Kino – progrockens ringrever gjør comeback

Det er vel innafor å kalle et sideprosjekt for en prog-supergruppe når medlemmene til daglig spiller med Marillion, Transatlantic, Steven Wilson, Frost*, Fish, It Bites og Arena? Det er 13 år siden Kino ga ut sin debutskive som i ettertid har fått kultstatus – nå er de omsider ute med oppfølgeren «Radio Voltaire». Vokalist og gitarist John Mitchell slo på tråden til oss for å utdype.

Tekst: Anne-Marie Forker

Blekksprut: Geir Amundsen
Foto: Will Ireland

– Det har gått 13 år siden Kinos debutskive «Picture» – hva fikk dere til å omsider lage en oppfølger? 
– Siden jeg lagde den første skiva sammen med Pete (Trewavas, bass, Marillion, Transatlantic) og John (Beck, keyboards, It Bites, Fish), og Chris Maitland (på trommer, ex-Porcupine Tree, Blackfield) så har jeg hovedsakelig jobbet i studio som produsent for en rekke andre band, noe som har blitt prioritert. Jeg har ikke akkurat vært inaktiv i tretten år! I løpet av de siste årene har jeg også lagd to skiver under navnet Lonely Robot, og har begynt å kose meg med prosessen med å lage en skive fra grunnen av, mye mer enn jeg har gjort tidligere. Det skyldes selvsagt også at jeg har jobbet som produsent for en del band har låter som jeg egentlig ikke er spesielt fan av selv – metalband med skrikevokal. Med Lonely Robot kunne jeg lage nøyaktig den musikken jeg selv ville, uten å måtte kompromissere med andre bandmedlemmer. Og etter at jeg var ferdig med den andre skiva, («The Big Dream» som ble sluppet våren 2017) ville jeg helst bare fortsette den kreative flyten jeg var inne i. Jeg snakket med Thomas på plateselskapet (Inside Out), som mente at det var kanskje for tidlig å begynne på en tredje Lonely Robot-skive med en gang. Han spurte om jeg ikke heller kunne tenke meg å jobbe med Pete igjen, noe vi hadde snakket om opp gjennom årene, halvt på spøk. Det viste seg at hvis vi skulle gjøre alvor av det, så hadde vi et tre måneders tidsvindu åpent, og måtte bare sette i gang umiddelbart om ny skive skulle bli en realitet i løpet av 2018, mellom turneer og plateinnspillinger. Så vi ryddet timeplanene og fikk samlet oss.
– Er dette låter som dere har hatt liggende, eller er de blitt skrevet spesielt med tanke på den andre Kino-skiva?
– Alt er skrevet til denne skiva, jeg har en tendens til å ikke skrive låter med mindre jeg må, og har en konkret skive å jobbe frem mot. Pete hadde også noen ideer og utkast til låter, men såvidt jeg vet, var også de skrevet med tanke på Kino. Vi samarbeidet med å få låtene ferdig, og det fungerte utmerket – vi jobbet mye raskere denne gang enn med førsteskiva.
– På førsteskiva var John Beck et fullverdig bandmedlem, mens her er han kreditert som gjestemusiker til duoen Kino bestående av kun deg og Pete?
– Det var ikke planlagt at det skulle bli sånn. På førsteskiva var han med oss hvert skritt på veien, men denne gangen var han opptatt med turnering og komponering med Fish mens jeg og Pete jobbet i studio. John ble hanket inn i siste liten for å legge litt keyboard på låtene som vi ellers hadde ferdigstilt uten ham. Det var ikke meninga å skvise ham ut, han er en gammel venn av meg, men nå ble det slik denne gangen.
Er det du som spiller keyboards på denne skiva?
– Nja, jeg spiller grunnbasisen av keyboards, mens John la på de litt mer virtuose greiene du kan høre på noen av låtene. Nå må det påpekes at alle i bandet er multiinstrumentalister, Pete spiller ikke bare bass, han er en kurant gitarist og keyboardist også, John kan også spille gitar og bass, og jeg klarer meg på de fleste instrumenter utenom trommer. Det er litt blandet hvem som spiller hva på denne skiva – det er ikke slik at jeg spiller all gitar, Pete spiller all bass og John spiller tangentene. Det er et samarbeid.
– Hvem spiller trommer på skiva?
– Det er en av Englands suverent beste trommiser, Craig Blundell. Han spilte også på den siste Lonely Robot-skiva, og for tiden er han på turné med Steven Wilson.

