KK’s Priest – med KK Downing tilbake i salen

Etter at KK Downing sluttet i Judas Priest i 2011 har det vært stille fra ham. Joda, han har vært mye i media siden han slapp selvbiografien sin i 2018, men vi har ikke hørt ham spille gitar på over et tiår. Nå er han tilbake med sitt nye band, det eplekjekt titulerte KK’s Priest og ”Sermons Of The Sinner”, med Ripper Owens ved sin side. Vi fikk KK på Zoom’en for en skravlings.

Tekst: Geir Amundsen
Livefotos: Steve Ritchie

– Det har nå gått tretten år siden du sist ga ut en skive (Judas Priests ”Nostradamus”), det er tolv år siden din forrige konsert, og ti år siden du slutta i Judas Priest. Og først nå kommer det ny musikk fra deg. Hva har du egentlig surra bort det siste tiåret på? Hvorfor i helvete gjorde du ikke dette allerede i 2012?
– Vel, jeg holdt meg selv i aktivitet med litt produsering og låtskriving, og jeg spilte på noen skiver med andre artister. Men riktig, jeg gjorde ingen konserter før i 2019 da vi hadde et par korte opptredener på klubben min (KKs Steel Mill) i Wolverhampton. Men sakens kjerne er at jeg var så lojal og dedikert til Judas Priest, det var hele mitt liv, at jeg kunne ikke helt forestille meg at jeg ikke på et eller annet tidspunkt skulle ønskes velkommen tilbake og at vi skulle fortsette der vi slapp. Men som du vet, skjedde aldri det, enda jeg stadig ymtet frempå til de andre at jeg var både ledig og villig, men svaret var alltid ’Nei’. Det er ikke altfor mange måneder siden jeg spurte en siste gang om døren var på gløtt eller stengt, men det forble stengt. Og det var først da at jeg bestemte meg for å gjøre alvor av dette bandet og lage en skive.
– Var det viktig for deg å komme tilbake med en ny skive med ny og aggressiv musikk, i stedet for å bare danne et band, ri på nostalgibølgen og kun spille gamle Priest-låter?
– Ja, det var hovedsaken. Å lage et album og skrive et knippe låter som jeg syntes var bra nok til å stå ved siden av all annen musikk folk kjenner meg for. En skive som fansen ville like – det var mitt eneste fokus, og jeg følte meg trygg på at jeg kunne levere det. Men dette er bare begynnelsen – nå er jeg tilbake, innspillingen er gjort, og skiva slippes i slutten av august. Det er min skjebne å gå videre med KK’s Priest og utvikle oss – jeg er allerede i gang med å samle idéer til den neste skiva.

– Når begynte du å skrive låter til ”Sermons Of The Sinner”? (Skiva anmeldes her!)
– Det kan jeg tidfeste helt eksakt. Jeg gjorde en konsert på Bloodstock-festivalen med Ross The Boss i august 2019, og så gjorde jeg konserten på KK’s Steel Mill i Wolverhampton i november 2019, med Ripper Owens, Dave Ellefson, Les Binks og AJ Mills. Og den jula bestemte jeg meg for å sette meg ned og se om jeg kunne skrive nok låter til en hel skive. For jeg ville ikke først sette et band sammen og deretter oppdage at jeg ikke hadde nok bra låter. Derfor gjorde jeg det litt baklengs – først skrev jeg alle låtene, og så dannet jeg bandet. Og derfra gikk det veldig fort, og det gjorde meg veldig gira da jeg fikk høre disse låtene med fullt trøkk og vokal. Det ga meg virkelig troen og selvtilliten.  
– Du har skrevet alle melodilinjene og tekstene også?
– Ja. Ripper hadde reist tilbake til USA, så da var det vanskelig å jobbe sammen. Og vi hadde booket masse konserter i 2020. Først måtte vi bare ha låtene, platekontrakten og managementet. Derfor hastet det litt med å få skiva på plass. Vi skulle ha levert den i april i fjor. Jeg fikk Ripper og trommis Sean over i mars, og dagen etterpå gikk hele Storbritannia i lockdown og verden ble kaos. Deretter ble konsertene kansellert en etter en, mens vi bare satt og ruget på skiva. Studioene stengte, hotellene stengte, og våre muligheter svant. Vi benyttet anledningen til å jobbe mer med skiva, finpusse gitarspillet, produksjonen og miksen inntil alt var optimalt. Nå har vi holdt den tilbake i ett år, og årets bookede konserter blir for tiden også avlyst, så da får vi heller bare slippe den og rette blikket fremover i stedet.
– Hva med bandnavnet? Var det uproblematisk å kalle dette for KK’s Priest?
– Jeg følte at det var et bra og beskrivende navn – jeg kommer jo alltid til å være assosiert med Judas Priest, enten jeg – eller de! – liker det eller ikke. Plateselskapet mitt fikk et brev fra deres advokater om at de kom til å gå til rettslige skritt om vi ikke endret bandnavnet, men de har ikke gjort alvor av truslene.
– Nei, de har jo rettighetene til merkenavnet ”Judas Priest”, men de har ikke monopol på ordet ”Priest”.
– Nettopp. Så det tar jeg med knusende ro. Og de spiller fortsatt låter som jeg har skrevet, så da tenker jeg at vi er skuls.
– Hadde du opprettholdt kontakten med Ripper Owens etter at han forsvant ut av Judas Priest i 2003 da Rob Halford kom tilbake?
– Jada. Vi gjorde jo en nyinnspilling av ”Beyond The Realms Of Death” med (ex-Judas Priest-trommis) Les Binks i 2017, og holdt kontakten etter det. Det båndet og vennskapet vi knyttet på 90-tallet har alltid vært der.

– Du skriver i boka di (”Heavy Duty: Days and Nights in Judas Priest ”, 2018) at du visste innerst inne at de to skivene med Ripper ikke kom til å gå noe sted. Hva tenker du nå om de to skivene (”Jugulator” 1997 og Demolition” 2001) som dere lagde sammen?
– Jeg mener, vi elsket å ha Ripper i bandet, det var knall å turnere med ham, det var knall å lage skiver med ham. Men det er dessverre slik – og Ripper ville helt sikkert vært enig med meg her – at ethvert band har sin stemme. Rob Halford hadde i over tjue år vært stemmen i Judas Priest, og det var nesten umulig for Ripper å bli akseptert som den nye stemmen, til tross for at han er en utrolig vokalist. Du kan ikke bytte ut Mick Jagger i The Rolling Stones, Iron Maiden fikk erfare at fansen krevde Bruce Dickinson tilbake, samme med Queen eller Scorpions – noen vokalister er for viktige for sitt bands lydbilde til at de kan erstattes. Til og med Van Halen – selv om skivene med Sammy Hagar solgte mye mer, så anser likevel de fleste at det er David Lee Roth som er den ekte stemmen i det bandet! Og jeg må innrømme at jeg er en av de. Jeg husker jeg så Van Halen som support for Black Sabbath i Birmingham i 1978. Og jeg kjøpte førsteskiva og ble blåst hinsides av kombinasjonen av den gitaren og den vokalen! Og det var akkurat det som skjedde med Judas Priest også. Vi spilte konserter med Ripper og kom strålende fornøyde av scenen, og når vi møtte fansen etterpå, ble jeg pepret med spørsmål om ’Øyh KK, når skal dere få Rob tilbake!?’. Og det var et konstant mas som ikke ville gi seg, så til slutt måtte vi bare ta konsekvensene av det – og Rob var jo klar for å komme hjem.
– Det hjalp jo ikke situasjonen at 90-tallet var tungrockens verste periode, da kun grunge og nu-metal var i media.
– Nei, det er et meget godt poeng. Priest fikk massiv skade da Rob slutta samtidig som grungen tok over. Vi gjorde så godt vi kunne under omstendighetene – vi beit tennene sammen, vi fortsatte og lagde to bra skiver med en ny glimrende vokalist i stedet for å knekke under presset og gi opp. Og i ettertid ville jeg ikke gjort noe som helst annerledes.  

– La oss gå tilbake til konserten i Wolverhampton i 2019 – det var din første sceneopptreden på ti år! Hvordan opplevde du det?
– Jeg skal innrømme at jeg var nervøs, men samtidig oppglødd. Nervøsiteten gikk mest på ting som kan skje underveis, som at gitaren blir ustemt, man ramler på ræva, eller buksa revner! For jeg visste vi var et bra band som kunne levere. Og da vi først var i gang, så koste jeg meg.
– Da hadde du to amerikanere i bandet – Ripper og Dave Ellefson, som da var på utlån fra Megadeth. Hadde dere noe tid til å øve?
– Nei, vi hadde en gjennomkjøring kvelden før, i et iskaldt øvingslokale, og Ripper og Dave kom direkte fra flyplassen. Og neste kveld gjorde vi konserten.
– Og dette var med Les Binks på trommer. På et tidspunkt så dette bandet ut til å ta opp kampen med dagens utgave av Judas Priest. Begge band hadde med en av Priests grunnleggere, begge hadde en som ble med i Priest på 70-tallet og en som ble med på 90-tallet – og to nykomlinger. Hva skjedde med Les siden han ikke ble med videre?
– Jeg ble veldig skuffet da jeg forsto at Les ikke ville være i stand til å spille på skiva. Han ødela håndleddet like før vi skulle starte innspillingen, og foreslo selv at vi skulle få inn noen andre i stedet for å vente i månedsvis på ham når vi hadde en tidsfrist å forholde oss til. At det er flere tidligere Priest-medlemmer i bandet har alt med meg å gjøre. Siden jeg ikke kom til å spille Priest-låter med Judas Priest, ville jeg heller gjøre det sammen med folk som jeg hadde spilt disse låtene med tidligere, for å gi det mest mulig autentisitet. Talentfulle musikere som jeg har stor respekt for og som jeg anser som venner. Jeg har turnert verden gang på gang i selskap med både Ripper og Les, og skulle jeg fortsette å gjøre dette, ville jeg sørge for at jeg var i godt selskap! Det var mer det som var min motivasjon, enn å skrape sammen flest mulig musikere med en fortid i Judas Priest! Så det er ikke tilfelle. Og det bandet jeg forlot i 2011 er noe helt annet enn det som finnes nå. Det er som det er.
– I dagens Judas Priest er det jo kun Ian (Hill, bass) og Scott (Travis, trommer) igjen fra den besetningen som turnerte på 90-tallet.
– Ja, samt at de har fått Rob tilbake, og det er jo viktig.
– Jeg har fått høre skiva, ”Sermons Of The Sinner”, og det er mange harde kjappe låter der. Det å være en metaltrommis er fysisk svært krevende, og Les Binks har blitt 73 år gammel nå. Ville han egentlig ha vært i stand til å spille låter som disse, og Priest-låter som ”Painkiller”, i halvannen time kveld etter kveld på en turné?
– Jeg skjønner at du spør, for det er tøft nok for meg som gitarist! Man er nødt til å holde seg i form. Som gitarist kunne jeg jo ha stått rett opp og ned og spilt uten å bevege meg noe særlig, men for en trommis går ikke det, de har en beinhard jobb. Dessuten tar det på å være på reisefot hver eneste dag. Les kommer nok til å gjøre gjesteopptredener med oss så ofte det lar seg gjøre, og det blir fantastisk å få ham på scenen.
– Du spilte som nevnt med David Ellefson i 2019 – det var aldri snakk om å få ham med i bandet på permanent basis?
– Nei, han var rett og slett ikke tilgjengelig. Han spilte i Megadeth, og de skulle på en lang turné sammen med Five Finger Death Punch i den perioden vi skulle spille inn skiva. Dessuten ville det blitt for komplisert å alltid måtte tilpasse våre turnéplaner til Megadeths planer.  
– Har du fortsatt kontakt med ham, med tanke på hva som har skjedd nå i vår? (David Ellefson fikk sparken fra Megadeth i mai etter en noe pikant episode med en ung kvinnelig fan på webkamera.)
– Ja, jeg sendte ham en melding med en gang for å vise min støtte. Jeg vil ikke fordømme ham på noe måte. David er en nydelig fyr, en ekte gentleman, han bryr seg virkelig om fansen. Hadde det som skjedde inntruffet på 70- eller 80-tallet, ville det aldri vært en sak, det hadde bare blitt ledd av og avfeid som rock’n’roll galskap! Men han har sine svakheter som menneske, som vi alle sammen har. (Intervju med Ellefson her!)

