Kategorier
Live Nyheter

Manfred Mann’s Earth Band @ Rockefeller, Oslo

Det er jaggu ikke ofte at undertegnede er blant de yngste i konsertlokalet lenger, men det var tilfellet da Manfred Mann tok med seg sitt Earth Band og stakk innom Rockefeller en søndag i slutten av november.

Søndag 22. november 2015

Det er jaggu ikke ofte at undertegnede er blant de yngste i konsertlokalet lenger, men det var tilfellet da Manfred Mann tok med seg sitt Earth Band og stakk innom Rockefeller en søndag i slutten av november. Et godt voksent publikum med skyhøy rai rai-faktor tok imot de enda voksnere herrene, som startet med den første av kveldens tre Bruce Springsteen-covere, «Spirit In The Night».

Foruten grunnleggerne Manfred og den kompetente gitaristen Mick Rogers, består bandet i dag av ex-Bad Company-vokalist Robert Hart, trommis Jimmy Copley som har jobbet med Glenn Hughes, Ian Gillan, Magnum og Tony Iommi, og bassist Steve Kinch. Men det må sies at her var det langt mellom godbitene. Kveldens andre Springsteen-låt «For You» var en liten höjdare, samme med kveldens andre av tre Bob Dylan-låter «Father Of Day, Father Of Night» før de av uforklarlige grunner valgte å maltraktere T Rex’s «Get It On». Det må bemerkes at MMEB har usedvanlig få egne låter av betydning etter 44 år i bransjen, og de fleste gjøres i minst tre minutter for lange versjoner.

Også denne 75-årige hovedmannen da – som gjerne vil være litt frontmann med å ta litt vokal her og der, og kommer frem til scenekanten og spiller litt keytar uten å noensinne fortrekke en mine, mens han resten av konserten er totalt usynlig bak tre rader med keyboards som barrikaderer utsikten hans mot publikum.

Mot slutten kommer hitparaden som 95% av publikummet har kommet for å filme med telefonene sine og legge ut på Facebook. En merkverdig tam versjon av Springsteens «Blinded By The Light» og den ekstremt sidrompa «Davy’s On The Road Again» får deler av publikum til å bryte ut i spontan swingdans. (Og da burde egentlig Rockefellers ordensvakter ta affære med knallhard hånd.) Verre skulle det bli til ekstranumrene, da Rogers kjører en så jævlig soloversjon av forbannede «Do Wah Diddy Diddy» at jeg rett og slett ikke orket mer, men kom meg ut av lokalet i en helvetes fart før de rakk å avslutte med sin største hit, Bob Dylans «Mighty Quinn». Den var sikkert fantastisk.

2/6 | Geir Amundsen

Foto: Geir Amundsen