Killing Joke @ Rockefeller, Oslo

Onsdag 30. november 2016

Når legendariske Killing Joke inntar Tigerstaden så er det ingen tvil om at dette kommer til å bli en historisk kveld i norsk musikkhistorie. Bandet som har vært aktivt siden 1978, og som har vært en stor inspirasjonskilde for band som Metallica, Nine Ninch Nails, Nirvana, Foo Fighters, Faith No More, Janes Addiction og Soundgarden, gjestet Oslo sist gang i 1983.

Oppmøtet var ikke imponerende, men de som hadde ankommet virket som blodfans. Her var det en fin mix av pensjonerte blitzere, eksentriske kunstnere og gotikere. Stemningen var herlig og bandet ble jublet fram da de entret scenen med Youth sin ambient musikk i bakgrunnen, i kompani med masse røkelse som intro. Fra det øyeblikket bandet satte igang med låta “The Hum” ble publikum revet med, og min intuisjon stemte om at her var det mange lojale blodfans.

Jaz Coleman og Geordie Walker fanger din oppmerksomhet umiddelbart med herlig innlevelse i musikken, god kontakt med publikum og en forstyrrende Frankenstein-sceneopptreden av Jaz som passer meget bra til driven i musikken. Killing Joke er ikke et rock’n’roll-band. Disse gutta har en oppgave, og det er via sin musikk og sine tekster å informere om at verden ikke er et koselig sted, og at du ikke bare kan gi faen og gjemme deg. Om du velger å sette deg litt dypere inn i deres musikk, og leser tekstene nøye, så vil du innse at Jaz Coleman & Co er meget røde, eller er sterke tilhengere av de røde partiene – eller nærmest er anarkister. Det er en grunn til at de er anerkjent for å være pionerer innen postpunk. Med samfunnskritiske tekster mot de kyniske kapitalistiske statene, i kompani med antireligiøse budskap, angriper Killing Joke publikum med et vanvittig driv i sin musikk.

Med en knallsterk og definert trommis i Paul Ferguson som ryggrad i lydbildet spiller Killing Joke en vanvittig sterk setliste som er både aggressiv, meget fengende, harmonisk og dyster. Aldri før har jeg opplevd et band som har en snittalder på godt over 60 år dra med seg hele gulvet på Rockefeller til hopping og jubel – stemningen er som på en Blitz-konsert før en demonstrasjon. Publikum storkoser seg og vi får servert materiale helt tilbake til deres første dager på slutten av 70-tallet. Det er voksent punkete, og jeg er stolt over å kunne oppleve musikkhistorie med et band som aldri har hatt intensjon om hverken å selge seg eller være mainstream, og som står knallsterkt for det de mener; som at USA er en global fiende til mye faenskap, at sentralbanker må utslettes og at Snowden er en global helt. Jeg hyller Killing Joke for at de leverer en knallsterk konsert og for at de rett og slett er ekte.

Om det er noe jeg har å utsette på konserten så er det at jeg synes vokalen kunne vært litt lenger frem i lydbildet. Jeg var fornøyd, men ville gjerne hatt litt mer av Jaz. Resten av bandet var veldig samspilte og jeg kunne ikke høre noen feil under de 90 minuttene bandet spilte. Skulle også ønske at de spilte deres største hits fra 80-tallet, “Love Like Blood”. Det er godt mulig det var et bevisst valg siden den låta ikke helt passer inn med de andre, ettersom denne konserten hadde passet helt perfekt i Blitz-huset.

I vårt neste nummer finner du selvfølgelig intervju med Killing Joke, og for å avslutte med Jaz Colemans egne ord: «Sometimes music makes the world seem a better, brighter place, a secure environment full of solace, joy & child-like wonder. But this is Killing Joke. So f**k that!»

5/6 Arash Taheri

Foto: Arash Taheri