Laibach @ Vulkan Arena, Oslo

Fredag 10. november 2017

For undertegnede har Laibach alltid vært noe jeg har hørt om, men aldri riktig har stiftet nærmere bekjentskap med. Et band, en konstellasjon, et kunstprosjekt of sorts, som ved jevne mellomrom har dukket opp i bevisstheten via rykter om marsjpåkallende industriell synth, kostymer, og selviscenesettelse så gjennomført at de aldri går ut av sine roller. Et prosjekt som befinner seg et sted i krysningen mellom kunst og musikk, scenekunst og performance.

Laibachs tilhengere finner du i flere leire, like gjerne i musikk- og eksperimentell avant garde-lydmiljøer, som i kunstverdenen. For kunstpublikummet er Laibach kjent som det første vestlige bandet som har gjort en konsert i det lukkede diktaturet Nord-Korea, da kunstner Morten Traavik tok med seg slovenerne til Pyongyang i 2015. Laibach står også bak NSK (Neue Slovenische Kunst), en kunstgruppe som senest under årets Veneziabiennale stilte med en egen paviljong.

Kunst eller musikk – Laibach regnes nok av mange som fortsatt en smule kontroversielle, selv drøyt 30 år etter oppstarten. Med sitt smått totalitære inntrykk, lefling med tung symbolikk og militant framtoning har de blitt beskyldt for å forfekte både høyre- og venstreradikale perspektiver. Dette er imidlertid mer ironi og sarkasme enn noe annet, på grensen til parodisk, og snarere vesentlige komponenter i et særdeles nøye regissert stykke scenekunst. Og dessuten – i 2017, der høyreekstremismen brer om seg, der fremmedfrykten tar over for sunn fornuft og medmenneskelighet, og der frontene blir stadig mer polariserte, så er det kanskje ikke så feil med et musikk- og kunstprosjekt som på kløktig vis tar i bruk tung symbolikk for på den måten å vende et kritisk blikk på tendenser i samfunnet.

Tilbake til helgens gig. Konserten denne gangen var på Vulkan Arena, en konsertarena jeg må innrømme at jeg har et heller anstrengt forhold til. En smått utfordrende infrastruktur som kan risikere å ødelegge en konsertopplevelse, i en betongboks der lyden smeller mellom veggene hvis ikke lydtekniker har stålkontroll. Heldigvis funket det for Laibach. Lyden satt, og den dystre, kjølige industrisynthen kom til sin rett.

På en scene som tilsynelatende var rigget mer for teater og performance, enn en streit konsert, utfoldet det hele seg. Tre backdrops rammet inn scenen, og videoanimasjoner med bildemateriale av alt fra abstrakte visuelle elementer, lysglimt, majestetiske ørner – som vitner om nettopp den leflingen med ladet symbolikk som Laibach er så kjent for – til fostre, babyer og storslått natur og fjell, satte stemningen.

Repertoaret begynte en smule seigt, men godt, med låter fra siste album «Also Sprach Zarathustra», som er av den mer rolige og langdryge sorten. Først med låta «Vor Sonnen Aufgang», også fra siste plata, tok konserten seg opp. Fram fra mørket trådte – endelig – bandmedlem Mina Špiler ut på scenen, og med mørk, klokkeklar stemme og forførende bevegelser trollbandt hun med sin fremførelse av denne nydelige låta. Sjelden har vel en sang som begynner med forsiktig nynning og klassiske strykere vært så fengslende framført. Det var mørkt, melankolsk og på grensen til rørende – men aldri uten at den kjølige besinnelsen gikk tapt – noe som for øvrig hele bandet var preget av.

Deretter fulgte «Parnassus» og «Cold Song». På sistnevnte sørget igjen Špiler for en forrykende framføring, der hun etterlot publikum nærmest bergtatt – i stor kontrast til den mer autoritære og avmålte framtoningen til frontmann Milan Fras. Kvelden fortsatte med «Anti-Semitism», en låt som i sin tid ble dedikert til den slovenske poeten Tomaž Šalamun (1941–2014), før «Brat Moj», med både Fras og Špiler. «Hell-Symmetry» (2003) sørget for et aldri så lite taktskifte, trukket videre med «Les Privilege Des Morts» (1992) etterfulgt av «Ti, Ki izziwaš». Sistnevnte er av eldre materiale, helt tilbake til 1986 og til nerven i Laibach-prosjektet. Tittelen betyr, fritt oversatt, «du som utfordrer», og er det noe Laibach gjør, så er det å utfordre. Siden oppstarten i 1980 har de sprengt grenser for hva som er musikk, lydkunst og scenekunst. Ikke minst er selve navnet Laibach synonymt med motstand: Dette er det tyske navnet på Ljubljana, hovedstaden i dagens Slovenia, et navn som var forbudt da Jugoslavia var under Titos diktatur.

Encore var «Bossanova» (2014), igjen med den samme fjetrende fremførelsen av Špiler. «See that my grave is kept clean» (2014) rundet av kvelden, og igjen sørget Špiler for at det hele satt som ei kule.

For mange – undertegnede inkludert – er Laibach synonymt med militant industriell synth i taktfast marsjtempo, for eksempel representert i den velkjente låta «Tanz mit Laibach» (som ikke var en del av denne konsertens repertoar), ei låt som kan påkalle marsjordre hos selv den mest ihuga pasifist. Denne siden av Laibach var imidlertid heller nedtonet denne kvelden. I en tight og nøye regissert konsert satt det meste slik det skulle, framføringen gjenspeilet et industrielt lydbilde, autoritær tilstedeværelse og en nærmest kjølig distanse. Ingen av bandmedlemmene falt noen gang ut av sin strengt iscenesatte rolle. Her var ingen krumspring eller spontane innfall, men heller streng besinnelse. Tidvis seigt og avmålt, men seigt kan jo være godt – ikke sant? For på sin egen måte, er jo den kalde skuldra som industrisynthen ofte tilbyr, egentlig en deilig følelse.

5/6 | Monica Holmen