Lillian Axe – på en musikalsk reise

Lillian Axe fra New Orleans har holdt det gående i over et kvart århundre, men kom i 2012 med sin beste skive siden 90-tallet, «XI: The Days Before Tomorrow». Bandet har hatt store utskiftninger opp gjennom årene, men gitarist og låtskriver Stevie Blaze har hele tiden vært den konstante faktor. Vi tok en lengre og jovial prat med sjefen over et frokostbord på et hotell i Nottingham noen timer før Lillian Axe gikk på scenen på Firefest.

Tekst & foto: Geir Amundsen
Livefotos: Randy Bergeron

– Helt siden første gang jeg hørte om Lillian Axe, har jeg lurt på om bandnavnet er en parodi på et annet sørstatsband; Molly Hatchet. Begge har et jentenavn og et hoggeredskap i en uventet kombinasjon.
– Haha! Nei, ikke egentlig, men med en gang jeg kom opp med bandnavnet, begynte folk å stille meg det spørsmålet. Jeg hadde sett en skrekkfilm, «Stephen King’s Creepshow» – jeg har alltid vært fascinert av det paranormale, av grøssere – og det er en scene i begynnelsen av filmen hvor en gutt ligger i senga si på soverommet, og det er en slags skjelett-brud som svever utenfor vinduet hans. Jeg hadde en visjon om å ha en senil gammel dames navn i bandnavnet vårt, og ‘Lillian’ hørtes passe gal ut i mine ører. Jeg husker til og med hvilket gatehjørne jeg passerte i det ‘Lillian Axe!’ ramlet ned i hodet mitt. Det hørtes litt merkverdig og urovekkende ut, selv om jeg ikke aner hvor dette eksakt kom ifra. Men da jeg nevnte dette for gutta i bandet, ble alle veldig entusiastiske. Og nå sitter jeg her 25 år senere og skal forklare navnet, og jeg aner ikke hva det skal bety engang, haha! Hva tenkte jeg på!? Alle tror jeg hadde en senil bestemor som het Lillian, men det er bare en gæern gammel dames navn!

– Dere byttet vokalist nok en gang før innspillingen av «XI: The Days Before Tomorrow»?
– Ja, jeg vet at det ser ikke bra ut, men æresord, vi er trivelige karer som det er lett å komme overens med! Når vi nå bytter vokalist for tredje gang i løpet av et par år, så kan det lett se ut som om vi har et rotasjonssystem! Men vi har nesten aldri sparket noen, hver gang noen har sluttet, er det fordi de har funnet ut at det var på tide å gjøre noe annet, prioritere familien eller slikt. Bandet har eksistert i 29 år, og vår første vokalist Ron Taylor var med i bandet i de første 16 årene – og det er lenge! Han sluttet i 2004 fordi han orket ikke å turnere og være borte fra kona og ungene lenger – og det er jo en ærlig sak. Da fikk vi inn Derrick LeFevre på vokal, og han gjorde «Waters Rising», «Sad Day On Planet Earth» og «Deep Red Shadows» med oss. Og så skjedde det samme med han – han var lei av å turnere og var mer lysten på å være hjemme og sysle med band lokalt. Han har alltid spilt i diverse cover- og tributebands, som et Journeyband.
– Derrick på vokal i et Journeyband? Det har jeg vanskelig for å forestille meg!
– Joda. Det var der jeg traff ham, faktisk. Han er en vokal kameleon. Og han kan alt av tekster, han kan hvert ord på ti tusen låter, jeg fatter det ikke. Men mens vi spilte inn «Deep Red Shadows» for to år siden, fortalte han at han var utbrent, han hadde rett og slett ikke lyst til å gjøre dette mer. Som du vet, er musikkindustrien helt skrudd for tida, man tjener ikke penger på platesalg lenger, man må spille konserter hvis man skal leve av dette. Og det gjør vi, fordi vi elsker det! Det er i blodet mitt. Men det er slitsomt, og jeg skjønner at det kan bli for mye for noen. Det nytter ikke gjøre dette halvveis.
– Så da måtte dere få inn en tredje vokalist.
– Ja, men det er ikke sååå ille! Derrick var med oss i seks år, det er lengre enn de fleste ekteskap, haha! Men slikt skjer, og vi kan jo ikke legge inn årene av den grunn. Dette bandet handler ikke om vokalisten, det handler ikke om meg, det er essensielt om musikken vi lager. Alle de store bandene har måtte bytte ut medlemmer i ny og ne. Til og med band som folk ser på som grunnsolide – som Rush! Det er uhyre sjelden at band holder det gående i flere tiår uten endinger. Aerosmith, Purple, Sabbath… ting skjer og man må bare tilpasse seg. Ron og Derrick hadde ganske lik vokalstil, og det var jo bra, for fansen vil høre låtene slik de kjenner dem fra skivene. Men det er ikke alltid at det går når man har byttet vokalist. Våre trofaste fans forstår dette, og vokalisten vår har aldri fått pes fra fansen på grunn av at stemmen hans er annerledes enn de er vant til. Det er mitt ansvar hvis jeg har plukket ut feil mann til jobben!

