L.R.S – tilbake til rocken

Det italienske plateselskapet Frontiers har initiert mange samarbeidsprosjekter med ulike musikere, men langtifra alle har vært vellykket. Men med sitt debutalbum «Down To The Core» har L.R.S. levert en knallsterk søknad til tittelen Årets Skive, ihvertfall innenfor sjangeren AOR. Vi tok en prat med vokalist Tommy La Verdi på telefon fra California, til tross for at han har bodd i Oslo siden han sang i 21 Guns på tidlig 90-tall. 

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Riccardo Bernardi

– Har du flyttet permanent tilbake til California nå etter over tjue år i Oslo?
– Ingenting er permanent når man er en sigøyner som meg, men vi er her nå, vi trives i leiligheten vår, og vi vurderer om vi skal bli her ett års tid eller så. Vi får se.
– Men la oss starte med å snakke litt om denne nye skiva som du synger på, «Down To The Core». Og jeg må si at jeg elsker den. Nærmest full score i forrige nummer av NRM.
– Seriøst? Utrolig deilig å høre! Jeg har ikke lest noen kritikker enda, jeg har ikke engang hørt den ferdig miksede skiva, så jeg aner ikke! Jeg fikk tilsendt råmiksen av låtene, sang inn alt sammen på to uker og sendte det tilbake. Men det er ofte slik at artisten eller låtskriveren er den siste som får høre sluttproduktet, dere i media får oftest høre det før oss!
– Men du vet hva den negative kritikken kommer til å være?
– Nei?
– At dette er fullstendig uoriginalt, en Journey-kloning totalt uten egne ideer. Nå har du sjansen til å slå tilbake på forhånd!
– Det er helt greit for meg. Jeg tenkte ikke på noe sånt da jeg gjorde dette, jeg fikk et tilbud om å gjøre noe som jeg antagelig aldri ville gjort på eget initiativ. Det var Frontiers som har mast med en utrolig stahet i lengre tid inntil jeg til slutt gikk med på det. Og jeg har hatt det utrolig gøy med å lage denne skiva! Og det tror jeg folk hører og responderer på. Så hvis det er uoriginalt å kose seg med å lage musikk, så greit! Det må jeg nesten gjøre mer av!
– En kompis av meg kalte «Down To The Core» for den beste skiva Journey ikke har lagd siden «Raised On Radio».
– Hahahaha! Kult, den kjøper jeg! Jeg tar gjerne litt av Journeys plate- og billettsalg i samme slengen.

– Men la oss gå litt tilbake i tid før vi fortsetter. Dette er første skiva du synger på siden 21 Guns debutskive for 22 år siden  – og det er fortsatt det rockefansen kjenner deg som. Han som sang i bandet til Scott Gorham på 90-tallet.
– Helt greit! Jeg er glad for at jeg i det minste er kjent for noe!
– Folk i musikkbransjen i Norge kjenner deg derimot godt også som låtskriver og produsent for haugevis av andre artister i helt andre sjangere enn rock.
– Ja, jeg har jo aldri blitt borte, jeg har bare ikke vært i rampelyset. Jeg har jobbet med musikk hele tiden. Så ryktene om min død var betydelig overdrevne – men de var jo morsomme! Tiden min i 21 Guns var jo et eventyr, det var en opplevelse å få jobbe med en personlighet som Scott Gorham, også med tanke på at vi begge to er fra California. Så vi klikket kjapt sammen.
– Hvordan fikk du jobben i 21 Guns? Du var jo et totalt ukjent ansikt da.
– Det er en lang historie, men i korte trekk:  Det første bandet jeg fikk platekontrakt med, het A=440, da var jeg sytten år gammel. (Og bassisten her het forøvrig Matt Bissonnette og dukket senere opp i David Lee Roths band) Nå til dags må man visst ikke være eldre enn atten for å få kontrakt, men på 80-tallet var det høyst oppsiktsvekkende at en 17-åring ga ut skive, med et stort selskap som Polygram, til og med. Men vi fikk sjansen til å være forband på en turne i USA til et ukjent lite band ved navn a-ha. På den tiden visste jeg ingenting om Norge, som amerikanere flest trodde jeg at nordmenn var eskimoer og vikinger med hornhjelmer som surret rundt mellom isbjørner, og at Norge var hovedstaden i Sverige! Men a-ha’s bassist og trommis på denne turneen var Leif Johansen og Michael Sturgis, som var i ferd med å danne et nytt band med Scott Gorham fra Thin Lizzy. De var visst ikke helt fornøyde med den første vokalisten sin, så Leif husket meg fra a-ha-turneen, tok kontakt og inviterte meg på audition i London. Jeg fløy over Atlanteren, og kom aldri tilbake. Siden har jeg bodd i Europa, hovedsakelig Oslo og London.
– Og hva pokker fikk deg til å flytte til Oslo?
– Vagina. Hahahah!
– Ja, hva ellers!
– Nettopp! Og musikk. Så kjærligheten, og etterhvert også kjærligheten til landet, holdt meg i Norge – jeg synes stadig at det er et utrolig vakkert land.
Jeg endte opp i en rik manns verden med en fattig manns budsjett! Etterhvert møtte jeg henne som ble mor til mitt barn, Camilla. Livets merkelige sirkel – plutselig er jeg stefaren til Morten Harkets tre barn! Hvem skulle trodd det! Haha! 

