Lionville – nærmer seg himmelen

Lionville kom som et friskt pust i AOR-verdenen for tolv år siden, og har med ujevne mellomrom kommet med nye album, men skal ikke beskyldes for å være det mest aktive bandet i bransjen. Hvorfor får vi svar på i intervjuet vi gjorde med hovedmann og gitarist Stefano Lionetti. En trivelig kar med litt for liten tro på egne engelskferdigheter møtte oss på Skype for en liten prat. Riktignok møtte vi noen språkbarrierer underveis, og at italienere blir litt mindre pratsomme på engelsk er vel ingen overdrivelse, men hva gjør vel det, så lenge stemninga er god? Som alle andre artister vi prater med for tida, kommer vi ikke utenom praten om pandemi, men for første gang møtte vi en artist som sitter i karantene.

Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Samuele Valle

– Dere begynner å få en lang historie bak dere. Hva er historien bak bandet?
– Bandet startet for tolv år siden, men da med en annen besetning enn i dag. Den gang var det Alessandro Del Vecchio som produserte bandet, i motsetning til i dag, der det er jeg som står for hovedtyngden av låtskrivinga. I tillegg har jeg hentet inn musikere som står meg nærmere, så nå er det folk fra min hjemby, Genova, som spiller i bandet. I tillegg er de mer dedikerte til bandet, ettersom de tidligere medlemmene også hadde andre prosjekter de brukte tid og energi på. Jeg fokuserte på å få med meg folk som var dedikerte til Lionville, for jeg ønsket å sette sammen et skikkelig band, ikke bare et prosjekt som druknet i mengden. Foreløpig ser det ikke ut til at vi får gjort noen livejobber, men det kan jeg dessverre ikke si noe mer om foreløpig.

– Det er jo virkelig synd, for vi skulle jo gjerne ha opplevd dere på scenen også. Enn så lenge får vi ta til takke med det nye albumet «So Close To Heaven» som er ute nå. Fortell litt om plata, som er anmeldt her.
– Etter «Magic Is Alive», var Frontiers rimelig kjapt ute med å be meg om å skrive musikk til ei ny plate, noe som la endel forventningspress på mine skuldre, spesielt med bakgrunn i at musikk ikke er min hovedgeskjeft, jeg jobber nemlig som psykolog til daglig. Jeg skulle gjerne brukt mer tid på å lage musikk, men det er ikke så lett, dessverre. Uansett; jeg begynte skrivinga rimelig raskt etter «Magic Is Alive» kom ut, men heldigvis hadde jeg noen låter liggende, så jeg arrangerte de ferdig, og supplerte med noen nye, og sendte det til resten av bandet. Normalt sett lager jeg alle demoene selv, og spiller alle instrumentene, for så å sende det over til gutta. Jeg bestemte meg for å forsøke å lage en tyngre skive enn tidligere, så låtene er kanskje mer gitarbaserte enn tidligere. Litt mindre west coast, litt mer hardrock, hehe.
– Jeg syns låtene fremstår som mer komplekse enn tidligere også. Er dette et naturlig følge av at du ville lage noe tyngre?
– Ja, det er nok en naturlig utvikling i hvordan jeg ønsker at låtene skal være. Samtidig syns jeg at de fortsatt er direkte og catchy, sånn som jeg liker at musikken min skal være, men som sagt, så er gitarene mer fremtredende enn på tidligere utgivelser, men melodien står fortsatt i førersetet.
– Du nevnte Alessandro Del Vecchio. Jeg vet du har skrevet musikk sammen med ham som ikke er ment for Lionville.
– Det stemmer. Vi har skrevet flere låter sammen, og noen av de er med på den siste Groundbreaker-skiva som kom i november 2021. Jeg liker veldig godt å jobbe med Alessandro, for han har alltid tro på ideene jeg kommer med, og han har alltid nye prosjekter som han vil at jeg skal delta på. Forresten så jobber vi på et helt nytt prosjekt nå, men det er hemmelighetsstemplet enn så lenge, haha! En annen ting han er god på, er tekster, så jeg bruker ham mye når jeg skriver tekster til Lionville-låtene.
– I tillegg har du jobbet med Imperium og Lace, er du et oppkomme av nye låtidéer?
– Haha, du har gjort hjemmeleksa, skjønner jeg. Joda, jeg skriver så mye jeg får tid til, og jeg føler alltid på et behov for å skrive musikk. Forresten er jeg kun gitarist på Imperium-plata, jeg har ikke skrevet noe der. Det er en svært viktig del av livet mitt, rett og slett; jeg har et sterkt behov for å uttrykke meg gjennom musikk. Den eneste risikoen ved å skrive såpass mye, er kanskje faren for å gjenta seg selv for ofte, men jeg føler det har gått bra så langt.

– Hvordan tilbringer du tiden i karantene, har det kun vært skriving av nytt materiale?
– Hehe, det har vært mye av det i alle fall. Jeg har et lite studio hjemme med en gitar-rigg og et keyboard, men jeg har både kona og to tvillinggutter på fire år hjemme, som også er i karantene. De siste to årene har jeg jobbet sammen med Lenny Macaluso, som noen kanskje vet har skrevet musikk for en Transformers-film. Vi har også noen greier på gang som jeg ikke kan fortelle om enda, hehe. Beklager at jeg er så hemmelighetsfull, haha! Jeg drømmer om å lage et instrumentalalbum, men jeg vet ikke helt når jeg skal få tid, jeg har mange prosjekter som må fullføres før jeg kommer så langt. Jeg skulle gjerne fortalt mer om de, men jeg kan ikke riktig enda, dessverre, hehe.
– Vi får ta en ny prat når du har mer å fortelle, Stefano. Tusen takk for praten, og lykke til med plata!
– Tusen takk, og beklager hemmelighetskremmeriet, hehe.

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2022