Kosmorama 2017

I uke 10 var menneskestimen på Nova Kinosenter tidvis beklemmende. Tradisjonen tro setter Trondheim internasjonale filmfestival atter publikumsrekord; endelige tall for 2017 overstiger 27.000 besøkende. Kombinerer man forholdsmessig smidig logistikk oppgaveløsning, hyggelig vertskap og eklektisk program, med åpning for øl- og vinservering under gitte visninger, blir det problematisk, selv for en gammel grinebiter, å helle surmaget galle over årets heftigste trøndereventyr for filmentusiaster.

Av tretten innstilte verker til New Directors-prisen, gikk Maysaloun Hamoud seirende ut med sosiologiske ”In Between”. Svenske Amanda Kernell vant publikums hjerter med ”Sameblod”. Det ligger i dagen at begge oppnår adekvat kino- og videodistribusjon, så hold gluggene åpne.

Su Williams’ dokumentarperle ”Death By Design” fortjener å kringkastes – på kino og fjernsyn – i hvert eneste land. Er du av dem som ikke automatisk setter likhetstegn mellom teknologisk innovasjon og kvalitativ progresjon, kan du glede deg til en veldokumentert faktastrøm på riktig side av argumentasjonen. ”Death By Design” drøfter menneskehetens sykelige digitale avhengighet, og kaster oss forholdets reelle konsekvenser i fleisen. Hva kreves for å produsere en iPhone – et verktøy ment å dø etter få år, for herigjennom å betvinge konsumenten kjøp av neste lanseringsmodell – og hvor lang tid vil det ta å nøytralisere elektronikkfaenskapets toksiske etterlatenskaper? ”Skitt samme”, svarer vesten, ”la kineserne slite med giftavfallet”. Således anskueliggjøres homo sapiens’ sanne ansikt: Penger og såkalt sysselsetting (i dette tilfellet dårlig skjult slaveri) vil alltid trumfe perspektivistisk resonnering. Du levner ikke menneskeheten særlig håp etter å ha bivånet ”Death By Design”, trass i tiltredelse av ildsjeler som genuint søker å korrigere plutokratiske feilskjær. Jeg nøt hvert opprivende sekund, og forventer at Nrk tar innkjøpsaffære. 4,5/6


Death by Design

I dyp kontrast til makrokosmiske ”Death By Design” stiller israelske ”Personal Affairs”, regissert av Maha Haj, basert på egne erfaringer som palestiner i Nasaret. Med originalitet og humor skildres et eldre ektepar, fastgrodd i rutine og idiosynkratisk hverdag. Datteren bor i Palestina, sønnen i Stockholm. Alle sliter med sitt, men det er de tilårskomne foreldrene som besnærer og kaller på latteren. Filmens godlynte utgang forløses i bilateral skilsmisse… 4/6

”Ensomhet kan gjøre rare ting med sinnet”, sier mor til vesle Francisca, i Nicolas Pesces svarthvitt-skutte, avsnittmodellerte ”The Eyes Of My Mother”. Mor rekker å dele kirurgiske legekunnskaper med datteren, innen hun slås i hjel av sosiopatisk vagabond. Franciscas innesluttede faren holder sin kones drapsmann lenket på låven, og underlige ting skjer i datterens hode, men det er først etter at jentungen vokser til, og faren dør, regissør Pesce strammer grepet. Kapittel tre, urovekkende titulert ”Familie”, siden protagonisten er mutters alene, gruser de foregående kapitlene i rytme, estetikk og redsler; noe som gir næring til en mistanke om at filmen er innspilt i manuskronologi. Låvescenen med mor til kidnappet spedbarn er blant det vakreste og jævligste jeg har opplevd på lerret i år. I likhet med uforvarende briljante ”The Human Centipede II” (Tom Six, 2011) går det å konkludere at driftige håndverkere evner å gjøre svarthvitt-skildringer hakket vondere enn fargeberammete. 4,5/6


