Tony Levin har i flere tiår vært en av bransjens mest benyttede bassister, og han har spilt på over 500 album med så forskjellige artister som Peter Gabriel, King Crimson, Paul Simon, Bryan Ferry – og Alice Cooper. På tampen av nittitallet dannet Levin Liquid Tension Experiment sammen med Dream Theater-musikerne John Petrucci, Mike Portnoy, og Jordan Rudess. Etter to skiver ble det lenge stille. Veldig lenge. Men så plutselig ut av det blå, etter 22 års pause, dukker bandet opp igjen med albumet ”Liquid Tension Experiment 3” på plateselskapet InsideOut. En så uventet hendelse må få sin forklaring, så intervju ble ordnet, vi benket seg foran laptopen, slo på Zoom, og fikk en smørblid Levin rett inn i stua.
Tekst: Trond Gjellum
Foto: Tobias Andersson
– Hvor i verden befinner du deg nå?
– Akkurat nå sitter jeg hjemme i Kingston, omtrent to timer nord for New York City. I dag kom vinteren, og til og med hunden min kvier seg for å gå ut i dette været – og den vil alltid ut! Det er likevel ikke så mye snø og så kaldt som dere har det i Norge. Hvordan er det hos dere nå?
– Minus 10 grader og snø.
– Ouch! Ja, jeg skal ikke klage!
– Som du sier, har du vært en del i Norge …?
– Ja, flere ganger. Første gang var med Peter Gabriel i 1977/78, og deretter har det vært med mange andre band, som King Crimson, Stick Men, skal vi se …
– … og Anderson, Bruford, Wakeman and Howe ….
– Mitt Yes-øyeblikk! Mener å huske at det var en bra konsert på en bra turné, og det var artig å få spilt Yes-låter sammen med Bill (Bruford, trommeslager i Yes og King Crimson). Norge har for øvrig et publikum for slik musikk… prog eller hva man vil kalle det … og uansett hvilket band jeg spiller med, opplever vi å møte et lydhørt og interessert publikum. Jeg liker det, for det gir noe tilbake til oss som musikere.
– Du har også spilt med norske musikere?
– Ja, flere. Den første var Kenneth Sivertsen, en stor musiker som nå dessverre er død. Saksofonisten Bendik Hofseth har jeg også spilt med flere ganger. Han er en uhyre dyktig musiker, og har blitt en god venn av meg. Han bidrog på ei soloplate jeg lagde, og jeg var så interessert i å se en fjord og gjøre opptak der, men Bendik dro meg ned på jorda igjen, så vi endte opp i et studio i Oslo. Jeg har fortsatt ikke sett en fjord, så jeg tenker fortsatt på at jeg kunne slått det sammen med å spille inn. Vi får se hva som skjer når pandemien pakker sammen.
– Ja, med tanke på pandemien. Det bringer oss til det uunngåelige spørsmålet i disse tider: Hvordan har pandemien påvirket deg? Hva har du brukt lockdown-tiden til?
– En god del av det siste året har jeg brukt på den nye fotoboka mi som du får kjøpt via hjemmesiden min tonylevin.com. Fotografering har vært en livslang hobby, og denne boka har bilder fra flere tiår med livet på veien med forskjellige band og artister. De tidligste er fra tidlig syttitall, mens de nyeste er fra den siste Crimson-turneen.
– Du har hatt en lang karriere som studiomusiker. Hvordan har det blitt påvirket av pandemien?
– Det har faktisk blitt en god del innspillinger hjemmestudioet mitt, noe for andre, men også en del skisser og ideer jeg håper å få brukt i en elle annen fremtidig sammenheng. Det er lite stress å kunne ta opp musikk hjemme, og det er hyggelig å kunne gå ut en tur, lufte hunden, snakke med kona, og så gå tilbake til studio og jobbe videre. Jeg har også begynt å trene regelmessig. Når man har blitt så gammel som meg og stadig være på turne, må man trene for å klare å henge med.
– Hvordan opplever du at musikkbransjen blir påvirket av pandemien?
