Mammoth WVH – Wolfgang Van Halen på egne ben

Som fjortenåring ringte han til selveste David Lee Roth og fikk overtalt han til å gjøre comeback i et gjenforent Van Halen foran turnéen i 2007. Det tok baller, og baller har han nok av, den godeste Wolfgang Van Halen. For etter å ha spilt bass i Van Halen i femten år har han nå tatt steget fult ut og satser nå alt på sitt eget band Mammoth WVH. En smørblid Wolfgang møtte oss via dataskjermen fra hans hus i Los Angeles tidligere i år.

Tekst: Glenn Knudsen
Foto:
Travis Shinn, Peter Yang

– Gratulerer med et fantastisk debutalbum – som er klart for utgivelse nå til sommeren. 
– Tusen takk!
– Du har allerede sluppet noen låter fra albumet og gjort en del TV-opptredener og live-opptredener på hjemmebane. Hvordan har mottakelsen vært borti statene?
– Det har vært helt vilt. Jeg så ikke det komme for å være ærlig. Spesielt hvor bra låten «Distance» gjorde det på radioen her borte. Jeg er bare glad jeg kan spille inn musikken min og gi den ut, så det at folk ser ut til å virkelig like det jeg gjør er helt fantastisk.
– Jeg har hatt gleden av å lytte til hele skiven noen ganger nå og det er jo virkelig et album som rocker hardt. Du har klemt inn noen seriøst tunge riff på skiva!
– Haha, jo takk for det. Glad du likte det du hørte.
– Det har gått bare noen måneder siden din far Eddie Van Halen gikk bort og du selv annonserte at legendariske Van Halen var historie. Jeg vil tro at du ikke har klart å klemme ut hele dette albumet på den korte tiden, så dette har vel vært noe du har jobbet med en stund. Kan du fortelle litt rundt prosessen du har vært gjennom for å få ferdigstilt debutalbumet ditt – du jobbet vel på det mens du enda turnerte og spilte i Van Halen?
– Jeg begynte sånn smått med å spille inn deler av skiva så tidlig som i januar 2015 faktisk. Så reiste jeg ut på turné med Van Halen, og da jeg kom tilbake hadde jeg skrevet rundt ti nye låter. Jeg la på litt ekstra trommer på noen av låtene jeg hadde jobbet på før jeg dro ut på turné – i tillegg til å spille inn de nye låtene jeg hadde skrevet. Det som tok lengst tid var å skrive tekster til musikken jeg hadde spilt inn og samtidig finne ut hvem jeg er som tekstforfatter. Albumet var egentlig ferdig spilt inn allerede i juli 2018 da jeg fikk fikset de siste tingene som jeg følte manglet.
– Mens jeg satt og hørte på albumet ditt så noterte jeg ned noen stikkord for meg selv og de ordene som gikk igjen oftest var; melodisk, fengende og blytungt. Hvordan føler du jeg traff med notatene mine?
– Du traff ganske godt ja. Jeg lager musikk som jeg selv vil høre og jeg liker en god melodi samtidig som jeg også liker det litt aggressivt. Jeg mener ikke da nødvendigvis at det må være death metal eller noe sånt, men bare måten musikken blir spilt på gjør at det føles aggressivt.
– Jeg må si meg helt enig i det du sier der og jeg hører mange kule elementer i musikken din som gir meg referanser til andre band og musikere som du gjerne har blitt inspirert av. Jeg må også bare få legge til at gitarsoloen du har på åpningssporet «Mr. Ed» oser det din far av!
– Haha, det var det jeg gikk for på den låten faktisk. Jeg tenkte det ville være kult å kjøre en litt klassisk gitarsolo på den låten som et lite nikk til min far. Det var derfor sangen ble hetende «Mr. Ed», fordi akkurat den gitarsoloen føltes som noe faren min ville ha gjort selv. Selve tittelen på låten var egentlig ment som en spøk da jeg først brukte det på demoen, men til slutt likte jeg tittelen så godt at jeg bestemte meg for å beholde den.
– Hvilke andre inspirasjonskilder har du hatt opp gjennom årene som har ledet deg dit du er i dag som musiker?
– Det er ganske mange som jeg har hørt mye på, men jeg vil trekke fram AC/DC, Tool og Jimmy Eat World faktisk. De har sine blytunge øyeblikk og er et band jeg alltid har hørt mye på. Foo Fighters og Nine Inch Nails er også viktige band for meg.
– På albumet ditt så vil jeg trekke fram det som jeg mener er albumets beste låt, «Stone». Den har alt som jeg til nå vil definere deg som artist med og en låt som alle der ute burde sjekke ut. Kan du fortelle meg litt om akkurat den låten?
– Den var virkelig gøy å spille inn og også en av mine favoritter fra albumet. Den er for meg låten som avslutter albumet, fordi «Distance» som nå er siste låten på skiva, skulle opprinnelig ikke være med. Den er den lengste på platen og klokker seg inn på litt over seks minutter og det gjorde jeg med vilje fordi jeg ønsket at den siste skulle være litt lengre. Den er en slags løs blanding av Black Sabbath og Nine Inch Nails. Det jeg digger med den låten er at du gjennom de første 90 sekundene ikke skjønner at jeg holder tilbake, så når riffet kommer inn så eksploderer låten. Når jeg spiller låten for folk så skrur jeg alltid lyden opp sånn at når jeg kommer inn med det første riffet så tar det fullstendig av, haha.
– Du spiller alle instrumentene på skiva og synger alt selv. Hvorfor bestemte du deg for å gjøre alt selv? Jeg vet jo at du nok kunne fått med deg hvem som helst til å spille med deg.
– Jeg ville bare se om jeg kunne klare alt selv. Jeg var inspirert av hvordan Foo Fighters startet, der Dave Grohl gjorde alt selv. Han kunne spille alle instrumentene selv og bestemte seg for å gjøre nettopp det. Jeg ville se om jeg kunne gjøre det samme som Dave og det gjorde jeg. Det var en gøy opplevelse.

