lenger kun musikken som trekker – det er også det sosiale aspektet. Folk møter likesinnede og blir venner og inngår forhold, spesielt på våre Marillion conventions,
– Ja, disse messehelgene, hvor det annethvert år samles 3000 fans fra hele verden og dere spiller tre kvelder på rad og omgår fansen hele helga er temmelig unikt. Det er ikke mange andre band som kunne gjort noe slikt.
– Nei, jeg snakket med Steven Wilson om det der, det hadde aldri i livet funket for Porcupine Tree, mente han.
– Nei, en Oasis convention eller Justin Bieber convention hadde blitt katastrofe. Eller hvis Rihanna skulle henge med 3000 fans en hel helg.
– Haha, nei ganske utenkelig. Riktignok bruker jeg 90% av tida der til å posere for fotos med folk og signere autografer, men det er det verdt! Det er bare hyggelig å prate og skåle med disse folka har støttet oss så trofast i årevis.
– Hvor vktig er disse helgene for dere, både økonomisk og med tanke på å holde tett kontakt med fansen?
– Veldig viktig, disse helgene tilsvarer to måneders turnering for oss økonomisk – her kommer fansen til oss, ikke omvendt! Men det er ikke poenget – dette har blitt noe alle gleder seg til, både band og fans. Man knytter så tette band her, det er en felles lidenskap. Jeg tenker vi skal prøve å gjøre noe lignende hver gang vi spiller i større byer – altså spille to kvelder samme sted, med totalt forskjellige setlister og møte fansen. Det er en fordel for alle om vi får til noe slikt.

– Tilbake til nåtiden. Er dette første gang dere skal spille et annet sted i Norge enn Oslo?
– Ja, vi skal til Bergen i morgen, det gleder vi oss til, selv om vi ikke aner hva vi kan forvente oss. Jeg hører det er en veldig fin by.
– Bergenserne er høyrøsta og entusiastiske. Artige skapninger. Forvent deg masse kauking på «Grendel». (Marillion-fansens hellige graal som ikke har blitt fremført live på 30 år.)
– Åh faen. Ikke bra! Neida, det blir nok bra!
– Men hvorfor turnerer dere nå, hvis skiva ikke kommer før i september?
– Den skulle ha vært ute nå, planen var å ha den klar i juni, men det har tatt lengre tid enn beregnet. Den siste låta vi begynte å jobbe med, ved navn «Gaza», skulle egentlig ikke med på skiva, men den ble altfor bra til å ikke brukes. Og den har bare vokst og vokst, og tatt mer og mer tid. Og nå er den nesten helt ferdig.
– Kun den ene låta har tatt så lang tid og utsatt hele utgivelsen?
– Ja, men det er en låt på 17 minutter. Og antagelig det beste vi noensinne har lagd.
– Og der kom du kanskje mitt neste spørsmål i forkjøpet, om favoritter fra skiva?
– Ja, det er «Gaza», og kanskje «The Sky Above The Rain». Men det er ikke en eneste svak låt på skiva, denne ligger an til å bli veldig spesiell. Vi driver og bestemmer rekkefølgen på låtene nå, og mikser ferdig.
– Så dere har turnert i en drøy måned nå, uten å ha ny musikk ute? Spesielt.
– Vi har spilt «Power» eller «Lucky Man» på konsertene, så folk får en liten smakebit på hva de har i vente. De var de eneste to som var helt ferdige da vi begynte å øve for turneen i nord-Amerika. Til høsten blir det nok minst et par nye til på setlista.
– «Power» kunne nesten vært hentet fra «Marbles»-skiva fra 2004. Har dere bevisst gått tilbake til det soundet?
– Akkurat den låta er kanskje der, men den er ikke representativ for skiva som sådann. Andre låter låter totalt annerledes fra alt vi har gjort noensinne.