– Det er ikke tvil at musikkbransjen over hele verden får et hardt slag. Ikke bare mister musikere spillejobber, men livescener går konkurs, lydteknikere og sceneteknikere forsvinner fordi de må tjene penger, studioer forsvinner og så videre. Mye av infrastrukturen i musikkbransjen ser ut til å få en skikkelig trøkk, og det tror jeg vi kommer til å slite med ettervirkningene lenge. Men vet du hva? For min egen del kan jeg faktisk ikke klage. Det er jo slitsomt og tragisk for altfor mange mennesker, men for meg har det handlet om å få en ro jeg ikke har opplevd på veldig mange år. Normalt består et arbeidsår for meg av mye turnering, kanskje så mye som åtte – ni måneder i året, og det er sjelden jeg et hjemme mer enn et par uker av gangen før jeg skal ut på en ny turne. Nå har jeg vært hjemme i syv måneder, og min kone kan nesten ikke tro det! He he, kanskje hun har fått blandende følelser for å se meg nesten for mye. Hunden vår elsker det, for nå går vi lange turer hver dag.
– Det var jo godt å høre, men hva savner du mest, nå snart etter et år med forskjellige grader av lockdown?
– Det er et savn å ikke kunne spille konserter, men når jeg tar meg i å tenke at jeg skulle hatt det sånn og slik, husker jeg på alle kollegene mine som ikke har det så bra som meg. Jeg har tross alt eget hus med hage og slipper å sitte hele dagen i en knøttliten leilighet i downtown New York. Du ser også at jeg sitter i hjemmestudioet mitt, og her kan jeg øve, gjøre opptak og få praktisert som musiker, noe man ikke kan få gjort hvor som helst. Jeg har gjort en del innspillinger her i løpet av nedstengingen, så jeg har både tjent litt penger samtidig med at jeg har fått øvet og spilt.
– Hvordan kom innspillingen av ”Liquid Tension Experiment 3” (som anmeldes her!) i gang midt oppe i alt dette?
– Å spille inn alene hjemme kan ikke det erstatte å være i et rom med andre musikere, det å kunne interagere og skape noe sammen, så da gutta i Liquid Tension Experiment tok kontakt og sa at nå gjør vi det beste ut av dette og går i studio på trygt vis og lager plate, takket jeg ja umiddelbart. Vi hadde noen logistiske utfordringer for å sikre smittevern, men i løpet av tre uker klarte vi å få skrevet, øvd inn, spilt inn og mikset et helt nytt album.
– Man må vel kunne si at denne utgivelsen var ganske uventet: etter 22 år kommer dere plutselig tilbake igjen – under en pandemi – og gir ut ikke bare ei skive, men faktisk nok materiale til å gi ut den dobbel-cd og trippel-lp.
– Ja, vi tok virkelig i når vi først fikk muligheten. Du kan vel si det slik at det er et resultat av at vi har veldig god studiorutine. De tre andre er noen varme og vennlige folk, men når de er i studio, er ikke noe tull, unødvendige pauser og utenomsnakk, men dedikert og beinhard jobbing. Det er intenst, akkurat som musikken.
– Da dere spilte inn på nittitallet var to av fire medlemmer på en eller annen måte med i Dream Theater, mens nå kan tre av fire medlemmer knyttes til Dream Theater. Føler du deg litt på utsiden og at de har et bånd du ikke har?
– Jeg skjønner at man kan tenke det, men det er på ingen som helst måte slik. De er av høyt kaliber og ekspertise som respekterer alle i bandet, og jeg føler meg som en jevnbyrdig deltaker som får gitt mine bidrag til musikken.
– Ja, med tanke på bidrag: Hvordan skriver dere en typisk LTE-låt? Er det vi hører på albumet nær det dere begynte med, eller er det langt unna? Hva har skjedd i mellomtiden?
