Leprous | Malina

Inside Out

Trolig vil ”Malina” generere delte meninger blant Leprous-fansen, men bandets uvilje mot å repetere fordums skiver fortjener påskjønnelse. Jeg legger ikke skjul på min tiltagende begeistring for nordmennene, som med ”Coal” og særlig ”The Congregation” ble nåtidens ypperste forvaltere av melankolsk, progressiv rock.

Vevre ”Bonneville” kringkaster at kompositorisk geniale Einar Solberg har til hensikt å overrumple. Stykket er imidlertid lastet med gruppas metriskmelodiske idiom, strander som et av tre høydepunkter, og bibringer dessuten fjerde mesterlige åpningskutt på rad. ”Bonneville” blir et studium i intelligent konstruksjon, men endog tonalt spiller denne de fleste stilistiske kolleger langt ut over sidelinjen. Det er så gråtkvalt vakkert at det gjør vondt, på en svært tilfredsstillende måte.

Solberg tindrer i tungsindig- elegisk modus, men ”Malina” byr faktisk på flere forekomster av varmere smidd, organisk rock. ”Stuck” holder imidlertid et fantastisk symfonisk coda, men ”From The Flame” er popmelodisk renskåret, dog av det storslagne formatet. Synkoperte ”Captives” etablerer et brobygg til Leprous’ to forutgående skiver, mens mørke og inderlig vakre ”Leashes” nesten ligger på pari med ”Rewind” og ”Slave”. Ominøse ”Mirage” frir til den progressive fraksjonen av fanskaren, men blir likevel for et blaff å regne stilt i rygg med det overhendige og innfallsrikt strukturerte tittelsporet. Sistnevntes hymnologiske gehalt, i kombinasjon med en polyrytmisk bravade, bør pirre persepsjonsapparatet til enhver musikkelsker. Hvilken seier dette er… Glemmes skal heller ikke fengende ”The Weight Of Disaster” eller ettertenksomt lamenterende ”The Last Milestone”, kun båret av Solbergs blottstilte sang, synthesizer og driftige strykere.

Det er vanskelig å si at Leprous ikke følger opp ”The Congregation” med kurasje, selv om jeg tror 2015-gjerningen blir stående som bandets magnum opus.

5/6 | Geir Larzen

Utgivelsesdato: 25.08.2017