Kreator | Gods Of Violence

Nuclear Blast

Jeg pleier å si litt flåsete at Rammstein og Kreator er de to eneste unntakene som bekrefter regelen om at Tyskland suger. Bortsett fra Laibach da. Og wein og bier. Sleng med den tysk/østerrikske hoppuka og, men da begynner det å bli bra tynt ifra den germanske leir. Ok, de skal få for Bach og Beethoven og.

Men hvordan står det egentlig til med de tyske thrashkongene? Forrige slipp «Phantom Antichrist» var et virkelig friskt pust fra gjengen som da viste at de fortsatt har noe å fare med etter alle disse årene, og «Gods Of Violence» er intet unntak. Det som skiller denne mest fra forgjengeren er at de har blandet inn en god del mer melodiske riff, faktisk på grensen til powermetall til tider, men det både funker og låter særdeles bra, og kler stilen deres meget godt.

Albumåpneren «Apocalypticon» er en slags orkestral intromarsj rimelig langt ifra det man venter av Kreator, men like fullt en meget sterk igangsetter med kledelige folketoner. Den etterfølges av den første skikkelige låta «World War Now», og viser Kreator i meget god form så lenge man klarer å svelge litt snillere form rundt gjengen. Ikke misforstå, det er fremdeles thrashmetall i 240 bpm de driver med som vanlig, men langt mer melodisk enn hva man er vant med som sagt. Synes faktisk jeg kan høre en fløyte underveis i det rolige midtpartiet uten at det gjør noen ting. I mine ører har det bare bidratt til å utvikle Kreator-sounden til et nytt nivå og det låter både tøft og tight, rent og rått. Kirkeklokker setter i gang «Satan Is Real», noe som alltid fungerer i denne typen musikk. Låta tar foten en smule av gasspedalen og lener seg mer mot tyngde og melodiske tostemtgitarer. Refrenget er ekstremt fengende og er noe man blir nynnende på i etterkant.

Jeg vil tippe at tittelsporet kommer til å bli en publikumsfavoritt på den kommende turneen og vi alle kommer til å vræle «We! Shall! Kill!» til stemmebåndene kollapser. Den begynner med en vakker gitarintro som til tider minner om en viss «Fade To Black», uten å være plagiati før den eksploderer i skikkelig Kreatorsk thrash av godt gammelt merke. Et av albumets absolutte høydepunkter. På «Hail To The Hords» prøver Kreator seg litt i vikingmetall-land, og er ikke blant mine favoritter på «Gods Of Violence», tross et fett folkeaktig midtparti. Absolutt ikke en dårlig låt på noen som helst måte, men holder ikke helt mål i forhold til resten på disken.

Men skal du høre én låt fra skiva må det være «Fallen Brother». En liten trommemarsj starter et hinsides fengende riff som bærer hele låta, som igjen går over i et enda mer fengende refreng. Den roer seg ned litt på midtpartiet og vokalist Mille Petrozza går over til noe som kan kalles for tysk formaning. Meget effektfullt og kledelig til resten av låta. Faller ikke denne i smak er det ikke mye jeg kan gjøre.

Herligheten avsluttes med den lett episke «Death Becomes My Light». En nydelig akustisk intro starter verket som kun tilsmusses av en hårreisende dårlig tekst komplett med nødrim av den virkelige lunkne sorten. Men jeg lar ikke det ødelegge en ellers fantastisk låt. Det er veldig mye som skjer i løpet av de 7 minuttene og 26 sekundene som låta varer, men ikke ett eneste sekund eller parti føles overflødig. Synes også jeg hører et lite nikk til Iron Maiden sin gamle klassiker «Phantom Of The Opera» midtveis. En meget verdig avslutning på et monster av ei skive.

«Gods Of Violence kan som nevnt kanskje være en vanskelig pille å svelge for de som utelukkende vil ha Kreator i thrash-leiren, men omfavner man litt melodisk powermetall-krydder i helheten kommer man til å få mye glede av skiva. Det er fortsatt überthrash på høyt niveau, for all del – og der er Kreator fortsatt blant de vasseste i klassen. Vielen Dank für das.

5/6 | Sven O. Skulbørstad

Utgivelsesdato: 27.01.2017