Ljungblut | Ikke alle netter er like sorte

The Garden / Pleasuredisc

Kim Ljung er en mann med mange jern i ilden. I tillegg til å være best kjent som bassist og låtskriver i både Seigmen og Zeromancer har han nemlig også et tredje band. Ljungblut startet som et soloprosjekt i 2005, som Ljungs alter ego og et sted hvor han kunne få utløp for materiell som ikke passet helt inn i noen av de andre bandene. Prosjektet som i utgangspunktet bare skulle være en EP ble etter hvert til et dobbeltalbum, etterfulgt av ytterligere to skiver – de to første på engelsk og det tredje på norsk. Ljungblut har nå vokst til et fullt band, og er aktuelle med sitt fjerde album «Ikke alle netter er like sorte».

Bassist Kim Ljung rører faktisk ikke bassen på denne skiva, men holder seg til tangenter og vokal. For Ljung kan ikke bare skrive sarte tekster, han kan også formidle dem på en særs behagelig og troverdig måte. Men selv om tekstene er melankolske er det likevel et snev av håp i dem. Dette er absolutt ikke bare mørkt, snarere veldig stemningsfullt.

Albumet starter med en intro som minner veldig om gamle Seigmen, så mye at jeg tror jeg har hørt den før, og utvikler seg til å bli skivas kanskje lystigste spor; «Triumfbuen». Både «Satelitt» og «Karolinska» har også en Seigmen-klang over seg, samtidig som de også har det typiske Ljungblut-soundet. «Tempelhof» er første singel fra albumet, og innledes med teksten «Alt har sin pris, jeg har min».

Tittelsporet er ett av høydepunktene på denne skiva, og som tittelen tilsier er det også en av de mest håpefulle låtene, med en melodilinje som lyder «Ikke alle netter er like sorte som den her». Her får vi også servert visdomsord som «Lær deg å krype før du går, lær deg å elske før du slår», samt den såre introen «Et hjerte synker, for sent å angre nå, truffet bunn så mange ganger at man letter til slutt». Midt i låta høres også et vakkert trompetparti.

«Liaison» har et fengende refreng som er lett å lære seg, og «Krysantem» kan minne om en roligere versjon av Seigmens «Hva vi elsker». Den svært så rolige «Selvportrett» åpner med bønnen «Jeg har mine arr, du har dine, ikke døm meg for mine», og skivas nest siste låt har fått den snedige tittelen «Uten tittel».

Enkelte av låtene kan kanskje gli noe over i hverandre, og det er litt lite variasjon å spore. Dog tenker jeg at hvis jeg føler for å sette på Ljungblut så betyr det at det er nettopp denne stemningen jeg er i, ergo er det også tilfredsstillende at alle låtene befinner seg i samme landskap.

Albumet kulminerer i det aldeles nydelige sporet «Kast blomstene på». En nedstrippa låt med til tider kun Kims vokal og tangenter, og strofer som «Jeg er kun et ekko av hva jeg var i går, alt i rommet skjelver unntatt her hvor jeg står». Musikken her vekker assosiasjoner til det norske bandet Draumir, som hadde en altfor kort karriere i forrige tiår. Denne låta alene er verdt hele albumet, til tross for at det også er den tristeste.

Dette er såvisst en plate som er lett å anbefale for mørke høstkvelder. Det er vanskelig å ikke like dette hvis du liker Seigmen. Albumet er sågar mikset av Alex Møklebust, og det vil bli gitt ut en video til hver eneste av de 10 låtene.

5/6 | Marianne Lauritzen

Utgivelsesdato: 30.09.2016

Les også vårt intervju med Kim Ljung fra 2013.