– Så hva kan vi forvente fra «Sounds That Can’t Be Made»? Er det noen stilendring fra de foregående skivene, «Happiness Is The Road» og «Somewhere Else»?
– Vanskelig for meg å si…den har nok mer til felles med «Marbles» og «Afraid Of Sunlight» enn med «Happiness..» eller «Somewhere Else». Det er et knippe glimrende låter, med noen klassiske Marillion-øyeblikk, noen lengre låter. Jeg blir ærlig talt sjokkert om fansen ikke liker denne skiva. Så bra er den.
– Hva skal platetittelen indikere?
– «Sounds That Can’t Be Made»? Det burde du egentlig spurt Steve om. Men han har prøvd å illustrere stemninga i låten med ord. Det er en utspekulert låt, slutten på den er pur klassisk Marillion.
– Er det noe tema på skiva tekstmessig?
– Nei, her er mer som «Afraid Of Sunlight», enkeltstående og forskjellige låter med ulikt lyrisk innhold.
– Så det er mer av de samme  gamle sex, drugs & raske biler-tekstene som vanlig?
– Haha, riktig. Litt om forhold, litt betraktninger om verden og livet generelt.
– Men dette er den første skiva siden tidlig 90-tall som ikke er innspilt i studioet i Marillions hovedkvarter, The Racket Club?
– Jo, mye av den er innspilt der. Og noe ble innspilt i Peter Gabriels Real World Studios. Men jeg har spilt inn det meste av gitarene i mitt eget hjemmestudio – jeg har mer teknologisk utstyr hjemme enn de fleste studioer! Så det er herlig å ha den friheten, uten å måtte være avhengig av å levere i et studio som koster tusenvis av pund i timen. Det føles som om vi nå straks er i mål på en lang maraton, bare siste lille innspurten mot mållinja nå.

– Det har gått fire år siden «Happiness Is The Road» i 2008 – og det er vel den lengste perioden som noen gang har gått mellom to av deres skiver med ny musikk på.
– Ja, men i mellomtiden har vi gitt ut «Less Is More» (med nye alternative versjoner av gamle låter) og turnert i etterkant av den, vi har vært support for Deep Purple og gjort en felles turne med Saga, vi har hatt flere Marillion Weekends i Nederland og Canada…så vi har ikke vært inaktive i fire år. For ikke å snakke om all tiden vi har brukt på å jobbe med denne skiva, som er over ett år. Men det har blitt en lang skive, ca 76 minutter med musikk.
– Ble «Less Is More» gitt ut for å kjøpe dere mer tid til denne skiva?
– Ja, på en måte. Jeg følte at vi trengte en pause etter «Happiness…», og vi var overhodet ikke klare da vi samlet oss i Portugal for et par år siden for å begynne å skrive denne skiva. Da var vi virkelig på nippet til å splitte opp.
– Jaha??!
– Ja, vi følte vel at vi tvang oss til å gjøre noe, uten at vi var mentalt klare eller motiverte for dette enda. Det funker ikke slik, vi må alle være inspirerte og sultne når vi går igang. Og da sto vi bare og stanget hodene i veggen, vi kom ikke opp med noe av musikalsk verdi. Da lurte vi på om løpet var kjørt, at vi rett og slett ikke hadde mer på lager.
– Det var da veldig overraskende å høre, Marilion har da fremstått som et veldig harmonisk og samkjørt band siden Fish slutta.
– Ja, det har vært et svært vanskelig album å lage, men det var verdt det til slutt.

– Så var det også grunnen til at dere alle har gjort ulike sideprosjekter de siste årene? Bassist Pete Trewavas har jobbet med Transatlantic og med Edisons Children, Hogarth har gitt ut skive med Porcupine Trees Richard Barbieri, keyboardist Mark Kelly har begynt i progbandet DeeExpus…
– På en måte, vi fant ut at vi trengte en liten pause fra hverandre, og da benyttet noen av oss anledningen til å prøve litt andre ting, uten at det gikk ut over Marillion. Jeg har egentlig ikke gjort så mye annet, utenom noen gitarklinikker og en og annen gjesteopptreden her og der i helgene.
– Så dette har ikke forsinket utgivelsen av den nye skiva?
– Nei, tvert imot, hadde vi ikke tatt den pausen ville det antagelig aldri kommet en ny skive. Jeg vil heller si at turneen vi gjorde sammen med Saga forsinket skiva. Et par uker med øving, og noen ukers turne.
– Så krisen i bandet er definitivt avblåst nå?
– Absolutt. Nå føles samholdet sterkere enn vi har gjort på lenge, ihvertfall siden «Marbles»-tida.
– Men jeg hører rykter om at du er involvert i et prosjekt med ex-Genesis-gitarist Steve Hackett?
– Ikke et prosjekt, men jeg spiller på en låt hans nye skive som er nyinnspillinger av gamle Genesis-låter. «Genesis Revisited II» – jeg spiller soloen på «The Lamia» (fra «The Lamb Lies Down On Broadway») og det var jo utrolig kult for meg!
– Det er flere store navn blant gjestemusikerne, sies det?
– Ja, Steven Wilson er med, vokalisten fra Opeth synger på en låt, Nik Kershaw, John Wetton fra Asia, Nick Beggs fra Wilsons band og Lee Pomeroy fra Headspace på bass… Steve har blitt en god venn av meg, og det er jo veldig spesielt siden han selvsagt har vært en av mine store helter og inspirasjonskilder. Han og hans kone Jo har blitt gode venner med meg selv og min kone Jo, så vi går stadig ut og spiser middag sammen.
 Steve og Jo og Steve og Jo?
– Akkurat! Ganske pussig! Men det funker.

