Lykantropi – Barn av nattens melankoli

Gitte rockeband fungerer alt for bra til at de går å forsvares på rent hobbybasert eksistensgrunnlag. Slik tenker man åpenbart i Despotz Records-leiren også; selskapet gjenutgir herved Lykantropis to album, og utviser en forståelig eufori i tilknytning til sin ferskeste signering. Sekstetten, med base i Karlstad, sogner, bredt sett, til Sveriges omfangsrike retrorockfauna, men evner å karve egne veier under plogen, klanglig og kompositorisk.

Tekst: Geir Larzen
Foto: Lina Flodin

Når Norway Rock telefoneres fra Värmlands mørke skoger sitter låtskriver, gitarist og sanger Martin Östlund, samt sangerinne My Shaolin, i bandets øvingslokale. Vi våger den ikke veldig kontroversielle påstand at det forefinnes mye engelsk og amerikansk 60-tallspop og 70-tallsrock i Lykantropi. Östlund benekter ikke forholdet:
– Lykantropi er summen av ens platesamling og musikken som har fulgt en siden barndommen, og da særlig nettopp engelske og amerikanske utøvere. Spekteret spenner fra 60-åras garasje-pop til 70-tallets gubberock.
Östlund tillegger at bandet låt vesentlig annerledes ved oppstart i 2013:
– Den gang skrånet vi mer over i country-sfæren, faktisk. Bandets medlemmer har det til felles at vi musiserer med hjerte, og gradvis oppsto en helt annet sound enn vi hadde som utgangspunktet, hvorunder vi blant annet erkjente hvor godt våre røster klinger sammen. Brikkene falt naturlig på plass gjennom musikalsk interaksjon.

My Shaolin bekrefter at det kompositoriske så langt er håndhevet av Östlund:
– På våre to første album, som nu endog lanseres utenfor Sveriges landegrenser, har Martin stort sett hatt eneansvar for det musikalske. Til ”Spirituosa”-albumet, det ferskeste, bidrar dog bassist Tomas Eriksson med to låter. Vi jobber i øyeblikket med plate nummer tre, som overholder større idégrunnet plenumsinnsats.
Östlund: – Ettersom vi er en sekstett har man en slags forestilling, som låtskriver, om hvordan den enkelte vil imøtegå oppgavene. Alle bidrar til arrangementene; det er her vi tester ut løsningsalternativer. Siden er vi våre egne kritikere.
– Trass enkelte gitarharmoniserte figurer, stundom i stil med Wishbone Ash og Iron Maiden – eksempelvis i en låt som ”Black Old Stone” fra debutplata – er Lykantropi kjemisk fri for idiotisk metallstaffasje.
– Takk, det er godt å høre. Vi tenker ikke mye i sjangerbaner, må jeg innrømme. Riktignok er det friskt med litt rufsete gitarer, men bandets melankolske melodiøsitet må likevel sies å være vår overhengende konstituent, som en internalisert del av mitt musikalske vesen basert på en omfangsrik platesamling av svensk, engelsk og amerikansk 60-tallspop. Jeg digger sterke melodier og vakre harmonier i kombinasjon med rockens tyngde; dette deponerer vårt sound, helt enkelt.
– Og Lykantropi skriver gjerne i moll…
– Ja visst, moll gjør godt. Vemod spinner en tråd gjennom låtene våre, i alle fall for min del. Jeg har en grunnleggende fascinasjon for natur og natt. Natten er tilstede i alt jeg skriver.
– Hvordan liker dere bandets selvtitulerte debutalbumet av 2017?
– Det er ens første skive, på godt og vondt, hvor man ikke nyter av samme samkjørte erfaring som ligger til grunn for oppfølgeren. ”Lykantropi” vekter ingenlunde like sterkt som ”Spirituosa” (som er anmeldt her!). Dessuten, jeg skrev all musikk til førsteplata, og mange av låtene er riktig gamle; noen skriver seg faktisk fra utgangen av 1990-tallet. Jeg følte at jeg ikke var ferdig med dem, og at det ble imperativt å nedfelle musikken én gang for alle.
– Hvor mye tid spanderes på å løse sangharmoniseringer?
– Vi begynner å høste en viss kyndighet på området. Vokalharmoniske løp kan utlegges i løpet av sekunder. Klart, enkelte partier krever større innsats enn andre. Ellers jammer vi og leker oss.
– Som sekstett fra Karlstad, har bandets medlemmer samme bakgrunn?
– Både óg… Karlstad er ingen verdensmetropol, og vi har møtt hverandre på byen, med en oppfatning av å ha med dyktige musikere å gjøre. Siden har den ene etter den andre meldt overgang til bandets rekker. To år forut for debuten hadde vi en annen sangerinne enn My, og til vår første plateinnspilling regnet vi Ia Öberg, på sang og fløyter, som gjestemusiker. Hun er siden blitt permanent medlem. Bekjentskapet til meg og Tomas strekker seg langt tilbake i tid.
– En stødig prosjektbeskrivelse og lydisk introduksjon til tross, ”Spirituosa” er et langt hvassere album enn debuten.
– Hele bandet klinger bedre på ”Spirituosa”, som for øvrig ble produsert av Martin Ehrencrona. Skive nummer tre skal vi spille inn for egen maskin. 
– ”Wild Flowers”-låtens kombinasjon av et mildt, melodisk uttrykk, virkelystent rockekomp og tekstlig omgang med vår venn Lucifer gjør det vanskelig ikke å betrakte låten som Lykantropis Ghost-øyeblikk. Har stykket et budskap?
– Jeg forstår hva du sier, og det er bra at du liker låten, men teksten er åpen for tolkning. Mer ønsker jeg ikke å si.
– Stykkets interludium, kranset av nonverbal vokalpolyfoni og fløyte, er uhørt bra…
– Enig. Rytmikken i nevnte sangharmoniparti griper på et vis tilbake til gitarriffet, og dette er jeg svært fornøyd med. I tillegg gir sekvensen et flott pusterom.
– Kan du gi et konkret svar på hvorfra disse sangharmoniene stammer? Jeg vet hvilke intertekstuelle tanker de igangsetter hos meg personlig…
– De kommer innenifra.

