King Kobras trommelegende Carmine Appice – 
røverhistorier fra veien med Zeppelin og Hendrix

Stor var forbauselsen da vi registrerte at puddelrockbandet King Kobra var tilbake med ny skive etter mange år i dvale. Og da vi fikk muligheten til en prat med bandsjefen og trommelegenden Carmine Appice, var vi ikke vonde å be. For han viste seg å ha et utømmelig arsenal av gode historier, fra den tida han turnerte med Led Zeppelin og Jimi Hendrix på 60-tallet, via jobbing for Ozzy og Pink Floyd på 80-tallet, til hans kommende biografi med den fulle historien bak hans begivenhetsrike liv i rockens Champions League.

Tekst: Geir Amundsen 
Foto: Denise Truncello

– Så hva i all verden var det som fikk King Kobra til å komme sammen igjen? Og hvorfor nå?
– Jeg traff på David (Michael Philips, gitar) i Los Angeles og vi gikk ut og tok noen drinker sammen. Det ene førte til det andre, og vi tok noen telefoner rundt til de andre gutta, som var klare som egg, og fikk tilbud om kontrakt med Frontiers.
– Med Paul Shortino som ny vokalist? Hvordan kom han inni bildet?
– Han korer på den nye skiva til Michael Schenker, som jeg har jobbet med det siste året. Og miljøet er så lite og incestuøst at vi har støtt på hverandre i utallige sammenhenger. Det var naturlig å spørre han, og han sa ja uten å nøle. 
– Spurte du King Kobras opprinnelige vokalist, Mark Free? (Som nå har skiftet kjønn, blitt Marcie Free og vokalist i Unruly Child.)
– Nei. Sist gang jeg snakket med henne, var i forbindelse med en King Kobra live-DVD som det var snakk om å gi ut i Latin-Amerika, fra en stor festival vi spilte i Acapulco, filmet med masse kameraer og god lyd foran ti tusen gærne meksikanere. Og vi hadde forhåndsbestillinger på denne DVDen, men Marcie sa klart ifra at hun ikke ville ha dette på markedet. Hun skulle faktisk pusse advokater på oss hvis vi ga det ut. Jeg hadde tidligere spurt henne om hun ville være interessert hvis det noensinne skulle bli noe mer King Kobra, og hun har sagt tvert nei. Derfor så jeg ikke noe poeng i å ta kontakt denne gangen heller.
-Så hva er planene fremover?
– Foreløbig skal vi bare gi ut denne skiva og se hvilken respons vi får, både fra media og fra fansen.
– Ingen konserter?
– Ikke foreløbig. Det er blitt så dyrt å turnere at vi må se det litt an først, om det faktisk er et marked for det.
– Ingen planer om noen Europaturne altså? Eller festivaler?  
– Jeg kunne jo tenkt meg å gjøre for eksempel Sweden Rock, men de tilbød oss så lite betaling at det ville ikke dekket flybillettene til bandet engang! Cactus fikk et bra tilbud derifra  for noen år siden, men det var ikke samme entusiasmen å spore for King Kobra. Hadde vi enda klart å gå i null, skulle jeg gjerne stilt opp, men jeg nekter å tape penger på å turnere.
Har du noensinne spilt i Norge i det hele tatt?
– Ja jøss, jeg har spilt der med Rod Stewart. I Trondheim.
– Nå snakker vi slutten av 70-tallet?
– Ja, det var vel i 1976 eller 77, vil jeg tro.