– Men du har jo også spilt inn album på den «tradisjonelle» måten, som for eksempel på «A Different Kind of Truth» av Van Halen. Når du nå har prøvd begge måtene, har du en måte du egentlig foretrekker?
– Jeg må si at jeg liker begge måtene å spille inn et album på. Det er morsomt å samarbeide med andre musikere, men så er det også utrolig gøy å teste seg selv å se om du kan klare alt på egenhånd. Jeg hadde jo med meg en produsent og en teknikker når jeg spilte inn albumet, så jeg hadde jo likevel det kameratskapet som man ville hatt i et studio. Så jeg foretrekker nok ikke en måte over den andre, men jeg liker hele prosessen med å spille inn et album i et studio.
– Når vi er inne på instrumenter og plateinnspilling så vil jeg vil ta deg med litt tilbake i tid og spørre deg om når du først startet å spille instrument?
–Vel det første instrumentet jeg begynte med var trommer da jeg var ni år gammel,og så plukket jeg opp gitaren noen år etter det.
– Og er det sant at faren din kjøpte deg ditt første trommesett?
– Ja, det er helt sant. Han kjøpte først et helt enkelt sett og viste meg hvordan jeg skulle spille «Highway To Hell» stilen med hi-hat, skarptromme og basstromme innimellom skarptrommene. Når jeg klarte det han viste meg så ble han supergira og ropte «YES», så tok han meg med ut og kjøpte meg mitt første skikkelige store trommesett som jeg kunne utvikle meg på.
– Hvordan var den store Eddie van Halen som musikklærer?
– Å, han var grusom. Helt forferdelig, haha. Han var ikke en god lærer, og det ville han ha vært den første til å innrømme selv. Det var litt som det de sier om Einstein og at han ikke kunne knytte sine egne sko. Han var et så stort geni på det han gjorde at når du spurte han hvordan man spilte noe, så viste han det bare kjapt på gitaren sin og regnet med at det var noe alle kunne klare – uten å tenke på at han var Eddie Van Halen! Jeg måtte be han å forenkle det for meg så jeg kunne få med meg hva han faktisk gjorde.

