Ljungblut @ Jakobskirken, Oslo

Mandag 12.november 2018 

Det virker som om mange ikke kjenner til Ljungblut, eller er klar over hvem som står bak, selv om de fleste av oss i mer eller mindre grad er fans av låtene som Kim Ljung opp gjennom årene har skrevet for både Seigmen og Zeromancer. Men Kim er ikke bare bassisten og låtskriveren, han er også en habil og karakteristisk vokalist. Under navnet Ljungblut har han gitt fem skiver, hvorav den nyeste, «Villa Carlotta 5959» kom nå i høst. Ljungblut har etterhvert utviklet seg fra å være et soloprosjekt til å være et band, med blant andre ex-Zeromancer-gitarist Dan Heide i rekkene.

Dette var Ljungbluts aller første konsert i Oslo – og den aller første utenfor hjembyen Tønsberg, hvor de spilte to konserter i 2011, og to konserter i helga som var. Konserten i Jakobskirken var kun deres femte gjennom tidene – altså tangerte de antall konserter vs antall skiver denne kvelden. Et mer stemningsfylt lokale enn Jakobskirken går det nesten ikke an å få, og det kledde Ljungbluts like stemningsfylte og melankolske musikk som hånd i hanske.

Det var ikke helt fullt, men et særdeles spent og ikke minst lyttende publikum tok vel imot Kim Ljung og hans fem medmusikanter. Ljung selv satte seg i front foran et keyboard, og ble i likhet med resten av bandet (unntatt en erekt bassist) sittende hele konserten. Det var med andre ord en helt annen utgave av Kim Ljung vi fikk se denne gang, kontra den autoritære bassjefen som vanligvis snerrende patruljerer scenekanten på Seigmen og Zeromancers konserter! Strålende lyd, og kameratslig klapp på skulder til lydmann er herved overlevert.

Det var ikke akkurat pangåpning med «Kast Blomstene På», men denne lavmælte og dystre balladen fra forrige skive «Ikke Alle Netter Er Like Sorte» er likevel en av de aller fineste i Ljungblut-katalogen. Og det ble bare bedre. Setlista var naturlig nok dominert av de to siste skivene, men det ble også et dykk tilbake til 90-tallet med Seigmen-låta «The Modern End», samt en aldri så liten hyllest til nylig avdøde Kim Larsen med Gasolin-låta «Dråben», som Seigmen spilte inn som en B-side. Høydepunktet for undertegnede kom likevel på tampen av konserten, med den avsluttende trippelen «The Silence Inbetween» (fra debuten), den nye «Ohnesorg» og ekstranummeret «Hasselblad».

Bandet gjør en solid jobb til tross for å være en såpass uerfaren enhet på scenen, og Kim Ljung selv imponerer som vokalist – han har en vokalstil som minner meg litt om Placebo’s Brian Molko, selv om stemmen er totalt annerledes. Det er ikke mye som blir sagt fra scenen, og ved flere anledninger er det musestille i kjerka mellom låtene, mens publikum venter på at Ljung skal introdusere låta, og bandet venter på at noen skal dra i gang neste låt. Men Ljung sier kanskje det aller meste som trengs å sies via sine selvutleverende tekster. Skal man på død og liv si noe negativt om denne konserten, må det bli det samme man kan si om skiva – at det kan bli litt monotont, litt vel mye molltoner, litt vel melankolsk. Men hei, dette er ikke Van Halen, man kom ikke til Jakobskirken i håp om å få lystige partylåter. Ljungbluts musikk er mer beslektet med band som The Cure, Depeche Mode eller Placebo i tillegg til det naturlige referansepunktet Seigmen. Og så lenge det hele tiden låter stemningsfyllt og vakkert, så ble det likevel en særdeles fin kveld i kjerka, og en av årets bedre konsertopplevelser. 5/6

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker

, , ,