Etter å ha sakte men sikkert skapt seg et navn mer eller mindre på egen hånd over tid var det på høy tid at vi fikk den svenske madammen på tråden for noen velvalgte ord, og hva kunne vel være en mer passende anledning enn ved utgivelsen av den rykende ferske EPen “Devil”? Vi koblet oss derfor opp på internettet en meget varm junikveld for å høre mer om hvordan det sto til med frøken Lemón.
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Sophie Winberg Tyrfelt
– Hvem er så Louise Lemón?
– Det er et stort spørsmål, men jeg er da musiker som hittil har utgitt to fullengdere før EPen “Devil” som jeg da slipper nå. Den er da laget og produsert av meg og min bandkollega. Tidligere har vi hatt ganske store produksjoner, men denne gangen har vi gått litt mer “back to the roots” og tatt det ned en smule.
– Når startet du opp?
– Det kommer an på hva du mener – jeg har alltid hatt lyst til å holde på med musikk og har skrevet sanger siden jeg var rundt fem år. Det har alltid vært det livet mitt har kretset rundt, og det jeg alltid har blitt drevet mot. Mitt kall om du vil – det som gjør livet større.
– Hvor kommer så navnet Louise Lemón ifra, og når var artisten etablert?
– Det er mine navn, men mine mellomnavn, og som artist slapp jeg min første EP i 2012. Jeg har spilt gitar i hele mitt liv, men en venn av meg foreslo at jeg skulle prøve meg på piano som vi da fikk ordnet til øvingslokalet. Da var det som om ting falt på plass og jeg ble fri i måten å skrive på. Jeg var litt låst fast i gitaren som jeg var vant med, men ettersom jeg ikke kunne noenting på piano måtte jeg istedet sitte og lytte. Det var da jeg begynte å finne retningen jeg ville gå, selv om den riktignok har utviklet seg siden den gang også – det er mange år siden dette skjedde, men da ble det tydelig for meg.
– Hvordan kom sjangeren “death gospel” opp?
– Jeg har alltid hatt problemer med å beskrive musikken jeg gjør til folk, for det er rolig men samtidig tungt og ikke fastsatt i noen genre i det hele tatt. Men så spilte vi live i Sverige hvor konserten ble anmeldt, og i den anmeldelsen kalte de musikken for “dödsgospel”, og da kjente både jeg og bandet at det passet oss perfekt. Det er både poetisk og romantisk, samtidig som det beskriver følelsen veldig godt.
– Er du som står for tekst og musikk?
– Ja, jeg skriver alt – men har samtidig med meg fantastiske musikere som setter sin farge på helheten.
– Hva var grunnen til at det tok såpass lang tid fra EPen i 2012 til debutplata “Purge” i 2018?
– Det tok tid, fremfor alt når det kom til det praktiske – som plateselskap og distribusjon. Vi hadde en plate ferdig innspilt som vi skulle mikse, og da tok det tid å finne riktig produsent. Det var da vi kom Randall Dunn første gang. Det var en lang prosess, ikke når det kom til selve musikken men prosessen rundt hvordan jeg ville gjøre det og kunne gjøre det. Det tok tid å få plass. Forskjellen til i dag hvor jeg er mer produktiv enn noensinne er at nå har jeg et bra setup rundt meg, altså bra folk som gjør en fantastisk jobb for musikken jeg lager så jeg er glad for at det tok såpass med tid den gangen for da kan man vokse inn i det og finne riktig sammensetning.
– Det synes, for etter 2018 har det både kommet enda et album og mange singler på bare et par år selv om vi ikke medregner årets EP.
– Ja, riktig. Jeg har alltid hatt et behov for å skrive og gi ut musikk, og nå føler jeg at jeg virkelig har funnet en rytme så det er bare å kjøre på.
– Er det sånn å forstå at “Purge LP” egentlig er en samling singler og en EP eller føler du at det er et fullverdig album?
– “Purge LP” er, tross sin forlengelse av “Purge EP”, spilt inn med tanke på at det skulle bli et album – så jeg mener at den er det. Vi ga ut EPen først og noen singler i etterkant før vi slapp skiva i sin helhet.
– Hva kan du da fortelle om årets EP (som anmeldes her!)?