– Tilbake til King Kobra. Dere debuterte i 1985 med «Ready To Strike», en klassiker innenfor sjangeren. Og en av mine store favoritter fra den epoken.
– Ja, jeg lekte egentlig med tanken om å lage ei soloskive, dette var mens jeg turnerte med Ozzy i 1984…
– Ja, du spilte ikke på noen av skivene hans?
– Nei, Tommy Aldridge spilte på «Bark At The Moon»-skiva, mens jeg gjorde turneen i etterkant.
– Du er vel med i videoen til tittelåta? 
– Ja, riktig.
– Jeg husker du var den aller første trommisen som imponerte meg, med en trommesolo i Ozzys sett på nattrocken på NRK fra en metalfestival i Dortmund i 1983, med Maiden, Priest, Leppard osv...
– Haha, ja, husker den, fantastisk line-up – Scorpions og Schenker var også der…
– Og Quiet Riot, som Shortino senere sang i, apropos incest. Men det var på den tida du satte sammen King Kobra?
– Ja, og jeg begynte å lete etter dyktige musikere som ikke allerede var kjente fra andre band. Og jeg fant dem. Selv om vi hadde et klart definert image, var det musikalske det viktigste. Verdens kjekkeste fyr ville ikke fått jobb i King Kobra om han ikke også var en gnistrende musiker! Jeg hadde en visjon om at visuelt skulle vi være en slags Mötley Crüe i revers, med fire blonde og en mørkhåret fyr, og det var jo slående. Dengang.
– Så du har ingen planer om å tvinge Shortino til å bleike håret til eventuelle konserter?
– Haha, det har jeg faenmeg ikke tenkt på! Nei, det skal han få slippe!
– Men King Kobra varte ikke så lenge? Det raknet etter andreskiva?
– Ja, Mark Free sluttet, han syntes musikken ble for hard…
– Hard?!  «Thrill Of A Lifetime» var jo superkommersiell sammenlignet med debuten! Med nusselige poplåter og keyboards som fikk meg, som metal-tenåring, til å vende ryggen til King Kobra!
– Ja, der ser du. Du hører jo hva hun sysler med nå i Unruly Child. Og bassisten vår Johnny Rod fikk et tilbud fra W.A.S.P. og hoppa på det. Vi dro inn en kar som heter Lonnie Vincent på bass istedet, men ikke lenge etterpå stakk både han og Mick (Sweda, gitar) av og danna Bulletboys. Og de hadde jo noe på gang en kort periode. De tok med seg låter vi hadde jobbet med i King Kobra, som jeg hadde tenkt å spille inn til vår neste skive, som «Smooth Up In Ya» og «For The Love Of Money». 
– Men det kom en tredjeskive også?
– Ja, vi fikk inn Johnny Edwards på vokal og ga ut en skive til på mitt eget selskap, men det var ikke det samme, så vi la opp etter det.
– Stakkars Johnny Edwards. Han sang vel i Montrose før dette på EN skive, så begynner han i King Kobra som sporenstreks kneler. Og gudene veit hvordan han fikk jobb i Foreigner, for der passet han aldri inn. Og fikk fyken etter EN katastrofal skive.
– God sanger, men som du sier, han passet ikke inn. Etter King Kobra ble jeg anbefalt å ta en telefon til John Sykes, som var på jakt etter folk til nytt band. Jeg var i tilfeldigvis i London for å gjøre noen trommeklinikker med brodern (Vinnie Appice, kjent fra Dio og Black Sabbath), og hadde jamma med Dio på Hammersmith den kvelden jeg traff John. Vi samlet oss i et studio med Tony Franklin på bass, og det var helt magisk, vi visste vi hadde et kanon band der og da.

– Ja, debuten til Blue Murder er enda en av mine store favoritter, den dag i dag. Kanonskive!
– Ja, jeg var overbevist om at den kom til å bli massiv, vi hadde låtene, men manglet vel det rette managementet.  Vi spilte inn en oppfølger, men så kom Seattlegrungen og drepte enhver interesse for tungrocken. Da skiva omsider kom ut, hadde jeg og Tony sluttet og det er bilde av andre musikere på coveret, selv om det på de fleste låtene er samme band som spiller på debuten.
– Jævla Cobain! Det har aldri vært snakk om noen gjenforening  med Blue Murder da?
– Jo, vi har snakket om det de siste ti årene, og da John Sykes sluttet i Thin Lizzy regnet jeg med at vi skulle gjøre noe sammen igjen, men det har ikke blitt noe av. Og jeg var klar for det. Jeg likte forsåvidt mye av Seattlerocken, og den opprenskningen som grungen gjorde, var høyst nødvendig. Det var kommet til det stadiet hvor band fikk fete platekontrakter basert på frisyrene sine, uten at de kunne spille. Uten at jeg nevner navn, men du vet sikkert hvem jeg sikter til.
– Du nevnte Dio. Hadde du noe forhold til kong Ronnie James?
– Ja, herregud, vi kjente hverandre godt, og jeg hadde den ytterste respekt for ham både som sanger og som menneske. Faktisk har King Kobra spilt inn en glimrende låt som ikke er på skiva, som heter «Monsters And Heroes», som er tilegnet Ronnie. Og den kan kun lastes ned på hjemmesida vår, eller på min side www.carmineappice.net. Alt av inntekter går rett til Ronnie James Dio Cancer Fund.
– Bra tiltak! Hva med lillebror Vinnie, hva sysler han med nå som Dio og Heaven & Hell ikke er mer?
– Han har et nytt band nå som heter Kill Devil Hill, med blant andre Rex fra Pantera på bass. De skal livedebutere nå om et par uker.

