Katatonia | The Fall Of Hearts

Peaceville

Med unntak av gnistrende «Dead End Kings» har samtlige Katatonia-album fordret ekstremt mye tid. Svenskene kan synes umiddelbart elementære, endog selvrepeterende, men siden det kunstneriske gjennombruddet «Tonight’s Decision» (99) nedfeller bandet kolossalt med tankegods i tonalitet, strukturering og ikke minst Jonas Renkses uortodokse vokalharmoniseringer, slik at det kompositoriske totalbilde trer frem etter flerfoldige timer melodiassimilasjon og analyse.

Den som fant «Dead End Kings» i overkant tilgjengelig kan glede seg, for «The Fall Of Hearts» er Katatonias mest utfordrende skive siden «Viva Emptiness». Årets kalas innestår en progressiv, men også tidsdimensjonert intensivering av gruppas to forutgående studioslipp. 70 minutter spilletid er i meste laget, selv fra band man elsker.

Hovedverket «Takeover» gir ikke ved dørene, men preluderer uten forvarsel, og viser seg kjapt som en av katalogens mest innfløkte øyeblikk. Her spares ikke på intelligente gitarfigurer, brekk eller inderlige melodiføringer, og en sammenstilling med Opeth fremstår alt annet enn utilbørlig. Bandets autonome uttrykk er ikke til å feiltolke; samstundes gjør kvintetten såpass mye nytt, både i åpningssporet og for øvrig, at de aldri oppleves regressivt sentimentale. Innhugg i kunstpopsfæren fremholder å meisle Katatonias klang og melodikk, men ubøyelig på egne premisser. Ideelt sett burde herværende omtale opptegnes til høsten; jeg er likevel rimelig sikker i domsavsigelsen: «The Fall Of Hearts» vinner terreng hos investeringslystne lyttere, uten å gi optimal tenning, grunnet overpretensiøs platelengde, et par spor under pari, samt repertoarets fragmentariske gehalt.

Høydepunktene er likevel mange – nevnte «Takeover», mellotrontunge «Decima», lynende «Sanction», deler av mosaikken «Serac», visesymfoniske «Shifts» og ikke minst shuffledrivende «Last Song Before The Fade», like farget av nordiske vevningstradisjoner for folkemusikk og jazz, som episk rock og svartmetallisk dissonanskolorering. Avslutningsvis blir jeg ikke kvitt følelsen av at form og timbre – i likhet med «Viva Emptiness» – denne gang går på bekostning av tonale innovasjoner, men om dette får du nesten spørre meg om et år.

Ett er tindrende sikkert: Ingen band på planeten utøver resignert tristesserock bedre enn Katatonia, selv ikke når svenskene øser opp lett problematiske album.

4,5/6 | Geir Larzen

Utgivelsesdato: 20.05.2016