Kategorier
Nyheter Skiver

Leprous | Pitfalls

Fortsatt rystet over mesterverket “The Congregation” anno 2015, registreres det med glede at norske Leprous nekter å hvile på laurbær. “Pitfalls” strekker den pop-symfoniske strikken lengre enn “Malina”s folkeligste tilslag, og er du blant dem som utelukkende fordrer metallisk-synkoperte gitarfigurer fra Einar Solberg og kompani vil du påmønstre “Pitfalls” med dyp skuffelse.

InsideOut

Fortsatt rystet over mesterverket “The Congregation” anno 2015, registreres det med glede at norske Leprous nekter å hvile på laurbær. “Pitfalls” strekker den pop-symfoniske strikken lengre enn “Malina”s folkeligste tilslag, og er du blant dem som utelukkende fordrer metallisk-synkoperte gitarfigurer fra Einar Solberg og kompani, vil du a) påmønstre “Pitfalls” med dyp skuffelse, og b) behøve intellektuell og musikk-kognitiv nødhjelp. I likhet med “Malina” intonerer “Pitfalls” overrumplende sindig; “Below” er dynamisk, vakker og heftig strykerdrapert, gitt eksplosivt refreng, til de grader tuftet på Solbergs egalitære tonespråk. Påfølgende symfonisk-elektroniske pop-perle, “I Lose Hope”, slo seg tidlig opp som undertegnedes platefavoritt, og har siden forsvart stand – hvilket praktfullt stykke resignert tristesse, kronet av en hovedkomponist hvis vokale kapasiteter synes grenseløse, og som tonalt finner rockesakrale frender i Jeff Buckley og Muse. I min mulige verden hadde “I Lost Hope” vært 2019s mest avspilte låt per radio og digitale svineriplattformer… Hvem er det som ikke mørnes av intelligent katedral-pop, liksom? Og apropos, det hymnologiske grunndraget i “Observe The Train” er briljant, men helhetlig sett puster stykket for varmt og prosaisk. Venn blir jeg heller ikke med “Alleviate” eller likefremme “Foreigner”, trass stakkåndet arrangeringsarbeid.

Polyrytmiske “By My Throne” gjør atskillig bedre figur, mens albumets progressive rockevinnere er dur/moll-omkalfatrende “At The Bottom” (hvis fiolin- og vokalbårne crescendo anbringer nye symfoniske høyder), samt en ekstensiv og metrisk-melodisk ellevill reise i “The Sky Is Red”. Sistnevnte smaker delvis som et metallhugget Björk-stykke, mens avsluttende del, toppet av massive sangkor mot et riktig mannevondt og komp-synkopert ostinat, løsrives eksternimpulser. Leprous fremholder å utfordre, både seg selv og egne tilhengere, og sitter trygt på tronen som Norges beste band. (Intervju med Einar Solberg her!)

4,5/6 | Geir Larzen

Utgivelsesdato: 25.10.2019