Indie Recordings
De har allerede klart å skape et aldri så lite navn siden debuten, nordlendingene, og fått ikke ubetydelige navn på fanlista som Lars Ulrich og Danko Jones. 2020 kan jeg dog tippe ble en aldri så liten nedtur da de i utgangspunktet skulle varme opp for Kvelertak på deres turné, men som alt annet ble avlyst. Hva er da bedre enn å reise seg, slikke sårene og heller skape en oppfølger enn å legge seg ned? Vel, nøyaktig det er det LÜT forbilledlig har gjort – og jeg vil tippe at både Ulrich, Jones og resten av fanskaren ikke blir skuffet.
Det låter nemlig nøyaktig som forventet av gjengen, utelukkende ment positivt. De har på en måte funnet sin egen nisje i Kvelertakske rock, bare vesentlig roligere i formen enn deres vestlandske musikkbrødre – omtrent som den litt snillere lillebroren som følger i storebrors fotspor uten å ty til den samme utagerende og aggressive adferden. Det starter friskt med tittelkuttet og “Strictly Business” der sistnevnte blåser igang festen med sitt upbeat tempo. En frekk og uventet moll i midtpartiet trekker også opp.
Starten på “LÜTetro” blir dog litt vel Kvelertak-hyllest for min smak, og ettersom det er riffet som bærer det meste av låten riper denne lakken ganske så kraftig i mine øyne. Den reddes imidlertid av en uventet akustisk outtro som gir en sømløs overgang til et av skivas sterkeste spor, “Ingenting Å Angre På”. Sånt liker vi! En annen ting vi også liker er den rett frem “fire flate”-takta som allikevel presterer å være skeiv på sin helt egen måte. En ekstremt melodiøs liten sak også som limer seg fast i hjernebarken og var den som satt igjen etter første gjennomlytt. “Bangkok”, som jeg trodde var den egentlig åpneren da jeg i forvillelsen sjekka ut Spotify først før jeg skjønte at det kun var en lang singel som kun nesten var albumet jeg skulle anmelde. Fin finte for å forvirre surrete skribenter, så kudos for den. Men låta gjør seg uansett langt bedre litt ut i skiva, så da vokste en i utgangspunktet litt kjedelig låt en hel del.
Litt over midtveis i “Mersmak”, altså på “We Will Save Scandirock” merker jeg at jeg begynner å bli litt sliten av vokalen som kan være en smule masete, selv om den for all del kler musikken også. Det hjelper mye at bandet er flinke til å variere mellom skrik og ren vokal. Når det kommer til tituleringen er det vel fortsatt et lite stykke opp til de største i genren, så om det ikke er ironisk ment kan det kanskje fremstå som litt hårete.
Jeg liker starten på rolige “Homme Fatale”, et lite avbrekk og en pustepause fra skrik og øs som gjør jobben sin i den forstand godt. Men når andre roligere durlåt “VIEPÅ”, som jeg bare kan tolke betyr “vi er på”, kjenner jeg at jeg er klar for litt øs igjen – selv om skrikevokalen her er velkomment tilbake igjen. En kort liten instrumental sak i form av “Krei.” skjønner jeg ikke poenget med i det hele tatt, bortsett fra å øke albumlengden med et par snaue minutter så den hopper vi over i farta for å komme til avslutningen.
Nemlig “INDIÄ”, en tung og seig låt som samtidig er det klart lengste sporet på “Mersmak”. Denne trøkker godt igjennom sporets samfulle 05.34 lange spilletid og har raskt blitt en av favorittene på sulamitten den også. Nedbygningen mot slutten er rett og slett en forbilledlig måte å runde av en skive på.
Alt i alt leverer LÜT her så absolutt en verdig oppfølger til debuten, forvirrende singler til tross, men skal jeg være streng lener de seg litt vel mye på (vil jeg tippe) forbildene i Kvelertak. Det er langt ifra noen kopiband, men litt for mange like elementer trekker ned. Men ser man bort ifra det og et par svakere spor ender vi tross alt på en meget bra karakter. Jeg sitter også med en sterk følelse av at dette trøkker enormt live, så vi sees helt klart etter den forbanna lockdownen vi alle er møkk lei av omsider er over.
4/6 | Sven O Skulbørstad
Utgivelsesdato 12.februar 2021