Kategorier
Intervjuer Nyheter

Manic Street Preachers – Tilbake til fremtiden

Som andre stopp på en etterlengtet større Europaturné, gjestet Manic Street Preachers Rockefeller for første gang siden 2002. Vi tok en prat med sjefspredikant og bassist Nicky Wire i forkant av lydprøven.

Som andre stopp på en etterlengtet større Europaturné, gjestet Manic Street Preachers Rockefeller for første gang siden 2002. Vi tok en prat med  sjefspredikant og bassist Nicky Wire i forkant av lydprøven.

Tekst og bandfoto: Terje Embla
Livefotos: Geir Amundsen

– Velkommen tilbake til Oslo. Det er jo ikke så lenge siden sist, dere spilte på Norwegian Wood festivalen ifjor sommer. Men da var det godt og vel 10 år siden sist dere var her.
– Ja, da spilte vi vel også her på Rockefeller, gjorde vi ikke?
– Jo, det stemmer. « Greatest Hits» turnéen i 2002.
– Her spilte vi også med Richey Edwards for mange år siden. Det er spesielt å spille på et sted man faktisk har et minne av å ha spilt med Richey.
– Hvorfor har det blitt så lite spilling utenfor Storbritannia det siste tiåret?
– Helt ærlig ble vi litt lei av turnélivet. På grunn av forpliktelser hjemme, ble det enklere å kun gjøre festivaljobber. Vi fikk godt betalt, og slapp være hjemmefra mer enn en helg av gangen. Men da vi gjorde en liten Europeaturné i forbindelse med «National Treasures» samlingen ifjor, fikk vi litt tilbake den gamle godfølelsen når vi reiste rundt. Og vi så med egne øyne at vi hadde vært savnet. Og denne gangen ville vi endelig også inkludere Skandinavia, hvor vi tydligvis også fremdeles har et bra publikum.
– Ja, konserten ikveld er vel bortimot utsolgt, så dere har nok vært savnet. Trives dere på turné idag da?
– For min egen del er det hardt arbeid. Den fysiske belastningen av turnélivet. Jeg våkner hver dag med smerter i hele kroppen. Men det finnes verre ting å drive med. Vi trives og vi koser oss. Ellers ville vi ikke gjort det. Sålenge det fremdeles gir oss spenningen, fortsetter vi med det.

– For bare noen få måneder siden ga dere ut et litt spesielt album, «Rewind The Film», som var et ganske stort avvik fra deres mer kjente lydbilde. Var dere redd for hva fansen ville mene om den?
– Ja, den mangler jo nesten alt vi har stått for musikalsk sett. Ingen elektriske gitarer og ingen store refrenger. «Rewind The Film» er veldig delikat og intim. Vi har alltid prata om å gjøre noe helt nedstrippet, og vi er veldig stolte av den. Men jeg forstår at den ikke står høyest hos våre største fans.
– Vi kan kanskje sammenligne den litt med Bruce Springsteens «Nebraska»?
– Helt klart. «Nebraska» var en stor inspirasjonskilde til albumet, og vi har alltid hatt lyst til å gjøre noe lignende en dag. Og nå kom muligheten.
– Er det en stil dere vil fortsette med?
– Jeg vet ikke… jeg tror ikke det. Vi ønsker alltid å være store og høylytte på scenen, og da passer det ikke med den stilen. Det var nok bare en engangsgreie vi måtte få ut av systemet.
– Og nå bare noen måneder senere kommer neste album, «Futurology». Er det noen sammenheng mellom disse skivene?
– De ble spilt inn på samme tid og i samme studio. Vi hadde så mange låter. Nok til ihvertfall to hele album og mer til. Den opprinnelige planen var å gi ut ett album, men etterhvert skjønte vi at låtene ikke hang godt nok sammen. Låter som «Europa Geht Durch Mich» og «4 Lonely Roads» ville bare ikke sitte på samme album. Da bestemte vi oss for å dele dem. «Rewind The Film» er reflekterende. Vi så oss selv i speilet som middelaldrende menn. Det er et veldig ærlig og personlig album. Mens «Futurology» er mer optimistisk og har mer av det vi prøver å formidle ut til publikummet vårt. Vi prøver å beskrive den oppløftende kvaliteten noe kan gi deg, om det er et Ritchie Blackmore gitarriff, en Morrissey teksttrofe, et Munch-maleri… det er et album full av inspirasjon.

