Kiss Rocks Vegas

Kiss er mitt Big Bang, la det være klart med en eneste gang. Alt jeg liker, alt jeg gjør, ting jeg snakker om, ting jeg mener – Kiss er grunnen til absolutt alt. Og i motsetning til mange andre Kiss-puritanere har jeg i tillegg klart å svelge Eric Singer og Tommy Thayer innleid som Peter Criss og Ace Frehley. Men, det skal sies at min foreløpig siste konsert med gjengen på Valhall med akkurat Eric og Tommy var litt…traurig? Det var liksom ikke like fres over sakene som det burde være; veldig lite ballær for å si det på godt norsk. Derfor er jeg nok like skeptisk som spent når jeg tasser inn på kinosalen – i samvær med ikke spesielt mange andre – for å bevitne mine gamle helter gjøre Las Vegas til Kissmania. Vi får se da. Snurr film, rock’n’roll!

Det første som slår meg er; dette er IKKE en rockekonsert av vanlig merke for vanlige rockere – dette minner fort mer om et slags freakshow barnevennligfisert så det kan gli rett inn på Stena Line i prime time rett før leggetid. Her kjøres det safe på det Kiss er mest kjent for, showet. Og det er et så til de grader Kiss-show at det grenser til det parodiske. Problemet er bare at utførerne selv ikke ser helt ut til å trives der de står på klovnepidestallen sin, så følelsen for min del blir veldig klein. Gene Simmons er og skal være konge, uansett hvor inn eller ut han er i forhold til resten av verden. Men på scenen i Vegas så både han og livskollega Paul Stanley til tider bare utilpass ut, og det var vondt å se på.

Musikken? Som de pleier å levere etter sikre kilder i det siste – ikke strålende, ikke ræva, men noe midt imellom altså. La meg ta noen eksempler fra begge ender. «Detroit Rock City» – steike ta så vondt det var å høre. Den viktigste låta i hele min oppvekst utført totalt uten innlevelse og sjel. De spiller greit, det er ikke det – men akk så kjipt og dølt. Blæ!

Noen positive overraskelser følger fort – både «Creatures of the Night», «Psycho Circus» og «Parasite» følger rett etter retter opp en god del av inntrykket da disse viser at gutta fortsatt kan hvis de gidder. «War Machine» låter som en million dollars og er det første beviset på at de i hvert fall en gang i tida har vært et kick-ass rockeband. Kveldens klare høydepunkt. Her og en stund fremover låter det tight og kult, de fortsetter med å hente ifra varierte låthyller – og det er morsomt for en Kiss-fan.

MEN; skal dere blasfemere i hjel «God of Thunder» og «Love Gun» uten en tuttelutt av innlevelse så gi faen i å spille dem – hører dere?! Bare slutt. Med en gang. Også må jeg dessverre si at flammeshowet til Gene begynner å synge på siste verset. Det er bare ikke like kult lenger, beklager. Og for ikke å snakke om store deler av den animerte bakgrunnen. Det var så uforståelig ræva lagd at jeg ikke kan skjønne at det har kommet igjennom nåløyet – uten at de faktisk har fått betalt for å bruke skiten.

Som en veldig dårlig overraskelse kommer de jo som alltid tilbake for å avslutte med den kuleste dårlige låta «Rock & Roll All Nite», men de gir oss faktisk en liten bonus denne gangenn med «Shout it out Loud» først. Og en million kilo konfetti fyller danskebåten – unnskyld Las Vegas – til randen.

Akkurat passe gøy, akkurat passe show, litt for lite rock’n’roll. Høres ut som det er Kiss 2016 vi akkurat har sett på.

3/6 | Sven Olav Skulbørstad

Ringen Kino, Oslo, 25.05.2016