– Snodig! Hvor lenge var du i 21 Guns? Såvidt jeg vet spilte dere aldri en konsert i Oslo. Turnerte dere?
– Vi gjorde en full USA-turne, og noen få konserter i Europa, uten at jeg husker helt hvor. I Tyskland og Sverige, tror jeg.
– Men det varte ikke lenge. Sluttet du, eller ble bandet oppløst? Hva skjedde?
– Vi jobbet med låter til andreskiva, men det musikalske klimaet hadde endret seg totalt. Da var det bare grunge som gjaldt, vår type rock var fullstendig ute. Og jeg var lysten på å dytte bandet i en ny retning, jeg kunne tenke meg noe i stil med Red Hot Chili Peppers, inspirert av The Police eller Peter Gabriel!  Jeg var sterkt imot å kjøre rock’n’roll allerede på førsteskiva, men på andreskiva følte jeg at vi måtte fornye oss for å ha en sjanse til å være relevante. Men jeg var yngstemann i bandet, mens de andre var rutinerte ringrever som visste mye bedre. De gikk med på å prøve, så vi eksperimenterte en del, og hadde en strålende tid i studio i Wales hvor vi skulle spille den inn. Men dessverre klarte vi aldri å bli samkjørte, så det stoppet opp av seg selv. Det var aldri noen høylydte krangler, vi kom godt overens og jeg elsker de andre tre gutta, men til slutt pakket jeg og og dro. ‘Lykke til, karer, vi snakkes en dag!’ Ingen sure miner. Scott er en herlig og varm fyr, men han hadde allerede gjort og sett alt, så han hadde kanskje ikke helt motivasjonen til å gjøre det igjen.
– Har dere fortsatt kontakt?
– Javisst! Sist gang jeg så Scott var faktisk i Oslo! Han var i et studio rett bak leiligheta mi på Frogner. Så hver gang vi er i samme by, så treffes vi og skravler skit og oppdaterer hverandre.

– Vet du, en gang på 90-tallet signerte du mitt eksemplar av 21 Guns-skiva, og du skrev: ‘If you like good music, don’t ever play this CD!!! Tommy La Verdi’.
– Hahahahaha!
– Er det faktisk hva du føler for den skiva pr idag?
– Jeg tror mitt største problem her i livet er at jeg har så mange og sterke meninger om alt! Og jo eldre man blir, jo mer innser man at de meningene spiller ikke så mye rolle. Det er viktigere å slippe seg løs, noe den nye skiva med L.R.S. er et prakteksempel på. Jeg elsker musikk, å synge og å opptre, men hater at man på død og liv skal sette alt i bås. Kan man ikke bare akseptere og like det man er og det man gjør uansett? Så nei, jeg tror ikke at jeg mente det jeg skrev, jeg skulle nok være morsom, eller gjøre narr av meg selv. Jeg har aldri tatt meg selv så veldig høytidelig – bare spør alle som kjenner meg, og vi to har jo mange felles bekjente. Jeg har aldri hatt LSD – Lead Singers Disease – selv om jeg har hatt mine opp- og nedturer som vokalist.  

