Marianne Sveen – Nitrist men vakker solodebut

Hjernen er visst ikke et statisk organ likevel. Som tidligere medlem (siste turne i 2015) og en av de største energityvene i Katzenjammer, har Marianne Sveen mye livsglede på samvittigheten. Med såpass skjør vokal at du nesten vurderer å krype inn i høyttaleren og gi komponisten en klem, gir hun ut sitt første soloalbum. På «Next Of Kin» går hun nå så til de grader ut av entertainerrollen hun gjerne blir assosiert med.

Tekst: Stig Myhre
Foto: Paal Audestad

Festen er over, folkens, og trygghetssøkende Katzenjammer-fans er herved utfordret. Men sjelen trenger vel også medisin. Følelsene det nå settes lyd til, strengt tatt nitriste men vakre komposisjoner, renner over av alvorlig tematikk. Blant annet “Heavy Enough To Sink’” forblir en favorittmetafor blant låttitlene. Sangen sier for min del ikke rent lite om albumets grunntone. Kunne den vært en alternativ tittel på skiva, mon tro? Det var kanskje bare et tidsspørsmål før vi fikk soloalbum fra Katzenjammer-medlemmene. Muligens ikke tilfeldig at de nesten alltid skrev låtene hver for seg, eller med enkelte utenforstående personer? Veien fra Katzenjammer via nedstemthet i Tiergarten & Telegram (med Anne Marit Bergheim) og soloskivene til Marianne og Solveig Heilo, gjør at man kan saktens lure på på hvordan et nytt Katzenjammer-album ville høres ut i 2021. Men nå er Katzenjammer historie, og under vårt møte med Marianne snakket vi selvsagt først om det aktuelle soloalbumet.