The Eyes Of My Mother

Lite er flottere enn det intelligent grusomme, og Kosmoramas vedvarende kollaborasjon med Ramaskrik-festivalen applauderes. Få ting er samtidig mer enerverende enn hjernedød horror, og på papiret leser ”Sadako vs. Kayako” som en kinematografisk tarmslyng. Riktignok er Sadako-jenta blant skrekkfilmens absolutte ikoner, men oppfølgerne til 90-tallets beste horrorfilm, ”Ringu” (Hideo Nakata, 1998), og senere tids imbesile avarter, viser at det lett går å skvise kloakk av diamanter. Regissør Koji Shiraishi tar mål av seg å kombinere ominøse Sadako med den krypende vandøde fra ”Ju-on” (”The Grudge”), og man tenker instinktivt på mengden talentløst sprøyt avstedkommet fra Hollywood og Wes Cravens disipler. Heldigvis følger Asia-kontinentet egne fortellertekniske regler, og Shiraishis film treffer forbløffende godt, i uavbrutt vake av gysende spøkelsesnarratologi, asiatisk logikk og plenty humor; sistnevnte både av bevisst og utilsiktet art. Det er for eksempel mye som går galt for filmens klarsynte og esoterisk innlemmete, noe som resulterer i forfriskende scener av aparte eksorsisme og et stakkåndet  crescendo hvor nesten ingenting går etter boka. Rimeligvis tjener Shiraishi på å behandle Sadako og Kayako respektfullt – skrømt som definitivt ikke har det travelt med å se deg dø – og i herværende popcornmagnet kan man nesten tale om Shiraishi som en japansk og formsterk Sam Raimi. ”Sadako vs Kayako” frir uhemmet til subsjangertilhengere, og innestår fordømt godt håndverk med ubetalelig underholdningsverdi. 4,5/6


Sadako vs. Kayako

Mindre medrivende fant vi ”I Am Not A Serial Killer”, trass egenartet tenkning og solid effektuering, i alle fall et stykke på vei. 16-årige John lever i en Disney-hyggelig småby, og utviser sunn fascinasjon for seriemordere og bestialitet; i såpass grad at han teoretisk sett fyller kravene for diagnosen sosiopat. Dennes dragninger problematiseres ytterligere når hjemtraktene terroriseres av en reell drapsmann, i form av den pensjonerte naboen. Filmen fungerer utmerket frem til den siste halvtimen, hvoretter manus glipper totalt i et vell av dustete klisjéomkalfatringer, og regissør Billy O’Brien ukritisk gjør den ataksirammete nabogubben til romvesen – uten at så verken blir morsomt eller interessant. 3/6

Årets Kosmorama-program borget for ualminnelig mye interessant jævelskap, og jeg endte for én gangs skyld med å bivåne samtlige forekomster i Ramaskrik-kategorien. Den aller beste, ”My Father Die”, i regi av Pierce Brosnans sønn, Sean, sender kamera inn i sumpland, hvor sørstatlige geberder, tankesett, voldsspiraler og mektige estetikk korrelerer med litterære høvdinger som William Faulkner og Cormac McCarthy. Traumatiserte Asher er verbalt og følelsesmessig forstummet – som ung bevitnet han far slå i hjel broren. Da far løslates fra fengsel, mobiliserer Asher. ”My Father Die” tar form som en blodrød, skitten, men vakker roadmovie, hvor akkumulasjonen statiske, karikerte personer henfører mer enn de irriterer. Sean Brosnan leverer en sjelden vital, spennende og lamenterende filmdebut, i smarte sjatteringer av tragedie, thriller, horror, drama og action. 5/6


My Father Die

Å følge opp brusende sørstatsdramatikk med spanske ”The Night Of The Virgin” kunne kanskje ikke resultere i annet enn baksmell. Skvipet til regissør Roberto San Sebastian har dog øyeblikk av verdi, ikke minst gjelder dette filmens eksplisitt outrerte scener, som blant annet presenterer filmhistoriens fuleste ungdomsprotagonist onanere iherdig mens han brekker seg i de åpenbart illeluktende dametrusene han fører til nesen, for ikke å snakke om scenene hvor fjotten føder en vanskapning via anus. Her spares det ikke på blod, gørr eller oppkastfontener. San Sebastian faller dog hardt i samme fallgruver som fjorårets ”Baskin”, overdratt store flater infantile, mislykkete sjangercelebreringsforsøk. At idioten drar ut minst én time for lenge, gjør verken publikum eller produksjonsstab noen tjenester. 2/6