– Marillion har nå holdt det gående i 23 år uten endring i besetningen siden Fish slutta, selv om Steve Hogarth fortsatt betegnes som Han Nye Vokalisten i media. Og dere har hele tiden fremstått som et harmonisk og samkjørt broderskap. Hva er hemmeligheten?
– Ja, vi er blitt en familie. Alle musikere er riktignok litt eksentriske, men det har vi lært oss å ta høyde for, og å godta hverandres særegenheter. Selvsagt hender det at en av oss er uenige med de andre og det oppstår opphetede diskusjoner, men generelt kommer vi fem svært godt overens, selv om vi ikke akkurat løper ned dørene hos hverandre på fritida. Den amerikanske turneen som vi akkurat gjorde var spesielt trivelig, der kom kameratskapet tilbake, noe jeg har savnet i de senere årene. Og vi har selvsagt også en musikalsk kjemi mellom oss, som jeg ikke kan se kommer til å opphøre.
– Og den er tilstedeværende på «Sounds That Can’t Be Made» også, skjønner jeg.
– Siden vi tok oss såpass god tid med produksjonen med denne skiva, så har vi også fått satt vårt tydelige stempel på låtene, i motsetning til noen av de andre skivene våre. Til tider har det vært fem produsenter – vi har alle vært særdeles involverte og engasjerte. Selv om Steve har innspilt mesteparten av sin vokal hjemme hos seg, jeg har gjort gitarene hjemme hos meg. Men det har vært et fullstendig samarbeidsprosjekt, og derfor har denne skiva en dybde som jeg har savnet litt. Vi har utforsket alle muligheter på enhver ide, og ikke bare spilt inn låtene og overlatt resten til en produsent. Det er mye mer Marillion DNA i denne skiva enn det har vært på de to foregående.
– Betyr det at du ikke er så fornøyd med «Somewhere Else» og «Happiness Is The Road»?
– Joda, de har sine øyeblikk. Jeg synes tittelsporet på «Somewhere Else» er en klassisk Marillion-låt. Men vanligvis jammer vi frem musikalske ideer, og det er når disse ideene skal arrangeres om til sanger at diskusjonene oppstår. Alle har sine klare oppfatninger av hva som låter bra og hva som bør brukes. Men på disse to skivene overlot vi stort sett det ansvaret til produsent Mike Hunter, og han satte sammen de ideene til arrangementer og sanger som han syntes fungerte best. Og han gjorde en bra jobb for all del, men for meg personlig manglet mange av låtene det jeg kaller Marillion-DNAet. Det kommer helt naturlig fra oss fem, men vi kan ikke forvente det fra en ekstern produsent, selv om han har jobbet med oss i årevis. Og han har gjort et fabelaktig musikalsk bidrag til «Sounds…» også, han er en veldig dyktig musiker.
– Så han har fått fornya tillitt?
– Å ja da! Han har bare ikke fått ansvaret for å gjøre ferdig våre låter! Men det har drevet oss til randen av vanvidd, 76 minutter med intrikat musikk tar sin tid, jeg har ikke gjort noe som helst annet de siste fire månedene enn å jobbe med dette i hvert eneste ledige øyeblikk. Da vi hadde et par fridager i Los Angeles i forrige måned, satt jeg hele tida i et mørkt rom og stirret på en laptop og sendte opptak av gitardeler hjem til Mike så han kunne legge de på riktig plass på riktig låt. Hjemme har jeg jobbet ti timer daglig. Jeg jobbet bokstavelig talt inntil fem minutter før jeg måtte dra hjemmefra for denne skandinaviske turneen. Men det må til for å gjøre det så bra som mulig, uten å kompromissere på kvaliteten. Og nå føler vi alle at vi har noe virkelig unikt på gang.