Kim Wilde @ Rockefeller, Oslo

Mandag 5. desember 2022

Et show som var utsatt fra opprinnelig dato av åpenbare årsaker var endelig på trappene, og spørsmålene idet man entret Rockefeller var mange. Var dette en fallen stjerne som skulle cashe inn på gamle meritter? En tøysete primadonna med nykkene fra 80-tallet tjukt smurt utenpå et aldrende skinn? Playback?

Svaret var så til de grader nei, for fra sekundet legenden entret scenen, riktignok kledelig en liten stund etter bandet (men på slaget til oppgitt konsertstart), var det en artist som ikke nølte med å dele oppmerksomhet med laget sitt på scenen. For som hun selv sa: «If the team works, the dream works«. Og som laget fungerte.

«Hva skjer’a Oslo?» var hennes første ord fra scenen, og fra da til slutt var det som å bli dropkicka rett tilbake til det glade 80-tall – riktignok med et moderne lydbilde og et par-tre spor som kun er noen få år gamle. Bandet bak låt som en kule, lydmannen hadde en god dag på jobb og ikke minst – publikum var i humør så det var tidlig klart at dette kom til å bli en god fest.

Kim Wilde selv styrte showet med stoisk ro, og selv om det såvisst ikke alltid var 100% rent vokalt var det ingenting å si på innlevelsen. Nå om dagen er det også et godt bevis på at det ikke jukses. Bror på gitar har vært med helt ifra starten, og har som jeg skjønte også fått med sin datter på kor, og hun var omtrent like blikkfang på scenen som stjerna selv og sang som en gudinne. At hun i tillegg var gravid som det ble informert om gjorde ikke prestasjonen mindre imponerende.

Vi fikk presentert det som bør presenteres av spor, overraskende nok hele tre fra sisteslipp «Here Come The Aliens», og disse gled fint inn i hitparaden ellers. Kveldens første allsang kom tidlig under Bee Gees-coveren «If I Can’t Have You» men det var langt ifra den siste.

Selv om samtlige tilstede var der for Kim må jeg dra frem bandet bak nok en gang, de hadde en unik kjemi seg imellom og vandret ofte bort til hverandre og smilte og lo om hverandre. Sånt smitter. Spesielt var det at hun benytter seg av to trommiser, der ungjenta på venstre fløy sjarmerte en trommeslagende skribent litt ekstra.

Tross noen toner litt off her og der fikk nevnt fremstår Kim Wilde allikevel fortsatt som en habil vokalist – hun har nå bikka 60 og da må det være lov å ikke alltid treffe på absolutt alt. Publikumstekket og tilværelsen på scenen ellers var det ingenting å si på. At hun i tillegg tydelig fremsto som en artist med bena trygt plassert på jorden gjorde at det bare var sjarmerende. Ofte gikk hun bort og holdt hånd eller rundt sine kolleger, og sånt varmer.

Etter en utelukkende fest av en start ble det en liten dip i intensiteten midtveis fra «Four Letter Word» og et par medfølgende spor. Her la jeg også merke til at en god del av publikummerne bakerst, der undertegnede befant seg, også mistet litt fokus. Men bevares, det er ikke annet å vente fra en underholder i godt voksen alder heller.

Fra herifra og ut var det en real innertier. «Cambodia» ga kveldens første gåsehud og ny allsang, og det var vel ingen som trodde at kvelden var over etter dunderhitsa «Chequered Love» og «(You Keep Me) Hangin’ On» vil jeg tro.

For det var den nemlig ikke før ekstranumrene «Pop Don’t Stop», «You Came» og nær selvsagt «Kids In America» der sistnevnte attpåtil klarte å lure frem et par tårer fra undertegnede. Du snakker om å avslutte med et smell.

Dette var gøy, dette var pop og dette var fest! Oslopublikummet var med på notene fra start til slutt, og da hele ensemblet kom frem på scenen for å takke av publikum helt til slutt kan jeg ikke tenke meg at det fantes en eneste en som var misfornøyd med kvelden. 

4.5/6 | Sven O. Skulbørstad

Fotos: Anne-Marie Forker