Magnum @ Rockefeller, Oslo

Lørdag 17. mars 2018

De britiske veteranene Magnum har ikke vært altfor hyppige gjester i Oslo det siste kvarte århundret, og når de endelig kom hit i kjølvannet av sin nyeste skive «Lost On The Road To Eternity», svarte publikum med å kjøpe samtlige billetter til den oppsatte konserten på John Dee to måneder i forveien. Den ble dermed flyttet opp en etasje til storstua, men der ble det forholdsvis romslig på gulvet foran scenen. Med snaut 600 stykker i lokalet er det ikke nødvendig å åpne galleriet, men det var forsåvidt greit å slippe stå som sild i tønne.

Etter at bandet kom sammen igjen i 2001 etter en seksårig pause, har de vært særs produktive med et nytt album regelmessig annethvert år, og setlista var nærmest 50/50 av nyere materiale og klassikere fra 80-tallet. De åpnet i kjent pompøs stil med «When We Were Younger» fra den fantastisk titulerte 2009-skiva «Princess Alice And The Broken Arrow», og publikum lot de umiddelbart føle seg velkomne. Samme publikum ble nok litt mer utålmodige da de neste seks låtene alle var hentet fra de to nyeste skivene, selv om tittellåtene fra begge er blant det aller ypperste Magnum har produsert de siste 25 år. Jubelen sto derimot i taket da de halvveis i konserten spilte ut et av sine trumfess, «How Far Jerusalem» fra 1985-klassikeren «On A Storytellers Night» i en utvidet versjon (formodentlig for at vokalist Bob Catley skulle få et lite hvileskjær midtveis). Fra samme skive kom neste låt «Les Morts Dansant», tidenes fineste ballade om en eksekusjonspeletong og deres offer, og jaggu ble det ikke viftet tidsriktig med lightere på Rockefellergulvet.

Som alltid når vi snakker om band som debuterte på 70-tallet, blir spørsmålet om hvor bra vokalisten klarte å levere. (Ingen lurer på om bassisten fortsatt takler bassgangene!) Og joda – Bob Catley har passert 70 nå, og han har utvilsomt mista en del kraft og trøkk i stemmen, men det må vi akseptere av en såpass voksen herre. Men han treffer tonene, og han klarer å gjøre jobben sin atskillig bedre enn mange andre rockesangere på hans alder. Han har stadig de karakteristiske håndbevegelsene som får en til å tro at han simultanfremfører tekstene på døvespråk, men man merker at han begynner å bli gammel – han fremstår nærmest skrøpelig på scenen nå. Gitarist og låtskriver Tony Clarkin har bikket 72, men er fortsatt stødigheten selv bak den konstant morske minen.

Magnum har fått to nye rekrutter på laget de siste året. Keyboardist Rick Benton ser kanskje ut som Steven Wilsons onkel, men han er en glimrende musiker og bruker Hammond og orgel mye mer enn den mer synthbaserte forgjengeren Mark Stanway, som sluttet nærmest på dagen etter rundt 30 år. Og Benton er en berikelse for bandet sånn sett. Den nye trommisen Lee Morris hadde spilt på Rockefeller tidligere i sin tid med metalbandet Paradise Lost, og spesielt på 80-tallslåtene hører man tydelig at Magnum har fått en vesentlig mer hardtslående mann bak slagverket nå.

Etter en siste smakebit fra nyskiva i form av «Show Me Your Hands», var den siste halvtimen en ren parademarsj. «All England’s Eyes» har etablert seg som en fanfavoritt, og tittelsporet fra 1986-skiva «Vigilante» er en klassiker, blant de tøffere låtene i Magnum-repertoaret. Men det var det avsluttende timinutters eposet «Don’t Wake The Lion» som fikk publikum til å hysje på hverandre og rette fullt fokus mot scenen. Denne majestetiske, musikalske historietimen er og blir Magnums perle, og vokser fra en forsiktig åpning til en kraftfull finale. Storslagent!

Det er nesten så man ikke har behov for ekstranumre etterpå, men det får vi. Pianobaserte «The Spirit» er kveldens eldste låt, fra 1981, før punktum settes med allsangballaden «When  The World Comes Down», låta som er så overpompøs at jeg nærmest konsekvent ser for meg idrettsutøvere på medaljepallen med hånden på hjertet og tårer i øynene mens de synger dette refrenget av full hals.

Tiden er uansett nådeløst i ferd med å renne ut for Magnum, og det er vel tvilsomt om vi noen gang ser dem her til lands igjen, men om dette var et siste farvel med Norge, så var det i hvert fall en særs trivelig, men ikke helt ekstatisk, kveld for oss i publikum.

Og jada, vi har intervju med herrene Clarkin, Benton og Morris i neste nummer av Norway Rock Magazine!

4,5/6 | Geir Amundsen

Foto: Anne-Marie Forker (fra Old Market, Brighton 12.03.2018)

Les også: Magnum – Bob Catley kjøres til veggs