– Jeg forstår det slik at tekstene på «Next Of Kin» ikke nødvendigvis er av det selvbiografiske slaget. Ikke nok et album om «den harde tiden». Mer om empati for andre skjebner? Den kollektive samvittigheten?     
– Absolutt. Vendepunktet kom da jeg begynte å jobbe som sykepleier innenfor psykisk helse. Historiene jeg hørte der inspirerte meg. Å jobbe innen psykisk helse virker så spennende og fint. Jeg vet aldri hvilken dag jeg får på jobb. Egentlig begynte jeg på et annet album som nå er forkastet. I utgangspunktet jobbet jeg ikke der for å få inspirasjon til å skrive. Sett i forhold til alt annet jeg drev på med til da, ble disse erfaringene likevel så overdøvende. Plutselig trengte man ikke å tvinge frem tekstene lengre, og som en konsekvens gikk jeg inn i dette prosjektet med hele meg. Tekstene blir skrevet ut fra mine fortolkninger og mitt øye utenfra. Tekstene blir generelle opplevelser av depresjon, overgrep, ensomhet, mobbing, selvmord eller hva det måtte være. På en sånn måte at folk føler seg utlevert, ville jeg aldri gjengi hva en person forteller meg. Ikke snakk om å bruke en konkret samtale eller situasjon. Selv om jeg vil aldri kunne forstå hundre prosent hvordan de har det, kan jeg prøve å forstå, og da må du begynne å bruke empatien din på aktiv måte. Når du gjør akkurat det såpass mye, gjør det selvfølgelig vondt. Alle har sine spøkelser, og for å få den rette nerven når man skal skrive teksten, forsker man jo i noen smertefulle steder i seg selv. Det er ikke lett å lage en låt om overgrep. Samtidig er det kanskje nettopp derfor man skal gjøre det, og slike ting synes jeg vi skal tåle å høre om. Hvis du ikke noen ganger tar bort den unnvikende og vage symbolikken, kan budskapet i lengden ikke virke ekte og nær nok. Mine nærmeste pårørende forbinder jeg med trygghet. Andre tenker ikke nødvendigvis på nærmeste pårørende som et trygt sted. «Next Of Kin» redefinerer på en måte hva vi forbinder med nærmeste pårørende. «Next Of Kin» er nok en plate du må høre veldig nøye på fra start til slutt. Ikke en remse av låter. Heller en plate som henger veldig sammen, og det kan lønne seg å lese i coveret og vite hva låten handler om.
 – Det er nok av kaotiske, men innbydende arrangementer på «Next Of Kin». De sårbare låtene dine blir ikke besudlet, men heller tilført noe, av de omfattende produksjonsdetaljene. Føles det deilig å være litt diktator og produsere selv etter en lang tid med utenforstående produsenter? Hva vi antar var demokratiske spilleregler i Katzenjammer?
– Heldigvis trenger jeg ikke å stå til ansvar for andre enn meg selv. Når jeg hadde så stor respekt for de store produsentene vi jobbet med, så gjør det noe med deg. Selv om de ikke gjorde noe galt, føler du deg plutselig som en liten jente. ‘Ja, ja, jeg har dette forslaget her, men eh, jeg skal ikke si noe jeg’. Fordi jeg ofte satt der og tenkte på kule forslag, irriterte det meg ofte. På grunn av at jeg tok mye ansvar for arrangementet, ble jeg ekstremt fornøyd med for eksempel «Driving After You» på «Rockland»-plata. Under jobbingen med «Next Of Kin» hadde jeg alle disse ideéne lenge før teksten kommer. Umiddelbart fikk jeg oversikt over hele landskapet. Og hvis du har den planen, virker det bare tullete å ta inn noen andre i produsentrollen selv om jeg fikk noen tilbakemeldinger fra folk jeg stoler på.  Jeg har nesten ikke tenkt og bare fulgt en slags magefølelse hele tiden. Jeg liker at det låter voldsomt, heftig og mektig. Deilig å lage slike pakker av lyd. Mye pålegg som skal utfylle hverandre. Alt sammen lager en klynge med lyd du kanskje ikke klarer å skille fra hverandre. «Next Of Kin» fikk et spesielt sound. For min del det er vanskelig å sette musikken i bås. Terje på plateselskapet (Drabant) påstår at jeg spiller ‘Filmatisk, symfonisk indiepop’. Utenomstående faktorer gjorde sitt til at innspillingen tok såpass lang tid. En annen grunn er at jeg ville ha det akkurat sånn som jeg ville. Om det ikke skal bli perfekt sånn rent teknisk, må alt må stemme med hva jeg hører inni meg. Ellers blir jeg helt gal.
– Hvilke produsenter vil du velge som referanser?
– Nigel Godrich (Radiohead) forblir min største og viktigste inspirasjon. Sånne singer/songwriter-artister som Patrick Watson og Sufjan Stevens må også nevnes. De tør å ta litt av de store lydbildene inn i en ganske liten sjanger og å spille på den dynamikken. Et slikt utgangspunkt gir veldig gjenklang hos meg. På «Get Over It» brukte jeg The Beatles-referansen   og «Hey Jude» i studio. ‘Tenk på «Hey Jude» en du har lyst til å gi langfingeren til når du synger’, sa jeg til de som skulle kore…
– Hvordan har du tenkt å gjenskape alle og de vokalharmoniene på «Next Of Kin» på scenen? Dra med deg et symfoniorkester og tjue korister, eller gjøre det mer minimalistisk?
– Jeg kan umulig lage det helt likt live. Da gjelder det å hente de mest viktige harmoniske og melodiske elementene. Folk blir så jævlig vant til at en studioinnspilling og konsert skal låte identisk. Å lage en skive og hele veien si ‘åååh, hvordan skal vi gjøre dette live?’. Det driter jeg i, og for meg blir en slik tankegang en ekstremt drepende kreativ forutsetning. Når folk kommer på konsertene, og de ser at det sitter en på cello, en på piano og en på gitar, skjønner du at det ikke kommer en vegg med lyd, liksom. Vi jobber litt med det nå da, og vi har en løs plan om å sette opp noen jobber fra våren av.                                                                              
– Har du gjort deg opp noen formening om soloprosjektene til dine tidligere kollegaer i Katzenjammer? Tiergarten? Telegram? Soloalbumet til Solveig Heilo?                                 
– Solo-LPen til Solveig ble fantastisk. Siden jeg har kjent Solveig siden ungdomstiden, så vet jeg hva hun i forhold til hva hun fikk gitt utrykk for i Katzenjammer, har sittet på av musikalitet og nyanser Sånn sett tror jeg ikke noen av oss ville fått 100% utløp for alt vi ville. Solveig hadde noen låter med seg inn i Katzenjammer som «May Is The Month» og «Lift Your Head». (Begge endte opp på «Solstice»-EPen til Heilo) «May Is The Month, den prøvde vi å spille inn, men det ble det også veldig tydelig at ‘Ja, men Solveig, er ikke dette egentlig ditt da?’. Når «May Is The Month» ikke kom med i Katzenjammer, er jeg veldig glad for at den dukket opp på hennes skive. På samme måte som mine låter fortjener hele meg uten kompromisser, fortjener en sang som «May Is The Month» hele henne. Det blir for personlig å diktere folk alle detaljene, og her kan jeg se det for meg at hun har det på samme måten. Noe av det fine i Katzenjammer var at du kunne bytte på instrumenteringen. Men jeg husker at jeg sa til Solveig at ‘Du er en fantastisk trommeslager, men du bør også stå mer foran på scenen’. Telegram låter også veldig bra. Jeg elsker Marius Graff sin stemme. Når de skulle gjøre en sånn youtube-video, var jeg også så heldig å være tekniker. En takknemlig oppgave, gitt. La oss håpe at folk flest får med seg Telegram. Anne Marit synger ikke som noe annet enn det hun akkurat er, rett og slett. Når du hører Anne Marit synge, får du lyden av hele Anne Marit. Mens hun synger som det hun er, synger andre vokalister det man hører. Hun er en veldig sånn ærlig vokalist som jeg ikke blir lei av å høre på. Blant annet sang hun helt nydelig på «Lady Marlene» med Katzenjammer. Hun skriver nye låter. I og med at vi gjorde noen konserter sammen etter Katzenjammer, fikk jeg høre noe av materialet. Det låter kjempefint. er det noe jeg gleder meg til, så er det et eventuelt soloalbum fra Anne Marit. Jeg produserte også enkelte låter for Tiergarten. De spiller pretensiøs astro-pop av ypperste merke. Det bor så mye glitrende musikalsk galskap i Mats Rybø.

