Lacuna Coil – sorte sjeler

Etter en fartstid på over tjue år og et rykende fersk album som av mange er hyllet som en av deres beste, nemlig “Black Anima” i sekken hadde italienerne tatt seg turen til Norge og Vulkan Arena sammen med Eluveitie og Infected Rain i en sjeldent sterkt kvinnerepresentert metallaften. Vi fikk en kjapp men konsis samtale med Cristina Scabbia i forkant for litt nærmere detaljer rundt sisteslippet.

Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Cornejo
Livefoto: Anne-Marie Forker

– Hvordan er formen om dagen?
– Formen er fin, det føles bra – men jeg kjenner samtidig på følelsen av at turnéen nærmer seg slutten så jeg er ganske sliten også. Det koster på å gjøre de siste konsertene på en lang turné, men jeg elsker det jeg gjør såpass mye at det går greit allikevel. En slags intern strid som må tas de siste fire-fem konsertene, der vi er nå. Men når vi er ferdige kommer vi til å være hjemme i tre-fire måneder og lade batteriene, så det blir fint. 
– Det er 20 år siden debuten, gratulerer!
– Takk for det, nå har vi riktignok vært sammen som band siden 1994 så vi som enhet går enda lengre tilbake.. Følelsen er merkelig dog, for det føles som de 20 årene bare har passert forbi – det kjennes langt kortere ut enn såpass mange år. Vi feiret den med en “one-night”-spesialkonsert og utgivelse av boka “Nothing Stands In Our Way”, og det føltes bokstavelig talt som å ende et kapittel og starte på et nytt. Så ved utgivelsen av “Delirium” var det som vi startet helt på nytt igjen som nytt band, og det var en befriende følelse. Vi elsker fortsatt det vi driver med, og nå var det som vi fikk et helt nytt giv i tillegg.
– Dere har ikke hatt mange pausene i løpet av de 20 årene?
– Vi har tatt oss noen pauser her og der, som ved slutten av turnéer der vi henter oss inn før vi begynner å skrive musikk til neste skive. Det fungerer optimalt for oss; Jeg vet om band som skriver mens de er på veien og går rett i studio når de kommer hjem, men det hadde vi aldri taklet. Vi trives best i hjemlige omgivelser når vi skal få utløp for kreativiteten. 
– Men i forhold til opphold på to og tre år som mange andre langtlevende band har dere ikke hatt?
– Nei, det stemmer – og det er fordi, og jeg vet at mange andre band vil si det samme; Når man har vært på turné over en lang periode savner man å være hjemme, og det samme ved å være hjemme en stund – da savner man å være på veien og på turné. Det er en hårfin balanse som absolutt ikke er for alle, men det er sånn vi liker det. Men så fort man har tilpasset seg denne levemåten vil man ikke ha avbrekk for man trives for godt med det.