– Så hvordan kom L.R.S. i stand? Dere tre – du, gitarist Josh Ramos (kjent fra Hardline og The Storm) og trommis Michael Shotton (fra kanadiske Von Groove) bor i tre forskjellige land!
– Det startet for et par år siden da jeg skulle hjelpe min gode venn Ken Ingwersen med å legge vokal på en låt på soloskiva hans. Vi har vært kompiser i over 20 år, og jeg har vært involvert i det meste han har jobbet med. På det tidspunktet hadde jeg distansert meg fra rocken, og skrev låter og jobbet med artister innenfor dance og techno – nylig havnet en låt jeg har skrevet på førsteplass på listene i Polen, og jeg var brått på scenen og fremførte den foran en kvart million mennesker! Men, Ken nevnte at disse italienerne stadig ringte han og prøvde å få tak i meg for å lage ei skive. Jeg bare avfeide det som helt uaktuelt. Så begynte jeg å få mailer fra Alessandro Del Vecchio (Frontiers’ hus-produsent, låtskriver og keyboardguru) som jeg sa nei til, gang på gang, men han ga seg ikke. Etterhvert fikk jeg forhandla meg til at det ikke skulle være noen soloskive fra meg, det skulle være et band, og jeg ville ikke være involvert i låtskrivinga. Men etter en stund, og noen rådslagninger med min kjære, bestemte jeg meg for å gjøre det skikkelig, og være 100% med. Jeg har jo i tjue år skrevet låter for andre, så det ville vært unaturlig å ikke skrive for min egen skive!
– Men da hadde du ikke engang møtt resten av bandet?
– Nei, jeg dro til Italia, noe som var en fryd for jeg har italienske røtter. Jeg er født og oppvokst i California, men min far er fra Sicilia og min mor fra nord-Italia, det var som å komme hjem.
– Var det Frontiers som fant frem til dine to partnere i L.R.S.?
– Ja, Alessandro og Serafino hadde en klar plan for hva slags skive de ville lage, og visste også hvem de ville bruke for å få til akkurat det. Så på en side var dette et veldig kalkulert trekk fra plateselskapets side, men så oppsto denne magien, denne synergien som av og til kommer når musikere kommer sammen. Og det var jo klippet og limt sammen fra hele verden. Josh spilte inn gitarene sine i California og Mike gjorde alt av trommer i Canada. Første gang alle tre møttes, var i Italia for videoinnspillinga, så jeg har i praksis bare omgått Mike Shotton i ca ti timer. I Italia la Josh på soloene, og jeg spilte inn vokalen. Men det funker! Det var en åpenbaring å oppdage at vi faktisk hadde en kjemi sammen som vi visste ville fungere!
– Hvordan har låtene kommet sammen?
– Alessandro kom med brorparten, og skrev endel i samarbeid med Josh og Mike, mens jeg har bidratt med et par låter, som tittelsporet og «Universal Cry». Og det er en ballade der som heter «Almost Over You», som faktisk er innspilt i Norge! Jeg spilte den inn sammen med en kompis rundt 1994, og sendte låta til Frontiers i fjor. Og Alessandro likte vokalen så godt at han ville ikke forandre noe der. Så låta er innspilt på nytt, men vi har beholdt vokalen fra 1994-demoen!
– Har dere planer om konserter?
– Ja, vi har faktisk mast på Frontiers om å ordne oss en turne, for bare fra å opptre foran kamera på videoinnspillinga i denne italienske herregården, så fornemmet vi at dette kommer til å funke som faen på scenen!
– Kommer Alessandro og hans bassistkjæreste Anna Portolupi til å bli med dere på konsertene også, side de spiller på skiva?
– Jeg håper da virkelig det! Alessandro føles som en slektning av meg, og Anna er en av de kuleste damene jeg noensinne har møtt, og hun spiller dritbra.
– Ja, så hvorfor fremstår dere som en trio? Dere må jo ha med en bassist og en keyboardist uansett!
– Det har jeg også lurt på! Vi må jo ha et fullt band! Og jeg har tenkt, at hvis dette utvikler seg og vi skal spille inn ei skive til, så kunne jeg tenke meg å gjøre det i Norge, bruke god tid og involverte hele min musikalske familie i Oslo. Jeg har ingen ambisjoner om å selge titusenvis av skiver, det er ikke derfor jeg gjør dette. Og musikken vi spiller er ikke det jeg selv ville valgt å satse på, men nå koser jeg meg, og er veldig fornøyd med å bare følge strømmen og se hvor dette tar oss – det er faktisk veldig frigjørende å ikke ha noen krav og forventninger! For 20 år siden ville jeg blitt knust av å høre, som du sa, at vi høres ut som Journey, men nå synes jeg bare det er morsomt, jeg kunne ikke bry meg mindre!
– Har du fått smaken tilbake på rocken nå da?
– Ja, dette er min første rockeskive! Jeg vet at jeg er en godt voksen fyr, men jeg føler at jeg akkurat har startet! Jeg kommer selvsagt til å fortsette å skrive låter for andre og jobbe med andre artister, men jeg har det utrolig morsomt med L.R.S.
– Hva har dere konkret av planer for bandet i månedene fremover? Jeg skal se dere på Frontiers-festivalen i Milano i mai, og jeg vet at dere skal spille en tilsvarende AOR-festival i Chicago til høsten, men ellers?
– Jeg er dritnervøs for livedebuten i Milano i mai! Jeg skal da sitte på et fly fra Los Angeles i 15 timer på vei til Milano, så skal vi ha en øving før vi gjør vår første konsert neste dag! Ganske nervepirrende med tanke på at vi fem aldri har øvd sammen, men nå skal vi spille med band som Night Ranger og Winger som har spilt sammen siden de ble født! Det skal bli en opplevelse! Dette er jo ikke en konkurranse, men det hadde vært greit å føle at vi i det minste kan holde følge med resten av feltet!
– Når dere skal gjøre en full konsert, har dere tenkt å spille f.eks en 21 Guns-låt, en Hardline låt og en Von Groove-låt for å fylle ut setlista?
– Pussig at du spør, for det er akkurat det vi snakker om å gjøre på Milano-konserten!
– Jaha! Kult! Hva da?
– Litt usikker, men vi har snakket om «Knee Deep» med 21 Guns, en Von Groove-låt, en The Storm-låt og resten fra L.R.S.-skiva.
– Moro! Da ses vi i Italia!

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2014