– Hva ser du tilbake på som høydepunkt og mindre minneverdige øyeblikk fra Katzenjammer-perioden i dag? (Intervju med Katzenjammer her!)
– Høydepunkt? Bonnaroo-festivalen i 2009 var vanvittig. Under festivalene Southside (2012) og Hurricane (2015), da spilte vi foran 50 000 mennesker. Ikke tilfeldige tilskuere, men folk som var der på grunn av oss. Før vi slo gjennom, må jeg også trekke frem noen av de første jobbene vi gjorde på klubbene i Tyskland da det fortsatt var ordentlig, ordentlig gøy. Da ble vi ble helt satt ut av at det kom 200 mennesker. Jeg angrer ikke et sekund. Lenge var det helt fantastisk. Med «Rockland» som en klar favoritt er jeg i dag er jeg stolt av de tre platene vi spilte inn, og en stund var det kjempemorsomt å spille over verden. Bunnpunkt? For meg personlig kom en stor nedtur på en av de turnéene vi gjorde etter «A Kiss Before You Go». Den platen ble jeg ikke så glad i. Misforstå meg rett. Veldig mye jeg er stolt av på den plata. «A Kiss Before You» kom likevel ut en vanskelig tid for alle. Du kan høre at vi utviklet oss på de tre skivene. Vi er veldig lekne på debuten og ble en del av et større maskineri på nr 2 med flere «hits». Jeg følte ikke lenger det handlet om å lage god musikk i Katzenjammer. Jeg vil anta at alle vil huske denne perioden som den mest slitsomme. Likevel må det understrekes at alle vi fire har hver vår historie, og alle de er sanne. Mens vi spilte foran 6-700 mennesker, følte jeg ingenting. Jeg sto og tenkte på alt mulig annet rart. Mens jeg sto der og spilte, tenkte jeg at jeg ikke kunne fordra denne musikken. En sannhet med modifikasjoner selvfølgelig. Men der og da tenkte jeg bare hva er det jeg driver med? Jeg hadde mistet meg selv fullstendig, og da bestemte jeg meg for å slutte. Jeg tenkte veldig lenge på alle mulige utfall, hva folk ville si og hvilke konsekvenser det ville få for de andre. Selv etter mange lange runder endte jeg alltid opp på samme sted. Uten at man merker det selv, trekkes man mer og mer inn i en tilspisset karakter på scenen. Jeg ante ikke hvem hun dama var som sto der og ristet på puppene og spilte på en bassbalalaika. Å stå på den måten og synge høyt på en scene er 5% av hva jeg er, og da føles det veldig rart å bruke resten av livet på det. Lurt at jeg sa takk for meg før jeg ble utslitt.  Karrieremessig var vi ikke på hell og heller på vei oppover. For meg ble det veldig tydelig at beslutningen ikke har noe med penger å gjøre. Mange lurte sikkert på om jeg tok en lur avgjørelse rent karrieremessig, og vi følte oss heldige som fikk oppleve såpass mye fremgang. Suksess kan på en måte likevel ikke være motivasjonen. Motivasjonen må være at det kommer fra riktig sted inne i hjertet. En av hovedårsakene til at jeg slutta var også all musikken jeg ønsket å lage på egenhånd. Å inngå kompromisser er ikke alltid hensiktsmessig med tanke på god kunst. Vi hadde veldig forskjellig smak i Katzenjammer. Etter hvert følte jeg at det å kun bidra med en fjerdedel ikke var nok. Jeg måtte få utløp for alt jeg hadde inni meg, og mange av låtene mine passet ikke inn der. Nå skal det sies at Katzenjammer ikke var et overfladisk showband, og mange av låtene hadde en fin dybde over seg. Men noe med totalpakka Katzenjammer fungerte ikke lenger for meg, rett og slett.

