Magnum @ Vulkan Arena, Oslo

Onsdag 11. mai 2022

Også denne konserten var blitt utsatt et par ganger grunnet pandemien, men da de engelske veteranene i Magnum omsider inntok scenen på Vulkan Arena, var det et svært skuffende oppmøte – ikke mange flere enn 300 hadde tatt turen. Og det er synd av flere grunner, for vokalist Bob Catley blir 75 år i år, gitarist Tony Clarkin er allerede der, og det er ingen grunn til å anta at de kommer tilbake til Norge flere ganger. Både på grunn av alderen, og fordi så få møter opp når de endelig kommer.

Magnum har en ny skive i bagasjen, «The Monster Roars» som ble sluppet i januar, men de så ingen grunn til å plage oss med mer enn to låter derifra. (Faktisk har de to nye skiver i bagasjen, siden de aldri rakk å turnere «The Serpent Rings» fra 2020 før pandemien slo til.) Tvert imot åpnet de knallsterkt med en av sine sterkeste låter, fanfavoritten «Days Of No Trust» fra «Wings Of Heaven» – som ironisk nok er den Magnum-skiva som Clarkin gremmes mest over, i følge dette intervjuet. De fulgte opp med det storslagne tittelsporet fra «Lost On The Road To Eternity» hvor bandets forholdsvis nye keyboardist Rick Benton fikk muligheten til å skinne, og nok et tittelspor, fra «The Monster Roars».

Siden sist har Magnum fått sin første utlending i rekkene, da amerikanske Dennis Ward, også kjent fra Pink Cream 69 og Unisonic, har overtatt bassgitaren. Og han er en bunnsolid musiker som korer meget bra (han er også vokalist i AOR-prosjektet Khymera), og har tydeligvis en fin tone med resten av bandet, særlig med Benton, som han stadig utvekslet grimaser og smil med. Lydmessig var det ikke helt optimalt, Clarkins gitarer var litt vel lave i miksen, men det var likevel høyst akseptabelt.

De aldrende hovedherrenes innsats må også nevnes. Den morske høvdingen Clarkin spiller som alltid effektivt og elegant, og Bob Catley holder seg meget godt, alderen til tross. Joda, han har ikke fullt så mye lungekraft lenger, og han tar av og til noen enkle vokale løsninger, men han leverer til de grader. Han synger aldri surt, og mot slutten står han og hopper opp og ned og vifter med armene for å få med publikum. Er jeg like sprek når jeg er 74, skal jeg være fornøyd.

Og apropos publikum – dere skal være meget fornøyd med dere selv. Man kunne jo frykte at det skulle bli litt dødt med 300 stykker i et lokale som nå tar 850, men neida! Det var kjempestemning og allsang, armer i været og brede glis over hele linja. For at en konsert skal bli skikkelig bra, kreves et samspill mellom menneskene på og foran scenen – og det var det virkelig på Vulkan denne kvelden. Det reddet faktisk hele kvelden.

Kveldens låtutvalg var også meget bra. (Eller, Magnum har ikke låter, de har epos!) Overraskelsen var «The Flood» fra «Sleepwalking», en aldeles strålende låt som hadde vært en monsterklassiker hvis den hadde vært på noen av 80-tallsskivene. Men siden den ble utgitt under grungen har mange ikke engang fått med seg denne låten som er en av bandets aller beste. Det samme kan man si om «Wild Swan» fra «Wings Of Heaven», heller ikke en låt Magnum har spilt i hjel.

Men vi fikk selvsagt også gullrekka. «Les Morts Dansant» er fortsatt verdens fineste ballade om en eksekusjonspelotong, «Vigilante» får armene i været og allsangen i taket, og steintøffe «Kingdom Of Madness» fra debuten likeså. Til dessert serverer de tittelsporet fra «On A Storytellers Night» før de runder av med sin faste hyllest til konsertpublikummet i «Sacred Hour».

Så joda, 50 år etter at bandet ble dannet leverer fortsatt Magnum bunnsolid, både på scenen og i studio, og det er nærmest utenkelig at noen gikk skuffet hjem fra Vulkan denne onsdagskvelden. Hvis de noensinne mot formodning kommer tilbake til Norge, bør lokalet fylles til randen. 5/6

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker