Kosmorama 2016

Trondheim internasjonale filmfestival, Kosmorama, melder om enda større publikumsoppslutning i år, til tross for færre enkeltarrangementer i mer komprimert format. Henimot 23.000 besøkte festivalen i løpet av dens seks dager lange utstrekning, og dermed kan ledelsen smykke seg med nok en rekord.

Vinner av New Directors Award gikk, rimelig fortjent, til algeriske Salem Brahimi og dennes ”Let Them Come”, mens publikumsprisen ble plukket av danske Martin Zandvliet på bakgrunn av krigsdramaet ”Under Sandet”. Et renovert Nova kinosenter bedret utvilsomt logistiske forhold sammenlignet med forutgående år, trass i gitte tekniske innkjøringsproblemer under evenementets første dag. I det følgende skal vi se på noen av festivalprogrammets mest bemerkelsesverdige titler. Fortsatt irriterer det at man ikke kan nyte øl og vin under visninger, samt at hvor meget man enn legger seg i selene lar det seg vanskelig gjøre å rekke over alt man burde bivåne. Men slik må det kanskje være?

Tradisjonen tro går undertegnede hardt ut og overværer ti filmer i løpet av festivalens to første dager; noen bedre enn andre, og noen – som i tilfellet ”Chevalier” 4/6 – styrkes tankeprosessuelt i ettertid. Den smått ridikyle komedien er regissert av greske Athina Rachel Tsangari, og skildrer seks menn ombord luksusfartøy, som under hjemreisen beslutter å konkurrere om å være ”generelt best i alt”. Maskulint kompetitive drifter når etterhånden uante høyder i vurderinger av genitalier, måter å sove på og min favoritt-tevling: Hvem ferdigmonterer hurtigst en flatpakket cd-hylle, tidlig på morgendekk, mens bølgeskvulpet står om ørene… I bunn av det kostelige murrer sjalusi, skam, klasseskilleproblematikk og mannens historiske behov for å konkurrere i alt og ingenting, særlig om det kan kobles til tanker om virilitet. Noe overraskende ble ”Chevalier” med meg lenge etter visning – det er dessverre mer enn man kan si om den poetiske dokumentaren ”Heart Of A Dog” 3/6, regissert av multikunstneren Laurie Anderson, avdøde Lou Reeds kone. I essayistisk, lyrisk og eksperimentell form gir Anderson næring til tanker om kjærlighet, drømmer og døden. Dennes pianospillende hund står sentralt i en tidvis langtekkelig, tidvis fengslende filmopplevelse, som sumerisk blir for kvalitativt kupert.

Chevalier

Jeg likte ”Land And Shade” 3,5/6 marginalt bedre – skrevet og regissert av César Augusto Acevedo vant den prisen for beste debutfilm under fjorårets Cannes-festival. Miljøet, et hus på den colombianske landsbygda, tilhyllet av aske fra brennende sukkerplanter, er gyselig godt meddelt, men selve manus – en aldrende manns forsoningsforsøk med ekskone og døende sønn – smerter ikke tilstrekkelig til at det etterlater varige inntrykk, eller mén. Derimot er islandske ”Virgin Mountain” 4,5/6, fra Dagu Káris stø, altruistiske hånd, en vinner og et absolutt must for alle som priset dennes langfilmdebut ”Nói Albinói”. ”Virgin Mountain”, eller ”Fúsi” som den heter på originalspråket, portretterer det 43 år gamle jomfruberget Fúsi, som bor hjemme hos sin mor, dennes resignerte plass i utenforskapet og skjellsettende møte med innflytteren Sjofn. Káris siste bragd er sedvanlig vittig, tragikomisk og nestekjærlig, uten å henfalle til sentimentalitet eller klisjé.

Virgin Mountain

Jeg applauderer Kosmoramas vedvarende kompaniskap med Oppdals årlige skrekkfilmfestival, Ramaskrik. I årets blodrøde program fant jeg utemmet glede i Ben Crescimans ”Sun Choke” 5/6. Det lages for få horrorfilmer med kunstneriske aspirasjoner og intelligens; dette er et hederlig unntak, som skildrer protagonisten Janies uker og måneder etter et eksplosivt nervesammenbrudd. Publikum bevertes med hint av psykosens reelle konsekvenser, og filmen viser seg mesterlig i gjengivelser av subtil antydningssymbolikk, psykologisk maktbalansespill, besettelse, mikrokosmosdiktaturer og ubehagelige omkalfatringer. At du sitter tilbake med flere ubesvarte spørsmål etter et stakkåndet crescendo, understøtter bare filmens valør.

Sun Choke

”Baskin” 1/6, en annen Ramaskrik-tittel, fortoner seg som en infantil, pleonastisk og anmassende dustefilm til sammenligning. Can Evrenols regi er i beste fall vinglete. Selv om filmens tyrkiske opphav overdrar stoffet en viss sjarm som kuriøs kjærlighetserklæring til splatterfilm, står ikke manus, karaktergalleri eller prosjektets knusende klisjébrunst til mer enn ett øye på terningen.