– Koring på TNT-albumet «The New Territory» er registrert i ditt navn. I tillegg noterte man seg at du stilte som korist med TNT live og sang noen strofer av Led Zeppelins «Black Dog” på NRK-programmet «Beat For Beat.» Du vet at du er i ferd med å få tungrock-kred? La oss starte med TNT. Hvordan oppsto det samarbeidet?
– Vi dro til Hans Petter Gundersen og spilte inn den første Katzenjammer-demoen. Hans Petter skulle produsere TNT. Han ringte meg og sa ‘Marianne, kan ikke du komme og skrike litt på den derre TNT-platen?’. Da tenkte jeg bare at det kan jeg ikke si nei til. Jeg vokste opp med TNT og selvfølgelig først og fremst «10 000 Lovers» og alt det der. Derfor tenkte jeg at du skylder 5 år gamle Marianne å gjøre dette her, og en gang i tiden sang jeg «10 000 Lovers» sammen med storebror. Opplegget hørtes veldig, veldig gøy ut, og plutselig bodde jeg en helg der sammen med Ronni Le Tekrø og co. Ronni. Nydelig type. Fantastisk fin fyr. Jeg ser Ronni for meg da han fikk fot og fikk høre noe han liker. Da sitter han og ruller frem og tilbake og digger helt i utakt med musikken he, he.  Veldig utenomjordisk fyr. Han er jo en heks, sier han… En opplevelse jeg aldri ville vært foruten. Når de skulle turnere for den skiva  og varme opp for Ozzy Osbourne på Lerkendal, fikk jeg også være med. Så jeg har i alle fall vært backstage med Ozzy og hilst på han. Ganske kult. Hadde du spurt han hvem jeg var, hadde han aldri i verden husket det, men, ja ja. Vi delte backstageområdet, og han sto, iført solbriller og svart hår, på en sånn treningssykkel.
– Hvordan ble du interessert i Led Zeppelin?
– Jeg oppdaget først Led Zeppelin i ungdomsårene. Du kommer ikke unna alt det de kan flytte på. Av de store for meg som har flytta på ting musikalsk, må du få med band som Zeppelin, Beatles, Police, Genesis og ikke minst Radiohead. Selv om Zeppelin i gåseøyne bare er et rockeband, hadde de en langt større funksjon enn som så. Du kan høre med en gang at det er Led Zeppelin og Robert Plant som synger. Akkurat som du umiddelbart kjenner igjen Aretha Franklin. Slike karakteristiske trekk trigger noe i meg. Ja, mange kan synge «Black Dog» (som hun gjorde på «Beat For Beat») men det gjelder å tørre. Ikke helt sikker på om jeg skulle si ja til «Beat For Beat». For hvordan kunne jeg komme best mulig ut av dette? «Beat For Beat» kan være veldig fint program det, og veldig trygt og godt. Men jeg følte at jeg må gjøre noe som blir lagt merke til og derav «Black Dog». Forøvrig er det litt «Big mama» igjen i meg. På «Don’t You Forget» (Simple Minds-cover på «Next Of Kin) åpner jeg jo lungene og lar det stå til der også.
– Du er en av de få som trekker fram «Magical Mystery Tour» og ikke «Revolver» som favoritt med The Beatles. Hva tiltaler deg med nettopp «Magical Mystery Tour»?
– Den er så fryktelig uforutsigbar. Når jeg trekker «Magical Mystery Tour» frem i en diskusjon, sier folk «Hæh?», og de ser ikke på den som et fullverdig album. Hvis jeg da ramser opp låtene på den, har de en tendens til å skifte mening.
– Står Janis Joplin bak den karakteriske, skitne, bluesy og «big mama»-aktige røsten du av og til tilførte Katzenjammer?
– Ikke bare henne. Du kan også ta med «The Great Gig In The Sky» (Pink Floyd) eller en linje som Whitney Houston gjør hvor hun strekker stemmen litt. Hva med Aretha Franklin som gjør en ni minutter lang «Amazing Graze»? Jeg fikk også et forhold til Janis Joplin. Men for å være dønn ærlig og siden hun virket så intens, orker jeg ikke å høre på henne altfor lenge om gangen. Men når du har hørt en låt med Janis Joplin, har du vært gjennom en helvetes reise. En slik vokalinnsats virker imponerende, og hun står igjen som en av de mest viktige og ujålete vokalistene i historien. Den slags holdninger savner jeg mer av i dagens popmusikk. Autotune skulle faen meg vært forbudt. Hvis du hadde plassert Janis Joplin på en X-Factor audition, hadde hun aldri fått være med videre. Altfor menneskelig og naturlig.

Først publisert i Norway Rock Magazine #6/2021