Kent @ Oslo Spektrum

Lørdag 22. oktober 2016

Et drøyt kvart århundre etter at de ble dannet i Eskilstuna, og tyve år etter gjennombruddet med «Värkligen», er Kent i Norge på det som skal være en avskjedsturné – de skal etter sigende legge opp etter at turneen avsluttes i Stockholm før jul. Og avskjedsturneer er alltid innbringende – da kan man spille to kvelder i Oslo Spektrum i stedet for en kveld på Sentrum Scene.

Undertegnede var massiv fan av Kent i perioden 1997 til ca 2007, og noen av mine beste konsertopplevelser noensinne er i selskap med Jocke Berg & co – spesielt Rockefeller 2002 og Sentrum Scene 2007 var helt magiske aftener! Men etter at de begynte sin gradvise metamorfose fra et rockeband til et Depeche Mode-inspirert elektronisk band med «Tillbaka Till Samtiden» har kjærlighetsforholdet kjølnet, og det skar seg helt med «Röd» og «En Plats I Solen». Visst er det en knallåt her og der på de siste fem skivene, men det må innrømmes at Kent ikke er mitt band lenger.

Men på en avskjedturné må man kunne forvente å få servert alle de beste låtene deres en siste gang – det burde ikke være en vanlig promoteringsturné for den tolvte og nyeste skiva «Då Som Nu För Alltid», som ble sluppet i mai – så det er med store forventninger vi inntar Oslo Spektrum på lørdag kveld. Skjønt, med Kent bør man ikke ha for store forventninger – de er et humørband av dimensjoner. De kan være helt fantastiske en kveld, og fullstendig patetiske neste kveld – det meste står og faller på frontmann, sanger og låtskriver Joakim Berg.

Etter en kort introversjon av «Gigi» fra nye skiva, er vi igang med «999». Dette er nær klassisk Kent, og en av deres beste låter de siste åtte år. Når de derimot drar igang fantastiske «Stoppa Mig Juni (Lilla Ego)» fra «Hagnesta Hill», får man en anelse om hva som skal skje videre i kveld. Så godt som samtlige eldre låter er modernisert og spilles i oppdaterte versjoner. Alt høres ut som om det er hentet fra en av de to nyeste skivene. Et elektronisk pulse beat ligger i bunnen på alle låtene, gitarene dyttes langt bak i lydbildet og synthen ligger som et tykt teppe over det hele. Den hypnotiske gitarmelodien fra «Lilla Ego» er helt fraværende. Og med mindre du foretrekker Kents ‘nye’ sound, så er dette særdeles skuffende.

Det blir også tydelig at dette ikke er noen Greatest Hits-turné, som avskjedsturneer ofte er. Fokus er på den nyeste skiva, og mange av deres mest kjente og beste låter er utelatt. Det er null nostalgi å spore, og lite prat mellom låtene, unntatt når Jocke bruker fulle ti minutter på å introdusere hver enkelt musiker på scenen, mimre litt og utdype sin evige kjærlighet. Og det er hele ni musikere på scenen, så dette tar tid. Tid som kunne vært brukt til å spille «Om Du Var Här», eller «Pärlor», «Generation Ex», «Socker», «Kungen Är Död», «Chans», «400 Slag», Gravitation», «Kevlarsjäl», «Livräddaren», «Palace & Main», «Sundance Kid», «Max 500» eller «Dom Som Försvann». Men nei. Vi får istedet «Andromeda», «Vi Är För Alltid», «Den Vänstra Stranden», «Jag Ser Dig» og «Förlåtelsen». Hurra. («Den Döda Vinkeln» fikk sin turnédebut denne kvelden, og det var jo en hyggelig overraskelse!)

Men la oss si noe positivt! Lyden i Spektrum er veldig bra denne kvelden, fra vår plass rett over miksebordet i hvert fall, og produksjonen er bare helt fantastisk! Storskjermene bak bandet brukes maksimalt – ikke bare til nærbilder av musikerne, eller vanvittig stilig filmede sekvenser, men når hesten fra «Tillbaka Till Samtiden» og de hvite tigrene fra «Vapen & Ammunition» tilsynelatende kommer inn på scenen, så er det pur magi. I en låt står bandet i en stjernetåke, i en annen låt foran et stormfullt hav. Eller når hele salen speilvendes og publikum på galleriet kan skimte seg selv på skjermene. Briljant – terningkast seks! Og tekstene til Joakim Berg treffer deg også som en knyttneve med jevne mellomrom. Han har noen formuleringer som er pur poesi, mannen er lett Sveriges største rockepoet siden Lundell.

Det er smått utrolig at det er de samme fire musikerne som spilte inn debutskiva i 1995 som også står på scenen i Oslo, for stilmessig er dette et helt annet band. (Og det er sikkert derfor ingenting fra de to første skivene spilles på avskjedsturneen.) Der de tidligere var et organisk, gitardominert rockeband tuftet på The Cure, U2 og My Bloody Valentine, er de nå et elektronisk band, hvor trommeslagerens jobb kun er å holde takten til EDM-beatet som hele tiden ligger i bånn – også på de gamle låtene. Deres gjennombruddslåt i Norge, «Dom Andra», er knapt til å kjenne igjen – den er ubehagelig synthtung og mørk. Og når jeg får høre hva de har gjort med «Utan Dina Andetag» (en av mine største favorittlåter noensinne, uansett band!), blir jeg rett og slett lei meg, og litt aggressiv. Det blir midlertidig tilgitt når overjordisk vakre «747» avslutter hovedsettet mens bandet står foran en flammende supernova – da stritter gåsehuden og øynene blir fuktige, til tross for at også denne er modernisert og forkortet. Samtlige armer i salen svaier frem og tilbake under de siste par minuttene, og stemningen er helt elektrisk. Den eneste gangen det var tilsvarende stemning i salen i løpet av drøye to timer, var under ekstranummeret «Mannen I Den Vita Hatten (16 år senare)» da det kulminerte i konfetti og fullt øs på ‘Vi skal alla en gång dö‘-partiet.

Hvis du hovedsakelig er fan av det gamle klassiske Kent og vil høre låtene du elsker slik du er vant til å høre dem, så kom du antagelig djupt besviken, ja även förbannad, ut ifra denne konserten. Favorittene fra gullepoken radbrekkes i elektroniske versjoner, og halvparten av låtene som spilles er fra deres nye æra som startet med «Röd». Hvis du derimot er av dem som foretrekker å høre mekaniske EDM-versjoner av de gamle, og synes at «Då Som Nu För Alltid» er mye bedre enn «Hagnesta Hill», så var nok dette en aldeles fantastisk aften, tett opp imot en sekser. Vi tilhører dessverre første gruppe, og lusket slukøret hjemover på lørdags kveld og satte på «Isola».

Tiden vil vise om dette var det siste vi så til Kent, men hvis noen vil vedde på om de er tilbake på Sentrum Scene innen fem år, så er vel ikke oddsene veldig høye. Avskjedsturneer har hatt en tendens til å vise seg å være siste turné før et par års pause, og så får man baksmell på skatten og kommer sammen igjen – ikke sant, a-ha, Stones, Tina Turner, Judas Priest, Kiss, Ozzy, Elton, The Who, Status Quo, Eagles, Scorpions, Nine Inch Nails, Sabbath osv?

Men fy faen så bra Kent var – for 15 år siden. Nå kommer «Isola», «Hagnesta Hill», «Vapen & Ammunition» og «Du Och Jag Döden» til å få kjørt seg i tida fremover.

3/6 | Geir Amundsen

Foto: Arash Taheri