– Du har jo opp gjennom årene både spilt med og turnert sammen med noen av aller største legender. Som Jimi Hendrix.
– Ja, Hendrix var support for Vanilla Fudge på 60-tallet. Jeg møtte han først i New York, da gikk han under navnet Jimmy James. Han var så veldig fascinert av klærne vi brukte, så han lurte på hvor han kunne få tak i noe lignende. Vi tok han med oss til Greenwich Village i New York og hjalp ham å plukke ut noen av de nå så velkjente uniformsjakkene han assosieres med – med paljetter og striper og frynser – en av de henger den dag i dag i Hendrix-museet.

– Og Led Zeppelin?
– De var også forband for Vanilla Fudge, og da var de totalt ukjente. Men vi ble kjempekompiser, og jeg hjalp Bonzo med å få en sponsoravtale til slagverket sitt. Jeg ringte Ludwig trommer, som jeg hadde en avtale med, og tipset dem om denne ukjente unge karen som het John Bonham som de burde ta en titt på. Og Bonzo brukte Ludwig-trommer resten av sitt liv, egentlig hadde han vel et Premier-sett. Se på oppsettet hans fra tidlig 70-tall, det er nesten identisk med mitt eget på den tida. Det føles rart å snakke om en legende som Bonzo på den måten, men som sagt, den gang var de bortimot ukjente.
– Det ryktes forøvrig at du var til stede på en av de mest beryktede episodene i rock’n’roll-mytologien – den såkalte «The Red Snapper Incident» (hvor medlemmer av Zeppelin visstnok besudlet en kvinnelig  groupie nedentil med en sprell levende fisk.)
– Neida, tull og tøys, det kan jeg herved avkrefte, det har aldri skjedd!

– Nei? For en nedtur!
– Det var ikke en rød snapper, det var en mudshark, en liten haifisk, hahaha!! Men jo, Vanilla Fudge spilte med Led Zeppelin på en festival i Seattle i 1969, og hadde en fridag neste dag hvor vi bodde på The Edgewater Inn, et hotell ved vannet, så det gikk faktisk an å fiske ut av vinduet. Og det var meg, John Paul Jones, Robert Plant og hans kone Maureen, Tim Bogert (bassist i Vanilla Fudge) og denne dama, som var en forholdsvis dreven og hemningsløs groupie. Vi var på Roberts hotellrom idet Bonzo, Richard Cole (Zeppelins turnémanager) og Mark Stein (Vanilla Fudge, keyboards) kommer valsende inn med denne to fot lange haifisken de hadde fanget fra vinduet. Og det utviklet seg til et forholdsvis sykt scenario hvor denne stakkars fisken ble gnudd opp i intime kroppspartier på denne dama, hovedsakelig betjent av Bonzo og Cole mens Mark filmet med et kamera. Men tro meg, hun var med på dette i aller høyeste grad, og virket til å storkose seg mens det sto på! Det ble såpass høylydt at hotelldirektøren kom stormende inn og ba oss om å stoppe øyeblikkelig. Jeg, Jonesy og Tim kom oss ut derifra mens vi holdt på å krepere av latter! Dagen etterpå traff vi forøvrig Frank Zappa på flyplassen, og jeg fortalte ham denne elleville historien som han deretter udødeliggjorde i låta «The Mud Shark». Jeg har hørt så mange varianter av den historien der, at snart skal jeg servere den korrekte versjonen, i boka mi som jeg holder på og avslutte nå.