Stevie Blaze i Nottingham 2012

– Var ikke ex-vokalisten fra Metal Church, Ronny Munro, inne i bandet en periode også?
– Njah…vi testa han ut i noen måneder i 2010 etter at Derrick slutta, og gjorde noen få konserter med ham, men jeg syntes ikke det fungerte optimalt, så han var aldri medlem av bandet.
– Så hvordan har den nye vokalisten Brian Jones passet inn?
–  Du, vi tok ingen sjanser denne gangen. Vi brukte åtte måneder på å finne den riktige, og tilbrakte mye tid sammen med ham for å forsikre oss om at han passet inn, ikke bare vokalmessig men også personlighetsmessig. Og han er en herlig fyr! Men situasjonen pr idag er slik: Etter at vi i juli var ferdige med en fem ukers USA-turne med Great White, Faster Pussycat og Bulletboys, fra kyst til kyst, fra Canada til sørstatene, måtte Brian ta seg av noen personlige problemer med kona og familien. Og det har jeg ikke noen problemer med å godta, bandet er ikke det viktigste her i livet. Uten familien har du ingenting. Men det passet jo selvsagt utrolig dårlig for oss, siden vi hadde en Europaturne med start i september som vi ikke kunne avlyse. Så min første ide var ‘Vi ringer Derrick!’. Og han kom inn, gjorde det knallbra, og fansen syntes det var helt greit, omstendighetene tatt i betraktning.
– Vent nå litt her! Sitter du her og påstår at Derrick plutselig er tilbake i bandet?
– Bare midlertidig! Han har hele tiden vært en venn, og når Brian ikke kunne bli med til Europa, gjorde Derrick oss en massiv tjeneste ved å steppe inn for noen uker. Han er fortsatt ikke tent på å turnere masse på heltid, men noen uker i Europa, etter to års pause, syntes han bare var gøy. Når vi er tilbake i USA, kommer Brian tilbake igjen.
– Skjønner. Så hva er de videre planene for Lillian Axe?
– Vi skal lage to promovideoer når vi kommer hjem, vi skal spille inn en live akustisk skive, det kommer en Best Of, og jeg har allerede begynt å skrive låter til neste studioalbum, så vi har nok å sysle med. Vi er et merkelig band, vi passer ikke inn i noen konkrete sjangere. Hvis du sammenligner debutskiva vår med den nyeste, så hører du at det fortsatt er Lillian Axe, men annerledes. Vi har vokst, det er en musikalsk reise. Og det at vi er såpass udefinerbare er både en velsignelse og en forbannelse for oss. På den ene siden ser vi enorme band som har holdt seg til en stil gjennom hele karrieren og blitt megastjerner på det, men det har aldri vi klart å gjøre. Jeg har alltid prøvd å utvikle oss videre, å ikke stagnere. Vi kommer ikke til å bli et boyband på neste skive, men vi kommer til å endre oss. Vi var aldri en del av LA-bølgen, vi var ikke grunge, vi kommer fra denne lille byen hvor ingen andre musikere noensinne har slått igjennom. Folk vet aldri helt nøyaktig hva de får når de kjøper en skive med oss. På den annen side vil kanskje folk en gang tenke tilbake og innse at ‘OK, det var ingen andre band som Lillian Axe, de var unike. De ble aldri kommersiellt svære, men de var spesielle.’  