Radikaliseringens dynamikk og voldens legitimitet i den hellige overbevisnings sak sto tematisk sterkt under årets Kosmorama-festival, og få filmer evnet i så måte å bevege like meget som franske ”Don’t Tell Me The Boy Was Mad” 5/6, i Robert Guédiguians majestetiske regi. Vi følger tre generasjoner armenere; bestemor overlevde det tyrkiske folkemordet av 1915-1920, foreldrene er splittet mellom apologetisk pasifisme og hereditært hat, mens sønnen vier seg terrorens sak, reiser til Libanon for våpenopplæring og slukes av fantasismens maskineri, side om side med 80-åras øvrige fraksjoner av såkalte frigjøringskrigere. Vel så heftig som sønnens fortelling faller det parallelle narrativ på hjemmebane, hvor foreldrene beslutter å gå i dialog med gutten som overlevde sønnens første terrorattakk på tyrkisk jord. Guédiguian byr deg 134 neglebitende og lekre minutter, med triumferende klimaks.

Don’t Tell Me The Boy Was Mad

Nesten like memorabel er New Directors Award-vinner Salem Brahimis ”Let Them Come” 4,5/6, som avmålt observerende skildrer den normaletterstrebende hverdagen i Algerie under 1990-årenes eksplosjonsartede fremvekst av islamistiske krefter. Hovedpersonen Nouredine tar seg faen på at sivilisert atferd og anstendig dagligliv skal opprettholdes, samtidig som frykt, avmakt og terror infiserer alle samfunnsplan. Filmen, et politisk forstemmende drama, sier også noe om mennesker som forkaster frykten, idet grensene for ”nok er nok” krysses. Eposets sistescene vil være med deg lenge etter at du forlater kinosalen…

Let Them Come

Mer om krigens absurde premisser følger i estiske ”1944” 3,5/6, regissert av Elmo Nuganen. Geografisk plasseres Estland mellom Russland og Tyskland, og filmen byr en flik nasjonalhistorie, hvorunder det fortonte seg svært tilfeldig hvem som kjempet på hvilken side under andre verdenskrig, og hvor brødre og naboer plutselig kunne konfronteres som fiender. Filmens form er enkel, lineær og kommersiell, og bringer intet nytt til lerretet, men funker tålelig godt som audiovisuelt mellommåltid.

Det samme betegner Eli Roths ”The Green Inferno” 3,5/6, hvis tittel, form og innhold leser som en eksplisitt celebrering av den italienske kannibalfilmen fra 70- og 80-tallet. Roth har en del filmatiske svin på skogen, men skøyt blink med ”Hostel”, og leverer med ”The Green Inferno” en rimelig søt sjangerhyllest som i det minste underholder. La deg endelig ikke hefte ved til dels hårreisende dårlig regi og skuespill innledningsvis; dette bedrer seg noe når bølingen med regnskogaktivister overlates Amazonasjungelens nådeløse irrganger, og tas til fange av den selvsamme, menneskekjøtthungrige urbefolkningen de angivelig har satt seg fore å redde. Roth gir deg plenty blod, gørr og pervertert humor, som stort sett havner på riktig side av funksjonalitetsstreken.

The Green Inferno

Årets festivalakme kom imidlertid overraskende i form av tysk-sveitsiske ”Dora Or The Sexual Neurosis Of Our Parents” 5/6. Regissør Stina Werenfels utfordrer, provoserer og leker med både publikum og filmens karakterer. Dora er 18 år, psykisk utviklingshemmet og full av hormoner. Hun forfører en fremmed, som etter hva som best kan beskrives som en voldtekt, innleder et fast seksuelt forhold til Dora, mens foreldre og gynekologer fortviler. Samtidig som den uregjerlige datteren kjøres uopphørlig på tjukken, formår ikke foreldrene å bli gravide med barn nummer to, og filmens videre gange slynges mellom flammende tragikomikk og stummende ulykke. ”Dora” gestalter filosofisk dybde, vidd, provokatorisk brodd og prangende skuespill, og ligner neppe noe annet du hviler øynene på i inneværende år.

Dora Or The Sexual Neurosis Of Our Parents

Vi avrunder med noe av en oppløftende kuriositet i Fredrik Horn Akselsens filmdokumentar ”Blackhearts” 4,5/6, hvis kaleidoskopiske vinkling evner å bibringe nye tanker omkring norsk svartmetalls arvegods. Filmteamet følger fire vidt forskjellige utøvere fra henholdsvis Iran, Hellas, Colombia og Norge. Kontrastene er, mildt sagt, svimlende fra familiefedrene i Keep Of Kalessin, som sper på inntektene ved å spille i danseband eller kle seg opp i nissedrakt under førjulsstriden, til iranske Sina som har måttet flykte hjemlandet, de okkultrituelle kasusene i Colombia og de ufrivillig komiske grekerne som lovpriser Satan og lefler med neofascistisk politikk. ”Blackhearts” titter, med kjærlighet og våkent blikk, på den norske svartmetallens differensierte kulturuttrykk i global målestokk, og er en seier på alle plan. Sjelden har jeg opplevd bedre stemning i Liv Ullman-salen – og det har ikke bare å gjøre med at publikum fikk servert mikrobrygget øl ved ankomst. Filmen er godt fortalt, og forbausende morsom.

Blackhearts

Alle filmentusiaster i Trøndelagsregionen kan atter skue tilbake på en vellykket Kosmorama-avvikling. Forhåpentligvis har man hatt tid til å børste popcornsaltet av klærne innen uke 10 2017…

Geir Venom Larzen