Lenny Kravitz | Raise Vibration

BMG

Lenny Kravitz har lenge hatt en bred appell her til lands, og fyller lett Oslo Spektrum når han er på Norgesbesøk. Også de av oss med mer rocka musikksmak har stor respekt for Lenny, men det skyldes kanskje mest de tre-fire første skivene, hvor han hadde hardtslående gitarbaserte låter som «Always On The Run» og «Are You Gonna Go My Way». Men hvis du håper at «Raise Vibration» inneholder mer av samme kaliber, blir du nok sørgelig skuffa – da er du over tyve år for seint ute.

Med unntak av et blaff av energi på den ti år gamle «It Is Time For A Love Revolution», har Kravitz’ skiver på denne siden av årtusenskiftet lent seg mer i retning av funk, soul og pop enn rocken, og han er nå mer tilbøyelig til å samarbeide med rappere og DJs enn med folk som Slash, som spilte soloen på nevnte «Always On The Run». Tiden da han lagde 100% soloskiver i et analogt studio hvor han selv spilte både gitar, bass og trommer er definitivt over. Hippie-Lenny med dreads og kassegitar og slengbukser er borte, men den opp-pimpa soul-Lenny’en med hvit dress, blåserekke og kordamer lever i beste velgående.

Men det kan jo alltids være bra selv om det ikke er rocka! Åpninga «We Can Get It All Together» bygger seg opp mot et bra groove og oppfyller forventningene om at Lenny fortsatt kan levere. Singelen «Low» følger, som en mer laidback fetter av gode gamle «I Belong To You», men enda mer sløy og funky. Klassisk Kravitz, men noe vi har hørt fra ham tusen ganger før.

«Who Really Are The Monsters» er derimot bare anmasende og punkteres av en saxofon mot slutten, og tittelsporet er heller ingen höjdare. Balladen «Johnny Cash» er derimot av høy kvalitet, selv om gudene må vite hva han mener med refrengstrofa ‘Just hold me like Johnny Cash, when I lost my mother, and whisper in my ear just like June Carter‘. Flere ballader følger i den såre pianobaserte «Here To Love», før den nesten åtte minutter lange og basstunge «It’s Enough», hvor Kravitz tar et oppgjør med den politiske situasjonen i midt-Østen, Afrika og resten av verden – vi vil jo selvsagt heller ha kjærlighet. «5 More Days Till Summer» er også klassisk Kravitz-pop før skiva sporer av og er heller uinteressant de siste tyve minuttene.

Lenny Kravitz fortsetter ufortrødent i cirka samme spor som de siste par skivene, og «Raise Vibration» er stort sett behagelig å høre på, med et par småirriterende unntak. Den når riktignok ikke opp til knehasene til verken «Let Love Rule» eller «Mama Said», men det var det vel heller ingen som forventet seg i 2018. Men få mannen på en scene her i landet, og vi vil garantert få oppleve fyrverkeri!

3,5/6 Geir Amundsen

Slippes 7.september