– Du jobbet jo med albumet over noen år, og jeg lurer på om du fikk noen tilbakemeldinger på det du gjorde mens du holdt på med albumet? Kanskje fra faren og onkelen din?
– Nei. Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg forstår at folk kanskje håpet at faren min eller Alex hadde en finger med i albumet, men det hadde de ikke. De var fornøyde bare med å se på at jeg holdt på med albumet mitt og la meg sveve eller krasjlande på egenhånd.
– Hvor spilte du inn albumet?
– Stort sett alt ble spilt inn i 5150 – som var studioet til faren min. Noen av delene måtte jeg spille inn i NRG Studios i Burbank fordi vi brukte 5150 til å øve i før turnéen med Van Halen i 2015. Jeg spilte inn noe av vokalen her i mitt eget hjemmestudio også – blant annet vokalen til «Distance» ble spilt inn her jeg sitter nå. Det hele ble gjort ferdig i Florida i studioet til produsenten min. Så det var litt her og litt der oppdaget jeg nå, haha.
– Ganske naturlig med tanke på at du gjorde det over såpass stort tidsspenn. Jeg hadde tenkt å spørre om du produserte albumet selv også, men det har du jo vært inne på at du ikke gjorde.
– Nei, jeg hadde med meg «Elvis» Baskette, som er en nær venn av meg. Han har produsert albumer for flere kule band som Alter Bridge, Slash og Tremonti og vi har kjent hverandre i mange år nå.
– Albumet ditt kommer jo til sommeren og du har allerede gjort en del opptredener for å gjøre folk oppmerksomme på at skiva kommer ut. Men verden er jo en rar plass for øyeblikket, så hvordan tenker du på å få promotert albumet og spilt musikken for folk framover?
– Vi har spilt inn en del videoer til musikken sånn at det kan bli brukt på forskjellige måter med tanke på promotering, men vi venter vel egentlig bare på grønt lys sånn at vi kan begynne å spille konserter for publikum.
– Jeg så deg spille på Jimmy Kimmel Live! tidligere i år og det bandet du hadde med deg der, vil det være bandet du tar med deg på turné?
– Forhåpentligvis ja. De er alle fantastiske musikere, og så lenge de er gira på det selv så vil jeg gjerne ha dem med meg videre.
– Jeg vet at Van Halen i løpet av de siste tjue årene av bandets eksistens ikke spilte særlig ofte i Europa. Har du tenkt å gjøre noe med den litt kjipe statistikken her borte for Van Halen-navnet sin del?
– Jeg kommer til å reise over alt når det åpner opp igjen. For å være ærlig så gleder jeg meg mest til å reise ut av USA for å spille konserter. Jeg er veldig spent og gira på å finne ut om musikken min vil slå an like godt i resten av verden som den har gjort her i USA til nå.
– Jeg vet litt om det, men kan du bare utdype mer rundt navnet Mammoth WVH som du har valgt på bandet ditt?
– Klart det. Mammoth var et av navnene faren og onkelen min hadde på bandet sitt før de skiftet navn til Van Halen. Det var mens de enda var bare et tremannsband med faren min på gitar og vokal – selvsagt med Alex på trommer. Jeg husker faren min brukte å fortelle om det mens jeg vokste opp, og jeg sa alltid at hvis jeg startet et band, så skulle jeg kalle det Mammoth, og her er vi altså. Noen har vært kritiske og sagt at jeg lever av et navn på noe faren og onkelen min skapte, men det er jo ikke sånn at jeg kaller meg Van Halen 2 eller Wolfgang Van Halen. Det er mer et nikk til historien til Van Halen der de aller fleste, bortsett fra de som er skikkelige blodfans, ikke vet om navnet Mammoth engang. Jeg føler det er et fint nikk til historien til Van Halen samtidig som jeg tar det i min egen retning ved at jeg har med WVH.

– Du spilte med Van Halen i vel femten år. Ga ut et studioalbum og et livealbum – i tillegg til å reise jorden rundt og spille foran titusenvis av folk. Jeg lurer på hva de erfaringene har betydd for deg og hva du tar med deg videre fra årene i Van Halen?
– Det viktigste jeg lærte er at det handler hovedsakelig om å spille musikk. Så lenge du elsker det du gjør og har muligheten til å spille for folk, så er det nesten som at ingenting annet betyr noe. Jeg har spilt på store arenaer og jeg har spilt på små scener, men så lenge det er noen som liker det du gjør og er villige til å komme å se deg spille så er det det eneste som betyr noe.
– Jeg må få kommentere trommingen på albumet fordi det er skikkelig «power-house»-tromming her i god gammel John Bonham-stil.
– Haha, ja jeg startet jo som trommis, og det er det instrumentet jeg liker best å spille, så jeg hadde utrolig mye gøy med å spille inn trommene på albumet.
– Men du spilte vel bass i Van Halen, så når fant du ut at det var på tide å lære seg nok et instrument?
– Det var rett før jeg ble medlem av Van Halen faktisk. Faren min, Alex og meg selv begynte å spille Van Halen-sanger sammen for gøy – der jeg fikk sette opp settlistene for hver øving. Til å begynne med gjorde vi det uten noe mål eller mening, men så etter noen måneder fant vi ut at det var noe kult her så jeg ringte personlig til David Lee Roths manager for å høre om han kunne tenke seg å hive seg med igjen. Han sa heldigvis ja, og vi begynte å øve sammen som et fullt band igjen og resten er vel historie.
– Det tok nok en solid dose mot fra deg som ungdom! Men kan du huske hvordan det var for deg da du spilte din første konsert med Van Halen?
– Det var i september 2007 og det var i Charlotte, North Carolina. Det var en helt fantastisk følelse, men samtidig utrolig skummelt. Det var enormt mange folk til stede, men vi hadde øvd i nesten to år så jeg visste nøyaktig hva jeg skulle spille så jeg måtte bare stenge alt annet ute og fokusere på å spille rett.

– Til slutt må jeg få spørre om låten «Distance», som er blitt en stor hit for deg i statene. Den skrev du jo som en hyllest til faren din, så jeg lurer på om det var det en vanskelig sang for deg å skrive, og er den vanskelig å framføre?
– Å spille den var veldig vanskelig for meg etter at han var gått bort. Jeg skrev den for noen år siden faktisk, der jeg satte meg ned for å skrive en sang til han der jeg tenkte på hvordan det ville være og ikke ha han i livet mitt. Så siden han plutselig og dessverre gikk bort i fjor høst, så har det blitt en enormt vanskelig sang for meg å spille live.

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2021