– Et godt spørsmål, og selv om vi kan gjøre det på litt forskjellige måter, har det ofte en tendens til å bli en prosess som starter med at vi rigger oss opp i studio, plugger på oss hodetelefonene, og så sier (gitarist) John Petrucci: ’Jeg har et riff’. Så spiller han noe som går så fort og er komplekst at jeg ikke klarer ikke synge det. Noen få sekunder etterpå slenger (keyboardist) Jordan Rudess seg på, og spiller det John gjorde feilfritt, akkurat som om han skulle ha skrevet det selv. Mike Portnoy drar frem et polymetrisk groove med rare aksenter, og dobler rytmikken til de to andre uten det minste problem. Og så har du meg, da: Jeg prøver etter beste evne å få oversikt over hva som skjer, og må be dem om å sakke litt ned så jeg får det med meg og kan spille det selv. Det gjør de, men så sier Jordan at han også har en idé som ligner litt. Så spiller vi hans idé noen få takter, og nå er det John sin tur til å feilfritt spille Jordans ide. Nå har vi plutselig en ny seksjon, og da sier plutselig Mike at ’Nå tar vi den i syv istedenfor ni som den første idéen går i’. Så gjør de det, mens jeg fortsatt sliter med å huske det første riffet. Nå kommer det enda en ny seksjon, og Mike tar frem ei tavle der han begynner å skrive ned strukturen på. Og enda står jeg og strever med det første temaet. Nå har det gått fra å være to til fire til seks minutter på en time, og etter to timer er den 12 minutter lang. Slik vokser komposisjonene våre av seg selv Og tro det eller ei: jeg strever fortsatt med det førsteriffet, og må si enda en gang at ’Unnskyld gutter, men kan dere spille det første bare en gang til?’. Men det stopper ikke der! Vi tar opp nesten alt vi gjør, og Mike kan sitte hele natten og høre gjennom mens han tar notater. Så kommer han dagen etter på og sier gjerne noe slikt som ’Dere, husker dere de fem sekundene fra jammen i går kveld? Hvis den kommer inn her i F og i femtakt, da …’. Og ja, fortsatt sliter jeg litt med temaet vi begynte med dagen før.
– Haha, det høres jo forferdelig hektisk og slitsomt ut!
– Det går fort og jeg sliter noen ganger med å henge med, men det er verdt det. På mange måter er låtene våre er som små symfonier med mange seksjoner, med store kontraster og dynamikk. Det er oss og vår sound. Jeg har sansen for band og artister som har en egen sound, og for oss er det mange partier i en låt. Derfor blir alle låtene lange – både noe vi og fansen liker.
– Det virker nesten som om dere trykker på opptaksknappen med en gang dere kommer inn i studio?
– Haha, ikke bokstavelig talt så fort, men vi var kjapt i gang, og kastet ikke bort tiden. Vi hadde en fast tekniker med oss, og alle instrumentene er mikket opp og plugget i lydkortet, så når vi jammet, skrev og øvde, kunne vi be teknikeren gjøre opptak. Og noen ganger trykker han på opptaksknappen selv om vi ikke har sagt noe, fordi han hører noe av musikalsk verdi.
– Jeg merker at du nærer en viss beundring for dine medmusikanter… ?
– I høyeste grad! At de kan jobbe så kjapt og effektivt, er uhyre imponerende. Jeg er en ganske kjapp musiker selv, som lærer fort og takler det meste av teknikk, men jeg tror jeg aldri har møtt slike musikere før, og jeg er den første til å innrømme at jeg ikke på deres nivå. Men en kjappere bassist som doblet de andre, hadde gitt et annet band med en annen sound. Jeg gjør det jeg gjør, og de liker det.
– Det synes jeg er et viktig poeng. Som trommeslager liker jeg at du med basspillet ditt binder det hele sammen med en perfekt blanding av teknikk og musikalitet. Når trommis spiller fort, spiller du færre noter, og holder det nede – og motsatt – nnoe som er med på å skape dynamikk og kontraster.
– Aller først: takk for komplimentet! Jeg tenker egentlig aldri over hva jeg gjør som bassist, for jeg har ingen generell plan eller prinsipp som jeg konsekvent følger. Jeg lytter til musikken, og så gjøre jeg det jeg synes passer. Når jeg hører en låt for første gang, tenker jeg hva slags sound og hva slags spill kan passe for den spesifikke låta. Så ser jeg meg rundt og ser om jeg finner et instrument som kan passe for å få til dette soundet. Det blir som snekkeren som ser etter det rette verktøyet til oppgaven. Kanskje velger jeg funk fingers, eller barnebleie under strengene for å bassen en mer stakkato sound, slik jeg gjorde med Peter Gabriel en gang.
– Som du nevner, er LTE sin musikk veldig sammensatt, med mange forskjellige partier og mange kontraster. Påvirker det valgene du gjør?