– Spiller du fortsatt med Angel på si? (Pomprocklegender som ga ut 3-4 kultklassikere på 70-tallet.)
– Det er ikke det at jeg ikke spiller med dem, men Angel har ikke gjort noe som helst på 4-5 år. Frank DiMino, vokalisten, er så oppgitt over musikkindustrien at han har ikke giddet å gjøre noe på lenge. Vi gjorde noen konserter i rykk og napp fra 1999 til 2006. Da gjorde vi noen ukers turneer i nord-Amerika, og kom til og med til Europa en gang, og andre sporadiske opptredener. Angel var et av mine favorittband da jeg var tenåring, jeg hadde postere på veggen og alt, så jeg prøvde å overtale Frank til å ta det videre til neste nivå, for det er tjue år siden forrige skive. Eventuelt bare gjøre nyinnspillinger av de beste 10-12 låtene for å ha et nytt produkt ute på markedet, men nei. Han fikk seg en planke i trynet da han gjenforente bandet og gjorde noen konserter, han måtte plutselig innse at populariteten ikke er på langt nær det samme som det var – og de var svære i statene på 70-tallet. Men som nesten alle band som gjenforenes etter en lang pause må innse, så kommer ikke de tidene tilbake. Publikum har blitt eldre og har andre prioriteringer, og fansen er ikke så trofast lenger, spesielt ikke i USA.
– Var det noe du også måtte innse da du gjenforente Lillian Axe etter noen års pause på 90-tallet?
– Ja, det kan du si! Vi hadde pause fra 1995 til 1999, og ga oss egentlig på høyden. Men det var et slit å komme inn i det igjen, for musikkindustrien har blitt så sykt mye hardere. Det var nesten som å begynne helt på bunnen igjen. Så jeg angrer litt på at vi la bandet på is så lenge. Vi burde heller bare tatt noen måneders ferie og fått gløden tilbake i bandet. Fire års avbrekk stoppet alt sammen. Men vi trengte en pause, og hadde vi ikke gjort det, så hadde jeg antagelig ikke vært her i Nottingham i dag. Det nytter ikke angre på hva man har gjort, man må bare gjøre det som føles riktig der og da. Og det har jeg alltid gjort. Men tilbake til ditt spørsmål om Angel, så må jeg si at jeg tror ikke at det blir noe mer. Men hvis Frank skulle ombestemme seg, så stiller jeg opp!
– Hvordan har reaksjonene på den nye skiva vært? Den har vært ute noen måneder nå.
– Det har stort sett vært strålende! Det er alltid vanskelig å gi ut en ny skive i disse dager, og spesielt med en ny frontmann i bandet. For det vil alltid være noen blant fansen som vil at den skal høres ut akkurat som «Love & War» og blir skuffet når den ikke gjør det; noen vil at den skal høres ut akkurat som «Psychoschizophrenia»… og det er umulig med en annen vokalist. Ron og Derrick hadde ganske like stemmer, men Brian har en helt annen type stemme. Han gjør en knallbra jobb, og selv om han yter de gamle låtene rettferdighet, så tar han bandet i en ny retning, enten vi vil eller ikke. Eller det bør jeg kanskje ikke si – han tar bandet til et nytt nivå! Så ja, jeg var veldig spent på hvordan de ville ta imot ham. Noen blir aldri fornøyd – de klagde da Derrick hørtes ut som Ron uten å være Ron, og nå får de en som ikke høres ut som Ron, eller som Derrick. Det er flott at folk er engasjert og bryr seg,  men hvis du er fan, så må du i det minste gi oss en sjanse, for vi gjør alt vi kan for at dette skal bli så bra som mulig. Jeg kommer aldri til å hyre inn noen fra American Idol eller noe slikt, jeg er opptatt av å ha en god vokalist som passer inn i Lillian Axe! Men joda, det virker som om folk liker denne nye skiva, og de aller fleste synes det er det beste vi har gjort etter gjenforeningen. 