Sett med patriotiske skrekkfilmøyne skulle man tro det knyttet seg atskillig spenning til Severin Eskelands ”Lyst”, også fordi idealisten hevder å ha begått norgeshistoriens røffeste fortelling i lyd og bilder. Hårreisende nok gikk verdenspremieren av ”Lyst” – korrekt oppsatt i Liv Ullman-salen – for knappe 30 betalende tilskuere, med regissør, produsent og effektmaker til stede. Eskeland, som ga en måtelige debut i ”Snarveien” anno 2009, har unektelig vokst med oppgaven. Filmen – som er gjort på dugnad med støtte av små og store aktører i Stord – foregår utelukkende i den svart/hvitt-klaustrofobiske leiligheten til svenske Lisa Rostorp. Hun virker som forfatter av voldsseksualisert kiosklitterær – et enkelt, bærende premiss for kommende narrative grep, som ikke bare forsvarer, men gjør de eksplisitte skildringene av vold obligate. Søte frøken Rostorp er mentalt ute å sykle. Hun bedriver hard selvmedisinering for å komme i vater etter en brutal voldtekt som avstedkom i hennes egen leilighet. Alle engstelige nærbilder av hovedpersonen, i øyeblikk hvor selve hjemmet vender seg mot henne, er gyselig godt effektuert. Tempo øker i takt med Lisas psykiske fall, og etter postmottak av en minnepinne kan ingen – inkludert psykiater, politi og publikum – redegjøre for grensene mellom hallusinasjon, kimære bilder og virkelighet. Eskeland plukker instruktivt fra mesterstykker som ”Lost Highway” og ”Naboer” (Norges beste film gjennom tidene), uten noen gang å tangere disses nivå. Dikterisk autonomi er ikke ”Lyst”s styrke; derimot fungerer den langt bedre enn ”Snarveien”. I år lykkes teamet med hva de setter seg fore. Honnør skal gis regi, foto og lyd (inkludert originalmusikken); stemningen i ”Lyst” er vedvarende ubehagelig. La oss dessuten slå et slag for spesialeffektene, nettopp fordi Norge ikke er bortskjemt med artistisk formålstjenlige scener som projiserer fiffig maltraktering av mannlige genitalier… 4/6


Lyst

Den blir kalt en moderne western, men Bogdan Miricas ”Dogs” er i sannhet et demoraliserende, rumensk drama fra landsbygda, hvor lange, imponerende tagninger med håndholdt kamera gir smak av smussig, solsvett realisme. Urbane Roman arver bestefarens gård. Med på kjøpet følger digre, upløyde landområder, kontrollert av sprit- og doplangere. Snart forsvinner folk i løse luften. Bygutten kommer på kant med lokalsamfunnets jernregime, og alt går til helvete i en særdeles stilfull, elegisk finale. ”Dogs” er en godbit for fans av rumensk film generelt. 4,5/6

Lynskarpe Stephen Fry publiserte romanen ”The Hippopotamus” i 1994, hvori den desillusjonerte, forhenværende poeten Ted, nå såkalt kulturjournalist, gis i oppdrag å etterforske ryktene om guddommelig inngripen i et herskapshus. Det sies at Teds gudsønn kurerer uhelbredelig syke ved berøring. At hovedrolleinnehaver Roger Allam ligner vår tids ypperste sosialfilosofiske stemme, Christopher Hitchens, både dialektisk, av utseende, i røst, mimikk og fanesak, er neppe tilfeldig; snarere underbygget, vil jeg tro (Hitchens døde i 2011, fire år etter utgivelsen av mesterverket ”God Is Not Great”, som burde leses og studeres like minutiøst som Bibelen). I John Jencks’ regi gis ”The Hippopotamus” betimelig fornyelse, uten å rokke ved verkets kvintessensielle spørsmål: Kan mirakler eksistere uten en metafysisk (religiøs) dimensjon? Fry, Hitchens og undertegnede svarer bekreftende – du har bare å skue til verdens musikk- og litteraturarv. Jencks’ adapsjon av ”The Hippopotamus” er ironiserende sort, og overraskende språklig rå, uten å bli ondskapsfull eller flat. Filmen lastes dessuten med vittige enkeltscenarier som lever i bevisstheten lenge etter endt rulletekst. 4,5/6


The Hippopotamus

Norske ”Hoggeren” følger 40-årig mann, glimrende spilt av Anders Baasmo Christiansen, som har flyktet fra byen til et småbruk i skauen. Her nyttes dagene til å hogge trær, konfust og amatørmessig. Regissør Jorunn Syversen holder sporadisk grep om prosjektet, særlig midtveis, men et fliset manus gjør filmens utgang irriterende banal. 3/6

Hollandske Mijke de Jong vender blikket mot Amsterdam i dennes sosialt potente, men skuffende ”Layla M.”; skuffende fordi dette burde ha vært et kontemporært fyrverkeri av konflikt, misére, død og avbikt. Tenåringsjenta Layla føler seg, som tenåringer flest, marginalisert, av venner og en velintegrert, funksjonell familie. Hun tyr til Koranen, som opprør, i et jag etter identitet, og lar seg radikalisere. Snart ekter hun gryende jihadist, og ferden går til en terrorcelle i Midtøsten. Jeg liker Jongs vinkling, men finner filmens utløp rosemalt og bedragersk skyfri. Nå har regissøren ikke villet lage en film som ender med kvinnen i sexslaveri hos IS; snarere smaker ”Layla M.” av propaganda for en mer håpefull, forsonende betraktningsmåte på et omgripende europeisk problem. 4/6


Layla M.

Geir Venom Larzen