Senere i samtalen svarer faktisk Östlund på ovennevnte anliggende. Vi flytter fokus til ”Vestigia”-låten, som huser forrykende, teatralsk vokalantifoni:
– Det er én av de to låtene Tomas skrev til ”Spirituosa”, melder Shaolin: -Låten var svært rudimentær da han presenterte oss idéen. Sammen utbygde vi sanglinjene. ”Vestigia” endte veldig luftig, og det ble på en måte dens styrke. Du kan ikke si annet enn at den svinger.
Östlund er ikke dårligere sammensatt enn at han kjenner den symfoniske verdien av gitarsoloen i ”Songbird”:
Den ble skikkelig fin. Til nevnte crescendo hentet vi inn en sykt dyktig keyboardist. Han er virtuos kontra alt han foretar seg, og løftet utgangen av ”Songbird” til symfoniske høyder. Vi taler om et av albumets virkelig magiske øyeblikk. Tidlig i prosessen forsto jeg at det var Ia og My som måtte synge låten.
– Vi kommer heller ikke utenom ”Seven Blue”, som kanskje er en albumfavoritt, og aldeles praktfullt båret av My Shaolins sangkapasiteter.
– Ah, denne ble også ført i penn av bassisten, Tomas, og dreier bandet i litt progressiv-psykedelisk retning. Jeg kan allerede nå love at plate nummer tre vil by på mer av det litt uforutsette slaget.
– Har noen i bandet et forhold til Jefferson Airplane eller Jethro Tull?
– Egentlig ikke, men man har lyttet på alt mellom himmel og jord, og liker vakker organisering av sangstemmer, som blant annet Jefferson Airplane stundom var gode på. Jeg har problemer med å utpeke Lykantropis influenser og kan ikke skryte på meg å lytte særlig til musikk heller. Faktisk hører jeg lite på musikk. For min del oppstår musikk innenifra, og formodentlig som en helt egen form basert på ting man har hørt tidligere i livet. Du forespurte om influenser kontra ”Wild Flowers”, og man kan sikkert nevne Black Sabbath, men faktisk Kiss i enda større grad.
Der kom det. Det sangharmoniske i ”Wild Flowers”’ intermesso påminner Kiss ved utgangen av 70-tallet.
– Jo, jeg ser ikke bort fra at du har rett, og at man ubevisst påvirkes av band og artister man digget i yngre år.
– Dere er nu under kontrakt med Despotz Records. Hva innebærer samarbeidet med dem?
– Masse slit! Ha ha ha… Vi har vært late i forhold til å promotere oss selv. Hittil har Lykantropi vært et rent hobbyprosjekt, men når vi nå tilgodeses med oppbakking fra et flott plateselskap synes det rett og rimelig at vi tar i et spadetak. Mye av livsgrunnlaget til moderne rockeorkestre hviler nok på å være aktive konsertoppførere, og her har vi lang vei å gå. I øyeblikket foreligger ingen turnéplaner – vi er ikke akkurat Nordens mest omtalte band – men vi håper å utbedre live-statistikken på sikt.
– Promoteringsvegring eller ikke, er Lykantropi et band som møtes jevnlig i øvingslokalet?
– Vi holder felles øving minst én gang i uken. Man må forholde seg til jobb og små barn, så det er ikke sikkert at samtlige medlemmer stiller til dyst med maksimal energi, men det gjelder å opprettholde en viss bandkontinuitet om dette skal fungere. Gitt samarbeidet med Despotz vil all bandaktivitet intensiveres; plutselig har vi tidsfrister å forholde oss til, som formodentlig bare er av det gode, avslutter Östlund, som lover at Lykantropis tredje plate vil by på mer vemod og storslåtte harmonier. Gjør regning med lansering inneværende høst.

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2020