– Hvordan ville du selv beskrevet Lillian Axe’s musikk for utenforstående?
– Aj. Vanskelig. Som du vet, har vi alltid prøvd å ha forskjellige nyanser i musikken vår, helt siden førsteskiva. Vi har ikke kjørt en stil, hverken gjennom karrieren eller gjennom en hel skive en gang. Fra starten av har vi alltid hatt låter som er… jeg vil ikke si dystre, men mer…
– Mørke og stemningsfulle?
– Jepp! Majestetiske, episke låter, lidenskapelig og kraftfullt. I motsetning til f.eks. «Dream Of A Lifetime» som var mer i den lette, kommersielle rockesjangeren. I det siste har vi gått mer i retning av mørkere låter som «Death Comes Tomorrow» og bort fra de poppa låtene. Sangene er mer komplekse og majestetiske – selv om jeg ikke liker å bruke ordet ‘mørkere’, da tenker folk Cradle Of Filth!
– Er det hovedsakelig samme fanskaren som har fulgt dere siden 80- og 90-tallet, eller har det kommet til nye fans også siden gjenforeningen?
– Det er vanskelig å verve nye fans gjennom skivene i disse dager. Det er en trend de siste årene at folk, også innenfor media, hører på 10 sekunder av en låt og gjør seg opp en formening utifra det. Jeg vet om journalister som har anmeldt skiva utifra de 45 sekunders lydklippene fra hver låt som ligger ute på Amazon!
– Det er oppsigelsesgrunn!
– Jeg vet! Det er ikke slik man skal høre på musikk, det blir som å se tre minutter av en film, eller nederste venstre hjørne av et kunstverk! Når unge musikere gir meg en demo og ber meg høre på det og gi dem en tilbakemelding, så sier jeg alltid ‘Ikke ring meg på minst en uke!’. Jeg hører på den i bilen minst 4 – 6 ganger, så jeg kan skjønne greia! Musikk er ikke som et måltid hvor du tar en bit og deretter avgjør om det smaker godt eller ikke. Musikken må få tid til å komme under huden på deg. Hvor ofte har du ikke hørt en skive en gang og tenkt ‘Hva faen?’ og 5-6 gjennomlyttinger senere er du helt solgt og synes det er fantastisk? Jeg er sikker på at du hører slik på musikk, men jeg skulle ønske at publikum også begynte å lytte til musikk igjen! Problemet i dag er at vi blir bombardert av inntrykk og informasjon fra alle kanter, så folk tar seg ikke tid til å sette seg grundig inn i stoff lenger. Hvis jeg vil vite hvilken farge det er på tøflene som Gene Simmons labber rundt i hjemme i dette øyeblikk, så kan jeg sikkert bare gå på internet og finne det ut! All mysikk er borte, vi har all verdens informasjon under fingertuppene våre, ingen tar seg tid til å nyte noe lenger.
– Du og jeg kjøpte skivene, studerte coveret og leste tekstene før vi i det hele tatt hørte på musikken.
– Og ungdommen i dag har ikke bilder og cover lenger, de har en MP3-fil lastet ned gratis fra nett! Det er sørgelig. Jeg husker jeg syntes det var kjipt da CDen kom, da var det liksom slutten for vinylen, og nå står vi ved veiens ende for CDen også. Jeg synes det er veldig greit å ha noe håndfast, ikke bare en datafil på en harddisc. 