– Selv om jeg prøver å bruke samme instrumentet gjennom en helt låt, hender det jeg bytter. For eksempel kan det være at et parti er storslagent, og da trenger en bass med tykke strenger kjørt gjennom en stor høyttaler-rigg, mens et annet parti går fort unna med mange noter, og da er det Chapman Stick rett i mikebordet.
– Jeg har forstått det slik at dere jammer mye. Er det noen låter på skiva som er rene jammer?
– Opptaksutstyret var alltid klart, og mot slutten av dagen jammet vi ofte et par timer. Noen av disse jammene var så gode at vi redigerte dem ned og brukte dem på skiva. Andre jammer dannet utgangspunkt for temaer som vi skrev videre på, så dette var spennende og gode «test grounds» for musikalske krumspring. Jamming er viktig i et band, og når noen sier ’Let’s jam’ vet man at det kan komme masse spennende ut av det. Kanskje ikke man opplever det like stort der og da, men dagen etterpå når man hører, hører man ofte bra ting. Eller motsatt.
– Er det noen av låtene på skiva som er rene jammer?
– Tre av låtene på skiva er redigerte jamsessions uten overdubs. «Chris and Kevins Adventure» så dagens lys en kveld da John og Jordan hadde gått til hotellet. Det var kun Mike og jeg var igjen i studio, og vi hadde ikke helt lyst til å gi oss. Jeg hadde en elektrisk kontrabass i studio, og begynte å spille på den med bue, og Mike slang seg på, og vi jammet i tre kvarter. Det hadde vært en lang dag, og etter innspilling var jeg sliten og dro rett på hotellet. Mike som det arbeidsjernet han er, klarte jo selvfølgelig ikke å vente til dagen etter med å høre på opptaket, så da jeg kom i studio neste morgen, hadde han lyttet gjennom og plukket ut noe han ville ha med som en egen låt – som han i typisk Mike-stil selvsagt hadde en gitt tittel. «Shades Of Hope» er en improvisasjon med bare John og Jordan, mens «Liquid Evolution» er hele bandet. At vi kan blande skrevne låter og jammer på ei skive uten at det låter sprikende, synes jeg er en av de store strykene våre, og noe jeg håper vi kan gjøre mer av i fremtiden.
– Planlegger dere noen konserter, eller kanskje en turné?
– Vi håper at det etter hvert kan bli mulig å få til noe live med dette, men det er en enorm jobb å få timeplanene våre til å samstemme, så her er det snakk om et langtidsperspektiv. Jeg har King Crimson, Stick Men og Levin Brothers, Jordan og John har Dream Theater som er booket ett til to år fram i tid, og Mike er jo med i noen og tyve band samtidig som har sine timeplaner fullstappet for flere år fremover. Å få noe inn i en felles timeplan, er en nesten umulig øvelse. Men denne gangen vil vi virkelig gjøre en turne. Ikke fordi vi ikke ville gjøre det før, men fordi vi på en måte vil ta igjen for alt covid har tatt fra oss.
– Kan vi forvente oss en tur over til Europa?
– Personlig håper jeg på en turne som er mer enn bare noen helger her og der, og med tanke på hvor stort publikum vi har i Europa, hadde det vært veldig gøyalt å komme seg over for en lengre turne. Men som sagt det er et stort puslespill som skal legges av fire musikere som sitter med mange brikke, og i tillegg er det så mye som er usikkert med pandemien i tillegg, så jeg kan dessverre ikke love noe.
– Du nevnte såvidt King Crimson: Hva skjer i King Crimson-leiren for tiden?
– Våren 2020 hadde vi planlagt en omfattende turne, men pandemien satte jo selvsagt en stopper for en, så den ble flyttet til juni i år. Men nå er det allerede flyttet til juli og september, og jeg tror det blir flyttet igjen. Det samme tror jeg vil skje med konsertene vi har planlagt i Japan og Australia i oktober og november. Men selv om vi ikke får øvet eller spilt konserter, er vi hyppig i kontakt på e-post – forresten svarte jeg på det rett før jeg snakket med deg – og vi er veldig klare for å komme oss ut på veien igjen. Vi hadde planer om å spille en god del materiale vi ikke har spilt før, og dette vil vi veldig gjerne få vist frem på en scene.
Med det lukkes samtalen, og skjermen blir mørk. Da er det bare å krysse fingrene og håpe at Levin og kompani i en overskuelig framtid entrer en norsk scene.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2021