– Hva inspirerer dere idag?
– Mindre musikk for min del. Mer kunst og malerier. Jeg er en stor kunstsamler. Når det gjelder musikk, liker jeg fremdeles å høre på klassikerne… Purple, Zeppelin… men det er lite moderne musikk som tar meg.
– Så du følger ikke helt med på hva som skjer på musikkfronten lenger?
– Joda, jeg følger godt med, og jeg kjøper fremdeles mye ny musikk. Men jeg klarer ikke helt å få det samme forholdet til noe nytt som jeg har til musikken fra oppveksten min.
– Føler du at nye band mangler noe?
– Jeg hører ikke den samme desperasjonen lenger. Alt eller ingenting-mentaliteten. Det er ingen som har det massive drivet lenger, som alle våre favorittband hadde. De ville forandre verden, de var idealistiske og romantiske. Jeg hører det bare ikke i musikk lenger.
– Dere hadde ihvertfall et massivt driv i starten.
– Haha, det stemmer. Vi ville lage tidenes debutalbum. Det feilet noe, men vi hadde i det minste den romantiske tanken om å ville gjøre det. Og vi prøvde. Og det hører man virkelig på «Generation Terrorists».
– Er dere fremdeles relevante?
– Vel, det går i perioder. Når vi gjør konserter og ser at vi fremdeles selger ut arenaer uansett hvor vi drar i verden, da føler vi det. Men vi kan ikke late som vi er der vi var på 90-tallet med «Everything Must Go» og «This Is My Truth». Vi trenger fremdeles å bli inspirert, vi kan ikke bare løpe rundt og spille hitsa våre og tro vi er relevante.
– Det er 25 år siden dere ga ut deres første singel, og dere har holdt det gående siden – i motsetning til mange andre band av deres generasjon. Hva er hemmeligheten?
– Det er lett å splitte opp og gjenforenes. Det ligger mye penger i det. Jeg har alltid sagt at hvis vi splitta etter «The Masses Against The Classes» og kom tilbake 10 år senere, ville vi vært mye større i dag enn vi er. Men jeg er veldig glad for at vi holdt det gående. Vi ga ut noen meget interessante plater i løpet av den tiden. Hemmeligheten er nok bare at vi fremdeles er litt forelska i tanken om å være i et rockeband. Det er fremdeles spennende for oss å drive med dette.
– Det må ha vært øyeblikk hvor dere faktisk har vurdert å gi dere?
– Ja, selvfølgelig. Og øyeblikkene kommer oftere og oftere… hehe. Vi var så utrolig dedikerte de første ti årene, da fantes det ingenting annet enn Manics for oss. Men alder, forpliktelser, barn og familie… det er mye som gjør det vanskeligere for oss å drive et rockeband i dag.
– Dere tok vel en liten pause etter «Know Your Enemy».
– Ja, det var et av disse øyeblikkene hvor vi ikke visste om det var noen fremtid for bandet eller ikke. Når man har hatt topplasseringen på både album- og singellista, og spilt for 65.000 publikummere i hjemlandet sitt… hvor går man da?
– Nei, det er vel bare en vei derfra…
– Akkurat. Ned! Haha. Men vi fortsatte, og noen år senere kom «Send Away The Tigers» og «Your Love Alone Is Not Enough», og igjen solgte vi tusenvis av plater og igjen fikk vi nye lyttere. Verden åpnet seg litt igjen for oss, og vi besøkte steder vi aldri hadde spilt før. Vi oppdaget at vi hadde fans i Hong Kong og Kroatia. Vi spilte plutselig for 25.000 personer i Latvia! Det hadde vi aldri trodd vi skulle gjøre.
– «Send Away The Tigers» er faktisk et av mine favorittalbum.
– Det var godt å høre. Vi elsker det albumet. Det åpnet opp så mye for oss. Vi følte oss nesten litt gjenfødt.

– Med så lang fartstid, hvordan er det å snekre sammen den perfekte setliste i dag?
– Det er vanskelig. Rett og slett umulig. Det er alltid fans som klager og vil høre andre låter. Men vi må også tenke på de litt mer tilfeldige lytterne som kun kjenner de mest kjente sangene. I Skandinavia spesielt solgte «This Is My Truth…»-albumet veldig bra, så da må vi selvfølgelig gjøre en del låter fra den. Og det vil vi jo også, for vi trenger den energien som publikum gir oss tilbake når vi spiller de mest populære sangene. I tillegg forsøker vi å tilfredstille den litt mer harde kjernen av fans ved å spille noen mer obskure låter. Denne gangen gjør vi for eksempel «Die In The Summertime» og «Archives Of Pain», de er det lenge siden vi har spilt.
– Apropos de to låtene, så fyller jo «The Holy Bible» 20 år i disse dager. Har dere noen planer om å markere dette på et vis?
– Vi jobber faktisk med saken… vi har lyst, men har ikke noe spikret enda. Det føles veldig stort å gjøre den greia der om igjen. Men vi krysser fingrene for at vi kan få til noe senere i år.

Da blir Nicky hentet til lydprøven, og vi takker for en hyggelig prat. På vei til scenen overhører jeg ham fortelle vokalist James Dean Bradfield at jeg var en «Tigers-fan». Åpenbart et album som reddet Manics etter en vanskelig periode.

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2014