Kategorier
Nyheter Skiver

Korn | The Serenity Of Suffering

Hver eneste gang jeg leser om et langtlevende band som omsider har funnet tilbake til røttene sine og endelig lagd det beste og tyngste albumet siden jabba-dabba-du ringer alarmklokkene mine i full varsku. Den skiva blir sjeldent, om aldri, særlig bra.

Roadrunner

Hver eneste gang jeg leser om et langtlevende band som omsider har funnet tilbake til røttene sine og endelig lagd det beste og tyngste albumet siden jabba-dabba-du ringer alarmklokkene mine i full varsku. Den skiva blir sjeldent, om aldri, særlig bra. Jeg kan faktisk ikke huske én eneste skive omtalt på den måten i forkant som har levert annet enn tørkemateriale til sjittua når dopapir er mangelvare.

Så hva så med Korns siste, det tolvte i rekken? Joda, umiddelbart får man tanker tilbake til den tjuetre år (!) gamle selvtitulerte debuten akkurat idet førstesporet «Insane» starter, og det låter vesentlig mørkere og dystrere enn de siste utgivelsene. Har vi her unntaket som bekrefter regelen ovenfor? Ja, så absolutt! Kanskje ikke den aller beste skiva siden jabba-dabba-du, men de er farlig nære på «The Serenity Of Suffering». Langt mer Korn enn de siste utgivelsene er det i hvert fall ingen tvil om at det er. Miksen mellom tunge riff med gitarer nedstemt til etasjen under blandet med poppa melodilinjer, som jo på en måte har blitt varemerket deres, sitter ypperlig på skiva, og Jonathan Davis hveser, brøler og «rrraakkatakka»-er i akkurat passe doser imellom melodilinjene sine. En take-off eller to i god gammeldags 90-talls stil blir vi også forært. En tanke oppbrukt, javel, men siden Korn på mange måter oppfant akkurat disse take-off’ene så får de lov.

Førstesingel «Rotting In Vain» sender meg tilbake til «Follow The Leader» uten at det føles som om de kopierer gamle bragder – og det er vel egentlig det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha hørt igjennom resten av albumet også. Tilbake til røttene der altså, og det funker faktisk for en gangs skyld. Samtidig låter det absolutt som en skive som hører hjemme i 2016 også, mye takket være et lite slør av elektrokrydder som kler låtene veldig godt.

De finner dog på ingen måte opp kruttet på nytt, og jeg tror vel heller ikke de vinner over noen tvilere med «The Serenity Of Suffering». Men de mister nok ingen tilhengere heller, og for meg som alltid har likt dem siden starten, men falt litt av i løpet av de siste årene, er det i hvert fall et meget kjært gjenhør. (Intervju med gitarist Head her!)

4,5/6 | Sven O. Skulbørstad

Utgivelsesdato: 21.10.2016