– En Carmine Appice biografi!? Det må da bli festlig lesning! Når kommer den?
– Jeg håper at vi rekker å ha den i butikkene til i september. Den skal hete «The International Rock Guide to Hotel Wrecking» og tar for seg hele livet mitt, fra jeg vokste opp i de italienske bydelene i Brooklyn,  hvor jeg vanket i beinharde miljøer med folk som nå er døde eller i mafiaen. Her er det masse ville historier om folk jeg har møtt eller jobbet med, både musikere, skuespillere og sportsfolk. Og det er ikke bare fra mitt synspunkt, her kutter vi inn kommentarer og intervjuer med andre folk som gir sitt syn på saken, som Bob Daisley eller Tim Bogert eller Joe Lynn Turner. (Boka kom ut i 2016 og ble hetende «Stick It!»)
– Gleder meg til å lese! Du nevnte Bob Daisley og Joe Lynn Turner, dere spilte sammen i en slags supergruppe som het Mothers Army, som ga ut noen skiver på midten av 90-tallet, med Jeff Watson  fra Night Ranger på gitar.
– Ja, det bandet var også min ide, etter at jeg sluttet i Blue Murder, men dessverre funket det aldri spesielt bra i praksis. Så jeg hoppet av etter andreskiva.

– Er det noe i boka om hvordan du havnet på en Pink Floyd-skive?
– Stemmer, jeg spiller på «Momentary Lapse Of Reason»-skiva på låta «The Dogs Of War».
– Ja, hvorfor det? Dugde ikke Nick Mason?
– Jeg ble oppringt av min venn Bob Ezrin, som var involvert på produksjonssida. Han sa at de hadde en låt som Nick ikke var i form til å spille på fordi han hadde drevet med så mye racerbilkjøring. Uten at det ga så veldig mye mening. Men uoffisiellt mente de vel at låta trengte mer energisk tromming enn det Mason kunne levere, og David Gilmour var veldig fornøyd med mitt bidrag etter at det var i boks.
– Stemmer det at du var Ritchie Blackmores førstevalg da han danna Rainbow?
– Jeg ble ihvertfall spurt av Ritchie, i 1975, men på det tidspunkt var jeg under kontrakt med MCA, som ikke ville gi slipp på meg. Så da spurte Blackmore istedet Cozy Powell. Som ironisk nok hadde overtatt jobben min hos Jeff Beck et par år tidligere.
– Og da ble du istedet trommisen til Rod Stewart?
– Ja, jeg spilte med Rod i noen år, mens han fortsatt dreiv med rock’n’roll!
– Og du skreiv jo faktisk noen av hans aller største hits? Litt uvanlig at trommiser er komponister.
– Riktig, «Do Ya Think I’m Sexy» er vel fortsatt hans største hit. Og «Young Turks» var også forholdsvis svær.  Jeg har alltid lagd låter, og spilt de inn med egen vokal først.
– Hvordan var det å spille sånn musikk, etter å ha rocket hardt i hele karrieren frem til da?
– Nja, som sagt var Rod fortsatt ganske rocka da, det han gjorde på første halvdel av 70-tallet var jo steintøft, og dessuten hadde han et syvmannsband, så jeg måtte slå hardt for å høres!
Noen sjangs for at «Do Ya Think I’m Sexy»  står på setlista til King Kobras neste konsert?
– Hahaha! Overhodet ikke!
– Cactus hadde en gjenforening med ny skive i 2006, men hva skjedde så? Er dere fortsatt aktive?
– Tja, tjo. Vi gjør noen konserter i året, når det passer seg for alle involverte. For tiden driver jeg med noen avskjedskonserter for Vanilla Fudge.
– Du har utgjort rytmeseksjonen sammen med en del fantastiske bassister. Opp gjennom de siste 45 år. Hvem rangerer du selv som den beste av disse, den du har klikka best med?
– Hmmm…tøft spørsmål, men tror jeg må gå for Tony Franklin. Jeg elsker den måten han spiller fretless på, og han setter sitt tydelige stempel på Blue Murder-skivene.

– Og til slutt, er 21.mai fortsatt offisiell Carmine Appice Day i Los Angeles? 
– Haha, nei dessverre, det var kun det ene året, i 1981.
– Hvordan kom det istand?
– Si det, det var ikke mitt initiativ, men borgermesteren i LA mente jeg hadde fortjent en markering for veldedighetsarbeidet mitt og trommeundervisningen jeg hadde gitt gratis til barn og unge i Los Angeles.
– Takk for praten, lykke til med skiva, og håper King Kobra kan få tatt seg en tur over Atlanteren i løpet av året, da stiller jeg!

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2011

, , , ,