– Da vi spilte inn den forrige skiva “A Broken Heart Is An Open Heart” så var det min “dream come true”-situasjon – vi spilte inn den i København med eget band, det var et fantastisk studio, og i etterkant reiste jeg og produsenten over til New York for å mikse den der; Det var helt surrealistisk å få være med på. Det kan ofte være krevende å skulle spille inn et album, men dette var et opplegg jeg bare fløt med. Visst var det intensivt, men det var så lett samtidig. Det var også første gang jeg jobbet sammen med en utenforstående produsent som også bidro kreativt. Det skapte enormt mye kreativitet i meg og jeg kjente mye jeg ville gjøre underveis i seansen. Derfor bestemte vi oss for å gjøre EPen på egen hånd – og det er nettopp derfor at det er en EP også ettersom det er et passende format å gjøre selv.
– Er tekstene fra et personlig eller mer universelt sted?
– De er alltid selvopplevd og superpersonlig. Det er den eneste måten jeg kan skrive på, og jeg tror det er den eneste måten folk kan relatere seg til en og. For meg når jeg hører på musikk så vil jeg gjerne relatere meg til den eller de jeg hører på, og det er da det blir interessant synes jeg. Når man som kunstner får av stadig flere og flere lag og kjenner etter hva som er “jeg” i kunsten. Det er det samme som når man møter folk og snakker om været, da bryr man seg ikke like mye som når man virkelig ting. Da får man en langt sterkere forbindelse.
– Jeg har lagt merke til at du har forholdsvis mye cred i metallmiljøet selv om du i utgangspunktet befinner deg musikalsk et stykke utenfor?
– Ja, det stemmer nok godt. Jeg tror jeg har et naturlig mørke i musikken som er en klar sammenheng i hvert fall, og jeg legger også på en del ulyd i studio for å skape en mer ubehagelig stemning. Men det jeg tror at de liker er at de hører mine influenser som på mange måter sammensvarer med deres influenser og hva de hører på. Selv om det er mye tyngre og hardere enn det jeg holder på med finnes det nok fortsatt elementer av det i musikken min, dessuten fungerer jeg kanskje som et slags legitimt avbrekk for den mer ekstreme delen av musikken også. Det finnes flere ting metallere liker fra før i musikken min, men samtidig for de noen annet med på kjøpet.
– Var det noen forskjell i låtskriverprosessen fra “A Broken Heart Is An Open Heart” til “Devil?
– Som jeg var inne på visste jeg fra start av at “Devil” skulle bli en EP. Vanligvis setter jeg tidlig opp retningslinjer for meg selv så jeg vet hvilken retning jeg skal gå samtidig som jeg er kreativ for å tydeliggjøre ting. Jeg spør meg selv hvorfor jeg gjør enkelte musikalske ting, hva jeg vil med det og mener med det. Dette forenkler kreativitetsprosessen for meg, og for hver plate har jeg satt dette opp så jeg vet hvor jeg er på vei og har en retning å gå.
– Har du noen planer som har gått dukken på grunn av Covid-19?
– Ja, jeg hadde en turné som ikke ble noe av nå i mai og juni i tillegg til noen andre konserter som ikke ble noe av – men jeg er virkelig ikke det som er hardest rammet av dette. Jeg har heller brukt tiden på å skrive ny musikk og har virkelig fått en kreativ boost denne tiden. At ting står stille er utelukkende positivt når man skal skrive, så jeg har bare forsøkt å se lyst på det. Nå som jeg har vært i Sverige har jeg i det minste kunnet rørt på meg, men selvfølgelig savner jeg å reise. Jeg har reist enormt mye, og nå som man ikke vet når neste reise eller spilling blir føles det veldig rart. Det er et savn selvfølgelig.
– Forelå det planer for Norge og Oslo på denne turnélista, og vet du om vi får se deg igjen om ikke så lenge forutsatt at situasjonen bedrer seg?
– Ja, jeg har alltid hatt veldig fine opplevelser i Norge når jeg har spilt der så det vil jeg veldig gjerne. Det fantes definitivt med i planene og vi satser og håper på at de kommer med når vi legger nye planer etter dette har gått over.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2020