Little Steven & The Disciples Of Soul @ Rockefeller, Oslo

Mandag 20. november 2017

Det er ikke lett å gjette hva han er mest kjent for i Norge. Er det som «Johnny Henriksen» i TV-serien «Lilyhammer», som Silvio Dante i «The Sopranos», eller som Bruce Springsteens høyre hånd i The E Street Band siden 70-tallet? Steven Van Zandt, eller Little Steven om du vil, ligger ikke på latsiden mens han har permisjon fra bandet til The Boss. Han har satt sammen en ny versjon av sitt 80-tallsband The Disciples of Soul, lagd «Soulfire», sin første nye soloskive på 18 år, og stoppet innom Oslo som en del av en Europaturne.

Det var tidlig showstart denne hustrige mandagskvelden, og det var like greit når det sto 2,5 timers musikk på programmet, og et nær utsolgt Rockefeller var fylt av et godt voksent publikum som ikke hadde noe stort behov for å drikke seg i festform først, eller for å se hele konserten gjennom mobilskjermen. Mange av de hadde derimot et sterkt behov for å plapre med venner, og den ellers nær perfekte lyden fra scenen ble nesten for lav til å overdøve de skravlesjuke.

Sjelden har jeg sett så mange musikere på Rockefellers scene på en rockekonsert – foruten Little Steven selv var det en gitarist, en bassist, to mann på tangenter, en trommis, en perkusjonist, en blåserekke på fem, og tre livate kordamer. Femten stykker altså, som utgjorde et knallbra og groovy band. Da blåserekka og et par kordamer kunne ta seg en pause under et av konsertens høydepunkter «Princess of Little Italy», så scenen nærmest folketom ut da det bare var åtte musikere igjen.

Men det blir kanskje litt feil å kalle dette for en rockekonsert. Det var mer en rock, blues og soul-konsert, en reise gjennom musikk som har inspirert Little Steven, fra bluesy Etta James og funky James Brown til Southside Johnny (representert med tre låter) og Tom Petty, som ble hedret med åpninga «Even The Losers». Stevens vokale begrensninger med hans skranglete, nasale røst ble tydelig under do-wop-låta «The City Sleeps Tonight», men skitt au, vi kom ikke hit for å høre på stemmeprakt. Majoriteten av publikum var dog ganske avventende, med høflig applaus mellom numrene mens de ventet på en låt eller to som de faktisk hadde hørt. Under konserten i London for et par uker siden kom en gjesteartist ved navn Paul McCartney på scenen og dro en Beatles-låt, men i Oslo fikk vi ikke engang en aldri så liten Cocktail Slippers-bassist på scenen til coveren av deres «Saint Valentines Day».

Springsteen-referansen er nærliggende, og det er tydelig at Steven Van Zandt og Bruce har lært mye av hverandre, selv om Steven er mer variert i uttrykket. Men han bygger opp låtene på samme måte, og prøver å dra med publikum på samme måte. Noen av låtene blir kanskje for uttværet, selv om det tidvis gnistrer musikalsk på scenen – men personlig hadde jeg klart meg uten soloer fra alle i blåserekka. Det politiske budskapet som dominerte Little Stevens 80-tallsutgivelser er derimot nærmest borte, for som han forklarte; på 80-tallet var det mange saker han følte burde belyses, mens i 2017 er det helt innlysende for alle hva som er galt, han trenger ikke lenger utbasunere det.

Høydepunktet ble ekstranumrene, hvor Steven først minte oss på at vi stadig mister flere musikerlegender for tiden før han tilegnet AC/DCs «You Shook Me All Night Long» til Malcolm Young som døde for to dager siden. Og det var jo interessant å høre AC/DC med orgel, perkusjon, blåserekke og kordamer… Southside Johnnys «I Don’t Want To Go Home» passet fint inn, før hans egen arenarocklåt «Out Of The Darkness» (den beste låta Springsteen ikke skrev) avsluttet kalaset.

4/6 | Geir Amundsen

Foto: Anne-Marie Forker