– Hvorfor har dere ikke tekstene på coveret av «XI: The Days Before Tomorrow»?
– Vi har alltid hatt det tidligere, men vi fant ut at det tok opp for mye plass, vi ville heller ha bilder på coveret, så kan folk heller printe ut tekstene på hjemmesida vår hvis de er interesserte. Vi har til og med vår egen gratis Lillian Axe-app for iPhone eller nettbrett, der ligger masse bilder, alt av tekster, 30 låter osv. Vi prøver å henge med i tiden, selv om pr idag kan jo en guttunge spille inn sin egen musikk på soverommet og legge det ut på youtube eller myspace, og med det få atskillig mer oppmerksomhet enn det et etablert band som har turnert i 25 år kan få med et stort plateselskap i ryggen. Neida, jeg er ikke bitter, haha!
– Men ingenting på internet kan jo slå den opplevelsen man får ved en live konsert.
– Det er sant! Atmosfæren på en konsert kan man bare oppleve ved å være tilstede, det er en interaktiv opplevelse, ikke sant? Jeg husker for ti år siden… eller faen, det må bli tjue år siden!…jeg var og så Nirvana i konsert, og det var 6000 folk der, men de bare satt og hang og kjedet seg! Og jeg ble helt oppgitt – skal ikke musikk være en glede? På konserter med Ratt eller Bon Jovi var det alltid entusiasme, hendene i været, publikumsbrøl og godt humør! Stemningen på konserter på 70- og 80-tallet var magisk, det finnes ikke i dag! I dag går folk og ser Kiss og tenker ‘Meh, sett det før…’
– Hva er ditt forhold til nedlasting av musikk?
– Jeg skulle selvsagt solgt atskillig flere CDer. Når vi gir ut en ny skive nå, tar det bare noen timer før den ligger på nett med tusener av torrents, og tusener av ulovlige nedlastninger. På den ene siden blir man glad for at folk vil høre musikken din, på den annen side blir jeg rasende, for hver nedlastning er mindre CD solgt, og mindre inntekter. Selger vi ikke skiver, får vi ikke inntekter til å kunne turnere, eller til å brødfø barna våre! Så hver gang du laster ned en skive ulovlig, så er du en del av problemet og gjør det vanskelig for ditt favorittband å fortsette.
– Har du en personlig favoritt blant alle låtene deres?
– Pr idag vil jeg utvilsomt svare «Death Comes Tomorrow» fra «XI: The Days Before Tomorrow», som vi har lagd video for nylig. Jeg synes den representerer hva bandet står for, og det er den retningen jeg ønsker å bevege oss i fremover.
– Dere har ikke spilt så mange låter fra den nye skiva på Europaturneen. To?
– Ja, det har flere grunner. For det første hoppet Derrick inn på kort varsel og han kjente ikke til disse låtene, siden Brian sang de på skiva. Og for det andre har vi ikke spilt i Europa på mange år, så vi ville gi fansen det de kom for, i stedet for å tvangsfore de med nye låter som mange av de ikke har hørt. Men om vi så hadde spilt bare to låter fra hver skive, så hadde det likevel lett blitt en 100 minutters konsert! Vi kan ikke spille alt som fansen kan ønske å høre. Men vi prøver å variere. Enkelte låter kommer vi ikke utenom, som «True Believer» eller «Misery Loves Company», ellers blir vi steina. Vi kjører et tettpakka sett med så mange låter som mulig, ikke noe utenomsnakk eller soloer.
– Dere har aldri noensinne spilt i Norge. Svinepelser.
– Haha, nei, det er ikke lett å få til, og det å turnere i Europa er svært kostbart for et amerikansk band. Vi får prioritere Norge på neste Europaturne, når enn det blir!

Først publisert i Norway Rock Magazine #6/2012