 – Har dere diskutert en settliste for de kommende konsertene?
– Nei, ingen aning! Sist gang spilte vi bare gamle Priest-låter, men nå har vi jo en egen skive å plukke fra, så vi får se hva fansen sier og ønsker.
– Dere har jo låter fra seksten Priest-skiver å velge i også!
– Nettopp! Så det blir som alltid tøft å gjøre utvelgelsen, men jeg lover at vi skal klare å finne en kul og balansert settliste.     
– Du har jo tidligere sagt at du synes ”Nostradamus” er Priests mest undervurderte album – kunne du tenkt deg å spille låter derifra?
– Absolutt! Jeg er veldig innstilt på å spille låter som Priest ikke har gjort på scenen før, det hadde vært morsomt både for bandet og fansen.
– Dere har jo en låt på nye skiva som heter ”Brothers Of The Road”, så da forventer jeg å se dere forsere norske fjellpass i en gammel minibuss med sommerdekk uten varme til vinteren!          
– Haha, det har jeg allerede gjort én gang, så da trenger jeg ikke gjenta det! Og jeg har masse bilder som dokumenterer det! Vi pleide å parkere minibussen vår i veikanten ved fjordene deres, pusset tennene vår i snø, og klynget oss sammen bak i bussen for å sove! (Vi snakker her om Judas Priests turnéer i Rogaland i mars 1974 og i Trøndelag i januar 1975.) Vi må ha vært ganske tøffe da, for vi hadde ikke engang med oss varme vinterklær som alle nordmenn har, vi hadde bare noen skift av de vanlige sceneklærne være, og boots! Ikke bra! 
– På den tida hadde dere en trommis ved navn John Hinch, som døde nå i april. Hvordan husker du ham?
– John var noen år eldre enn meg, men han var alltid sterk og pålitelig. Vi kunne alltid stole på John. Han var ikke bare trommisen vår, han var også sjåføren vår, roadien, mekanikeren, snekkeren… trengte vi noe, så ordnet John det, uansett om det var et pedalbrett eller en støtfanger. Han tok ansvar og var den som sørget for at alle kom seg med båten fra Newcastle til Stavanger, første gang vi spilte i Norge, så han var en veldig viktig figur i Priest i de tidlige årene. Han var den som prøvde å ordne opp når ting skar seg, mens vi andre bare jekka oss en pils og lekte rockestjerner så lenge! Og han var en veldig solid trommis.   

– Du fremstår ofte som en 100% heavy metal-fokusert fyr, en ekte ’defender of the faith’ med låttitler som ”Metal Through And Through”. Hvis jeg hadde bladd gjennom platesamlinga di, hadde jeg da funnet noe som hadde overrasket eller sjokkert fansen? 
– Oj, da må jeg tenke meg om. Platesamlinga mi består av komplett samling av UFO, av Scorpions, Saxon, Jimi Hendrix, Cream…
– Hva med The Beatles, The Eagles eller ABBA?
– Niks! Men du ville kanskje funnet et og annet George Benson-album! For da jeg lærte meg å spille gitar på 60-tallet, så var jeg ganske altetende, og ville absorbere så mye som mulig, så jeg kunne sitte og spille til både flamenco og jazz. Jeg husker at jeg kunne spille alle låtene fra den første skiva til Leonard Cohen, som ”Suzanne” og ”So Long, Marianne”…
– Begge de to er låter om norske kvinner, forresten…
– Er det?! Det visste jeg ikke. Kjæresten min på den tida elsket den skiva, så vi hørte mye på den. Og hvis noen nye gitarister der ute vil øve på å plukke arpeggioer med høyrehånda, så kan jeg anbefale den skiva! (”The Songs Of Leonard Cohen”, 1967) Cohens fingerteknikk med høyrehånda er virkelig interessant på den skiva. Og skal man utvikle seg som gitarist, så bør man prøve å lære seg noe utenfor komfortsonen sin.

– Du slapp din bok (”Heavy Duty: Nights And Days In Judas Priest”) i 2018 – og i fjor slapp Roh Halford sin, ”Confess”. (Anmeldt her!) Har du lest den?
– Nei. Jeg har ikke det.
– Det burde du. Han snakker veldig varmt om deg, så det virker ikke som om det er noe ondt blod fra hans side i hvert fall.
– Nei, og det burde det ikke være, vi har kjent hverandre i snart 50 år – vi skrev sanger sammen før vi hadde en bil! Han pleide å gå hjemmefra til huset mitt i Birmingham, et par kilometer kanskje, og så satt vi på soverommet mitt og prøvde skrive låter. Vi har mye historie sammen – hvordan de folka ikke vil ha meg tilbake i bandet er helt sinnssykt. Rob var ute av bandet i 12-13 år, og jeg var en medvirkende årsak til å få ham tilbake. Så jeg ga ham den muligheten – det er noe som ikke stemmer her, og jeg vet ikke hva det er. Noe er veldig veldig galt, og folk kan ikke gå i graven med noe slikt på samvittigheten, det er ikke bra. Jeg var alltid lojal til Judas Priest, mens Glenn stakk av i seks år og lagde skiver med andre folk, Rob hadde tre andre band og har lagd haugevis av skiver utenfor Priest – mens jeg var den som prøvde å holde fokus.  
– Da må vi runde av, KK. Takk for praten, så ses vi i Oslo i løpet av 2022, formoder jeg?
– Ja, jeg har fått høre at det er en svær metalfestival i Oslo neste sommer, og vi er inviterte til å spille der, så jeg håper virkelig at det skjer!
– Tons Of Rock, ja. Da ses vi der!
– Jeg gleder meg til å være tilbake i Fjordenes Land – da uten å måtte sove bak i minibussen! Men kanskje få gjort litt fisking!?

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2021

, ,