– Vi må snakke litt om deres nye skive “Black Anima”, hva kan du fortelle om detaljene rundt den?
– Det er ikke et konseptalbum, vi er ikke så glade i konseptalbum da vi liker at hver låt forteller sin egen historie – men det er helt klart en rød tråd som syr de sammen til en slags helhet. Dette er en skive som vi tenker på som en film med en intro og outro, og håper at folk som hører på den hører den fra start til slutt – ihvertfall den første gangen. Vi ville lage den mørkeste og tyngste skiva noensinne, da den representerer oss som stiger opp fra den mørkeste perioden vi har hatt under “Delirium”. Nå føles det som vi har mestret det mørke, vi har vært igjennom det og overlevd så nå klarer vi å håndtere det – det er dét “Black Anima” representerer for oss. Vi har håndtert våre demoner og de vil alltid være der ettersom de er en del av livet, men nå klarer vi å leve med de og akseptere at de er der. Livet er ikke alltid greit, men det er greit å ikke alltid ha det greit. 
– Jeg leste et sted at dette var ditt mest personlige album?
– Vel, “Delirium” var også veldig personlig da vi måtte håndtere en god del personlige utfordringer samtidig med folk veldig nær oss som gikk bort – så vi brukte musikken som en slags terapi for å håndtere det. Det var hardt, men også fint at vi kunne jobbe sammen på den måten for å komme igjennom det. Men denne gangen føler jeg en slags fred når jeg tenker på “Black Anima”, dette er oss på vårt aller beste. Jeg vet det er en klisjé men jeg føler helt oppriktig at vi aldri har vært bedre.
– Jeg leste en annen musikkskribent som mente at dette var deres beste låter noensinne, så det virker som flere er enige i den påstanden.
– Det er alltid hyggelig å høre, men jeg liker ikke å sammenlikne låter fra forskjellige album og tidsperioder. Når jeg tenker på musikk jeg er vokst opp med og band jeg liker holder jeg skivene fra hverandre og liker de for hva de er, ikke for hva som kom før eller etter. Og skivene våre kommer alltid til å representere en viss periode av livet mitt, men det vil samtidig ikke si hva de betyr for andre folk. Det er helt umulig å avgjøre om en låt er bra eller ikke, for det er utelukkende opp til den som hører den og hva den betyr for vedkommende. Det finnes selvsagt tekniske elementer som kan benyttes angående låtskriving eller fremførelse, men det heller sier ingenting om hva akkurat den som hører på får ut av den og det ville også samtidig være en iskald måte å dømme en sang på. Man kan elske en vokalist som synger falskt eller tilbe en dårlig produsert sang – alt avhenger av hva det betyr for deg personlig. Men det er som sagt hyggelig å høre at det er den beste skiva vi har gjort, eller at enkelte fans holder den over tidligere favoritter – det er helt klart. Og det gjør meg også stolt, for det er veldig vanskelig for band som har holdt på såpass lenge som oss og komme inn på listene verden over og holde på følgerne og fansen etter så lang tid. Men vi har nå klart det med “Black Anima”, og det gjør meg glad.

– Du nevnte intro og outro på skiva, henholdsvis “Anima Nera” og “Black Anima”; er det noen sammenheng ellers mellom disse sporene?
– Ikke en sammenheng i forhold til lyrikk, “Anima Nera” skulle faktisk i utgangspunktet være en instrumental – men når Marco (Coti Zelati, bass) sendte meg musikken kom teksten og melodien umiddelbart ut av ingenting. Når jeg så sendte den tilbake med vokal fikk jeg umiddelbart svar om at den skulle forbli med vokal. Sammen med en “dra til helvete, det skulle være en instrumental”, haha! Men de har ingenting med hverandre å gjøre ellers tematisk, “Anima Nera” er som en slags introduksjon til vår verden mens “Black Anima” er galskapen som slutter ringen og avslutter reisen. 
– Visste dere da at tittelen skulle bli “Black Anima”?
– Vi ville fra starten av inkludere ordet “svart” i tittelen, deretter tenkte vi på “anima” (italiensk for “sjel”) da vi liker å blande italienske og engelske ord og for at sjel er veldig viktig for oss. Det ligger i hjertet, ånden og ikke minst i følelser. Vi syntes også det klang godt og ga oss visjonen vi hadde når vi startet arbeidet på skiva. Derifra hentet vi inspirasjoner fra bilder vi likte, diverse obskure nettsider og tarotkort blant annet. Vi så etter artister som vi tenkte kunne passe til å få frem det visuelle rundt skiva og da fant vi Micah Ulrich, en amerikansk artist som gjorde tarotkortene på coveret basert på våre innspill. Deretter tok jeg personlig kontakt med en fotograf ved navn Cornejo via Instagram for å høre om hun var interessert i  å ta bandbildene, og det viste seg at hun var en stor fan av oss så det var ikke problem. Det var viktig for oss å ha få, men engasjerte folk rundt oss på “Black Anima” – at alle var på samme laget mot et større mål. Vi ville ikke overlate noenting til tilfeldighetene og har tenkt igjennom hver eneste detalj, og etterhvert som idéene kom på plass inspirerte det andre idéer så det har vært en evig positiv sirkel. Det føles som om ting var ment til å skje, men man må allikevel gjøre en innsats. Vi har alltid vært et visuelt band, men denne gangen har vi dratt det litt ekstra langt. Jeg har alltid likt å gå i teater, og når skuespillerne er korrekt antrukket gir det deg litt ekstra og de drar deg inn i historien de formidler. Prøv å se for deg å gå i teateret og se en klassisk opera fremført av en jente i olabukse og t-skjorte, det vil ikke gi den samme effekten – og det er sånn jeg tenker på oss som band. Det finnes mange artister som sier at det utelukkende handler om musikken, mens jeg tenker at hvis man kan gi publikum noe ekstra – hvorfor ikke? Det betyr ikke at musikken må vike en tomme av den grunn – den er fortsatt den viktigste selvsagt.
– Som livslang Kiss-fan forstår jeg meget godt hva du mener, og når vi er inne på det visuelle har jeg lagt merke til at dere har dratt på krigssminke for anledningen?
– Ja, men vi startet med det i anledning 20-års jubileet for å gjøre noe helt annet enn hva vi gjorde på “Delirium”. Da fikk vi ideen rundt kostymene som er basert på prestekostymene vi brukte allerede på “Comalies”, så dette er i utgangspunktet en gammel idé vi nå har tatt tilbake igjen. Det er litt morsomt når folk sier at vi henger etter og hermer da vi faktisk gjorde det for nesten tjue år siden. Så vi har egentlig bare tatt det tilbake igjen etter alle disse årene. Deretter fikk vi idéen om å prøve krigssminke bare for å ha gjort det. Dette er noe som vi trivdes overraskende godt med, for det har blitt en rituell handling før konserter og gir oss følelsen av å gå ut i krigen når vi entrer scenen med krigssminken på. Det har blitt en nesten like viktig del av helheten som konserten selv. Det gir oss det rette fokuset før vi går på scenen.

