Last In Line @ Hard Rock Cafe, Oslo

Lørdag 5. august 2017

Vi lever i en baklengs verden der innholdsløse tilfeldigheter blir kjendiser, de største kjendisene blir presidenter, og gravrøvere fyller rockeklubber med hologrammer. Midt inne i all denne elendigheten, i sommer-Oslos turistinfiserte pengemaskin på Karl Johan, får vi mot alle odds presentert et kulturprodukt fra en tid der talent og hardt arbeid hadde større gateverdi. Fra første låt er det tydelig at publikum og band samarbeider om noe ekte. «You’ve got desire, so let it out! You’ve got the power, stand up and shout!»

Noen vil avfeie Last In Line som bare et tributeband. De er i så fall en tribute til seg selv, og til alle musikere der ute som ikke alltid får den oppmerksomheten de fortjener. Det er dessverre bare to igjen, men Last In Line startet for kort tid siden som fire femdeler av gjengen som skapte det opprinnelige bandet Dio. Ronnie James blir knapt nevnt i løpet av denne åtti minutter lange konserten, men det er heller ikke nødvendig. Publikum vet selvsagt godt hvem Dio var, og de lærer bedre for hvert minutt denne kvelden hvorfor bandet Dio ble en slik suksess i de tidlige årene.

Det er litt uvirkelig å se dette stjernelaget på et så lite sted som Hard Rock Cafe. Vi er mer vant til å se dem på “the enormodome” eller i hovedband på de største festivalene. Last In Line burde spilt på Rockefeller eller Sentrum Scene. På åttitallet ville det vært naturlig å booke dem i idrettshaller i Drammen eller Lillestrøm. Men denne kvelden kan selv de på bakerste rad telle rynker på det skrukkete fjeset til Vinnie Appice. Dersom de klatrer opp på en stol.

Vinnie gjør en trommesolo, men den er heldigvis kort, humoristisk, og leder naturlig inn i den kjappe låta «Martyr». Vinnie er et naturlig midtpunkt i bandet, med sin imponerende historie og unike spillestil. Med så mange år og band bak seg ville det ikke vært sjokkerende å se en litt trøtt uinspirert mann på dette tidspunktet i karrieren, men det låter levende friskt og heavy. Utrolig gøy å se blandingen av tilbakelent kontroll og konsentrert spilleglede. Vår hjemlige supertrommis Kenneth Kapstad observeres i publikum, tydelig meget fornøyd.

Phil Soussan spiller kontrollert og rutinert, og ser noen ganger omtrent like sur ut som sin forgjenger i bandet, Jimmy Bain. Et par ganger under konserten tenker jeg at Jimmy kunne gjort en mye bedre jobb, men det skinner gjennom at Phil virkelig liker å spille dette materialet. Vi får håpe han blir med på neste album. Phil introduserer låta «Starmaker» som en tribute til Jimmy. Men jeg tenker at teksten i den låta også har stor relevans for Phil, som i likhet med Vivian Campbell har hatt svært ambivalente forhold til de frontmenn og managere som i sin tid var med på å gjøre dem til stjerner.

Vivian imponerer nesten like mye som Vinnie. Han briljerer uten å være jålete flashy. Kroppen hans svever rundt Gibson-gitaren som en ånd, rister den og maner fram stor kunst. Samtidig er ansiktet hans som en liten irsk guttunge som akkurat har skulka skolen for å smugrøyke og hoppe i høyet med den peneste jenta i hele landsbyen. Et herlig, sympatisk tryne.

Sympatisk er også fremtoningen til vokalist Andrew Freeman. Stemmen mangler kanskje det særpreget som må til for å komme helt opp i toppsjiktet, og han ser litt ut som en av disse nymotens amerikanske glad-country-artistene. Men han kan definitivt synge, og han presser ut noen høye toner som er overraskende solide. Han bidrar også til at hele bandet har en passe god humoristisk tone på scenen, balansert med det (kremt) seriøse kulturproduktet. Fire låter fra debutalbumet med Andrew har fått plass på settlista, og jeg skulle gjerne hatt flere, for eksempel «The Sickness». Men samtidig er det vrient å si hvilke gamle låter de skulle kutta. Alt i alt en herlig konsert, og jeg gleder meg til et eventuelt nytt album. (Nytt album kommer! Sjekk intervju med Vivian Campbell i vårt neste nummer, i bladhyllene i september!) 

4/6 | Karstein Helland

Foto: Geir Kihle Hanssen