Torsdag 27. oktober 2016
Det skulle bli en høylytt og bredbent aften da vårt lands kanskje to mest profilerte aktører innen øsepøse-rock inntok Sentrum Scene for å male fanden på veggen og gi oss en øresus vi sent vil glemme.
Først ute var The Dogs med den ikke helt ukjente Kristopher Schau i front. Jeg er blant hans aller største fans, jeg mener sågar han er en av Norges viktigste kulturpersonligheter de siste tjue år – så er det sagt. Men hva så med bandet hans? Jeg hater å si det her, men i mine ører er de ikke mer enn et høyst ordinært greit rockeband. De ser kule ut og leverer tøff rock med bra innlevelse, det et ikke det, men noe særlig særpreg utafor herr Schau og hans strabaser sliter jeg veldig med å finne. Konsertmessig en helt OK opplevelse hvor gutta ga det de hadde med blod og svette, samt NM i klemming som så veldig trivelig ut, men når ikke en eneste låt sitter igjen, bortsett fra Krisemøte-jingelen, så veit jeg ikke helt. Tviler på om de hadde hatt like mange spillejobber med en litt mindre profilert frontfigur. Sorry Kris, du fyller store deler av mine uker med podcastene dine, men bandet ditt er jeg bare ikke helt med på. Og vær så snill og syng på norsk… 3/6
Så var det tid for hovedaktøren. Om ikke Sentrum Scene var fylt til randen var det i hvert fall ikke veldig mange tilgjengelige billetter vil jeg tro, og presis til avtalt tid slukket lysene til en veldig stemningsfull og mektig intro, og med «Dendrofil For Yggdrasil» til teppefall var showet i gang. For et umiddelbart trøkk de hadde, men hva i alle dager var det vokalist Erlend Hjelvik bar på hodet under første låt? Ikke vet jeg, men det så bare rart og merkelig ut – men det var vel kanskje intensjonen (og hodeplagget forsvant direkte etter første låt og ble like fort glemt). Nuvel, jeg har som de fleste andre hørt nidviser om konsertene til Kvelertak, men dette var første gang jeg fikk sjansen til å oppleve dem live – og det var ikke et sekund for sent. Og det var det tydeligvis ikke for publikum heller, for makan til moshpit til et norsk band er det sjelden jeg har sett. Og det fortjente de, for Kvelertak leverte et ekstremt tight og fett sett hvor flesteparten av låtene var fra rykende ferske «Nattesferd», ispedd et knippe spor fra debuten og andreslipp «Meir». Den store overraskelsen for min del var da dunderhit’en «Mjød» ble satt i gang allerede som låt nummer tre. Ikke at det trakk ned noe på noen som helst måte, for det syntes at gutta er blant Norges hippeste rock/metall-aktører om dagen og er fullstendig klar over det selv – det formelig oste selvtillit av gjengen. Pyro fikk vi også servert i massevis, ellers et sjeldent skue på Sentrum Scene. Moro! Skulle jeg trekke ned på noe må det være den nesten totalt fraværende publikumskontakten, først nærmere slutten fikk vi et par ord av herr Hjelvik. Foran et så dedikert publikum må det være mulig å utnytte det litt mer synes jeg. Også er det nærmest tjenesteforsømmelse å ikke finne plass til «Fossegrim». Spill «Fossegrim», gutta. Hver gang – alltid. Men bevares, ellers er det ikke mye man kan gjøre bedre i løpet av en snau 1,5 times lang konsert. Bandet virka fornøyde, publikum var særdeles fornøyde og alt i alt var det en meget vellykket kveld på jobben for Stavanger-sekstetten. 5/6
Sven O. Skulbørstad
Foto: Arash Taheri