– Du nevnte at dere var straks ved veis ende på turnéen, hvor lenge har den vart og hvor har dere vært?
– Vi har vært i USA og Canada før vi var hjemme i Italia kun noen dager før det bar videre igjen på diverse presseoppdrag, deriblant på Comic-Con ettersom vi har inngått et samarbeid med DC Comics. Vi har faktisk blitt tegnet inn på forsida på et Batman-nummer og fått et Lacuna Coil spesialopplag. Det var ganske stort kan du si. Når de spurte om vi var interesserte i det svarte vi bare “hæ…?”, haha! Vi føler det som om vi har blitt skrevet inn i historiebøkene til Batman, og det er helt sjukt å tenke på. Vi er alle nerder og følte oss som hjemme på Comic-Con. Deretter gjorde jeg og Andrea en promoteringsrunde rundt i Europa i land som England, Frankrike, Tyskland og Spania over en ukes tid hvor vi mer eller mindre bodde på fly frem og tilbake. Når vi så kom hjem gjorde vi litt promotering i vår hjemby Milano før vi fortsatte på en ny turné, så vi føler det egentlig har gått i ett siden vi startet i april. Nå lengter jeg hjem til min egen seng å få en liten pause.
– Før dere skal videre til Sør-Amerika i februar?
– Ja, helt riktig – og deretter Download i Australia før vi returnerer til Statene. Det finnes flere planer i etterkant men jeg klarer bare å ha oversikt over det nærmeste som skjer, etter det trenger jeg bare å få destinasjon og tidspunkt på hvor jeg skal møte opp. Jeg vet imidlertid at vi er temmelig opptatte en lang, lang stund fremover i tid. Jeg er ikke den personen som har fullstendig oversikt over alle planene i kalenderen, da blir jeg bare stressa. Det finnes ganger jeg ikke engang vet hvor jeg våkner opp. “Er vi i Oslo sier du? Så fint!”. Så sjekker vi ut fasilitetene i nærheten og prøver den lokale maten. Vi prøver alltid til å få tid til å sjekke ut stedet vi er på, og i dag har vi vært på det fantastiske julemarkedet dere har her (i Spikersuppa, journ.anm.) som var helt magisk.
– Finnes det et sted på planeten dere ikke har vært men kunne tenkt dere å dratt til?
– Vi har ikke i spilt i Afrika, som vi kunne tenkt oss. I det store og hele har vi vært over det meste, men Indonesia har vi heller ikke spilt i i tillegg til flere stater i Statene, som Alaska og Hawaii. Det finnes stadig upløyd mark, men jeg har ingen bucketliste over steder – til det har vi dekket såpass mye som vi har. Det jeg kunne ha tenkt meg er et sånt skrapekart hvor du skraper vekk det landet du har vært i, der hadde det ikke blitt igjen mye.

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2020