– Har døden generelt vært et gjennomgående lyrisk tema her? Ikke bare på «The Dead Club», men også på «I Don’t Know Why» er det ganske dystre tekster.
– Sistnevnte er en av Petes låter, så det tør jeg ikke svare på. Hans tekster har en tendens til å dreie seg om konflikter i forhold, så jeg vil ikke begi meg ut på analyser av den, men «The Dead Club» tar et mer ironisk skråblikk på klisjéen om  rockestjerner som dør når de er 27 år gamle. Jeg har i det siste blitt kjent med en kar som skal forbli navnløs, som er totalt fokusert på at han skal bli rockestjerne, uansett hva det måtte koste ham eller alle i hans krets. Uansett hvor mange lik han må trampe over eller hvor mange venner han må utnytte for sin egen vinnings skyld. Så teksten er litt myntet på ham, selv om den er ment å være litt humoristisk. Jeg skriver ofte tekster ut i fra tittelen, og «The Dead Club» hørtes interessant ut for min del.
– Apropos titler, har platetittelen «Radio Voltaire» noe med filosofen å gjøre? 
Ja, jeg har lest ganske mye om og av Voltaire. Han var en interessant fyr, og var ekstremt samfunnskritisk for sin tid, midten av 1700-tallet. Han var ikke redd for å tale myndighetene midt imot, og hadde også en fascinasjon for døden. Men han var fornuftig, veldig forut for sin tid, og en krass motstander av bl.a. slaveri. «Radio Voltaire» er en tenkt radiostasjon i hans ånd, kontra den tanketomme kommersialismen som later til å råde nå for tiden. En stasjon som vil ha frem sannheten, noe navnet Voltaire representerer, så der kom tittelen fra.
– Hadde bare en slik radiostasjon faktisk eksistert! En annen låt med en dyster tekst jeg har hørt mye på, er «Temple Tudor», med referanser til ‘ivory towers & burning bridges‘ – hva handler den om?
– Jeg skriver om ting som interesserer og morer meg. Det er en tendens blant mange engelskmenn å referere til ‘ærbødige Gamle England‘ og forvente at det fortsatt skal være sånn, enda det knapt er noe som heter å være engelsk lenger, for England er blitt en miks av alle andre land i verden. Jeg forstår ikke denne sentimentale patriotismen som engelskmenn tilsynelatende er født med. Frasen ‘sailing on a ship of fools‘ refererer litt til den engelske baklengs-mentaliteten som råder i store deler av befolkningen. Vi tviholder på antikke mål som pints og miles og pounds og venstrekjøring, og nå vil vi ikke være en del av Europa lenger. Mange av de som stemte for Brexit hadde ingen anelse om konsekvensene, og nå har de virkelig skutt seg selv i foten.
– En annen låttittel som ikke er selvforklarende er «Grey Shapes On Concrete Fields».
– Jeg elsker som sagt ord og ordspill – jeg begynner aldri å skrive en tekst før jeg vet hva tittelen er – noe mange synes er veldig merkelig. De fleste skriver teksten først og setter en tittel etterpå, men for meg blir det som å sette seg ned for å skrive en bok uten at man vet hva den skal handle om. Jeg har alltid gjort det stikk motsatt – jeg synes det er mye enklere. Men teksten til «Grey Shapes On Concrete Fields» kom til meg etter at jeg ruslet rundt på Docklands i London, og over alt så jeg bare asfalt og betong. Så jeg begynte å lure på hvor lang tid det kommer til å ta før hele landet er fullstendig dekket av betong. Med fare for å høres ut som en total nerd, så er det en fantastisk scene i «Blade Runner 2», hvor du har et panorama med kun bygninger så langt du kan skue. Og vi er på vei dit. Overbefolkningen og urbaniseringen er ute av kontroll, naturen er på vikende front, og snart er det mer grått enn grønt på et topografisk kart over England.  

– Disse låtene ville gjort seg veldig bra på en scene! Kommer dere til å gjøre konserter eller en turné?
– Jeg håper det! Jeg var litt reservert mot å dra i gang Kino igjen, for forrige gang hadde jeg høye, kanskje urealistiske, forventninger til hva dette bandet kunne utrette. Jeg trodde det skulle ta av, for det var det suverent beste bandet jeg hadde vært involvert i til da, og vi kom veldig godt overens. Men vi hadde i praksis aldri tid til overs samtidig, og bandet bare svant hen og forble et sideprosjekt. Det var derfor jeg og John Beck i stedet engasjerte oss i It Bites, for vi kunne få gjort mye mer der. Men bare i løpet av de siste par ukene, siden vi annonserte at vi skulle lage ny skive med Kino,  har jeg fått flere tilbud om konserter og festivalopptredener. Så lenge vi går økonomisk i pluss på det, så hadde det vært gøy, jeg har alltid trivdes på scenen med Pete. Det kommer helt an på logistikken og timeplanene fremover. For tiden er Pete opptatt med Marillion, og Craig turnerer med Steven Wilson i uoverskuelig fremtid. Marillion er mye mer i vinden nå enn de var i 2005, og likevel var Pete en særs travel fyr i forrige runde. Da rakk vi kun å gjøre rundt femten konserter i løpet av ett års tid. (Kinos foreløbig siste konsert var på John Dee i Oslo i desember 2005. Red. anm.)
– Hva er dine planer for resten av året, om det ikke skjer noe konkret med Kino?
– Jeg skal straks begynne å jobbe med den tredje Lonely Robot-skiva, det er mitt hovedfokus nå. Og så skal jeg turnere med Arena i mesteparten av april og mai. Det er med Marillions original-trommis Mick Pointer og keyboardist Clive Nolan, jeg har spilt der siden jeg var 23 år gammel. Det er alltid trivelig å gjøre noe med de igjen, og et godt påskudd til å komme seg ut av huset, jeg turnerer ikke så ofte lenger.
– Hvis du kunne jobbe med hvilken som helst musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
– Hmmm…det har jeg aldri tenkt på. Jo, jeg vet. Neil Hannon fra The Divine Comedy!
– Jøss, den så jeg ikke komme. Hvorfor?
– Mannen er helt genial! Jeg elsker musikken hans, som kan være både håpløst romantisk og ironisk, han har fantastiske arrangementer, og han er en smart og veltalende kar. Jeg tror vi kunne ha hatt det særs festlig med å jobbe sammen! Hadde du spurt meg for ti år siden, ville jeg utvilsomt svart Peter Gabriel, men han jobber ikke så kjapt, mens jeg liker å få ting gjort, så vi hadde neppe utgjort en bra kombo, haha!    

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2018

, , , ,