Karmamoi | Silence Between Sounds

Independent

Jeg vil starte denne anmeldelsen med en liten advarsel, for første gang jeg satte i gang «Silence Between Sounds» forberedte jeg meg samtidig til et annet oppdrag for Norway Rock av en rimelig størrelse og bygde meg opp en aldri så liten nervøsitet av den grunn – og da funka Karmamoi særdeles dårlig. En konstant bevegelig ertefinger kilende midt på angstnerven min var alt jeg fikk ut av musikken, så etter cirka to og et halvt spor, som i dette tilfelle tilsvarte temmelig nøyaktig 20 minutters spilletid, med en disharmonisk og taktskiftende jazz-progrock måtte jeg rett og slett skru av.

Men, og dette er viktig, når jeg hadde tid og mulighet til å sette meg ned, konsentrere meg og virkelig lytte på musikken deres var det et helt annet inntrykk jeg fikk ut av det. «Silence Between Sounds & Nashira» starter verket med en meget vakker pianointro som bygger seg sakte men sikkert opp til et fett riff som kommer og går under hele den 10.46 minutters lange seansen. Veldig mye dynamikk skjer i løpet av spilletiden, og det er i tillegg forholdsvis mange nyanser som dukker opp underveis. Jeg har skjønt det som at de kjører som et slags instrumentalband som hyrer inn vokalister, og Sara Rinaldi, som dekker det meste av vokalen på «Silence Between Sounds», også under nevnte spor, gjør en meget habil jobb. Jeg syns hun til tider kan høres ut som en voksen versjon av vårt eget vidunderbarn Angelina Jordan.

Faren med denne type musikk for meg er når det blir for ensformig og repetativt, som på andresporet «Atma», der kun den ene stakkarslige og kryptiske tekstlinjen «Self you save my soul» blir repetert om og om igjen (og om igjen og helt til slutt, enda om igjen) til det kjedsommelige. Musikken er fin som dyr vin i bakgrunnen, så her lurer jeg litt på hva poenget med å ha vokal tilstede i det hele tatt er.

Ellers går det mye i fasetter og diverse musikalske retninger og farger hele skiva igjennom, møysommelig krydret med toneskalaer jeg forbinder med jazz i hvert fall. «Sirio» viser til albumets feteste rockeriff som gir jazzproggen, i mangel på et bedre ord, ekstra krydder. «Martes» er det nærmeste albumet kommer en låt i tradisjonell forstand med vers-refreng-vers-refreng-oppbygging og det er et fint avbrekk for en gangs skyld å kunne tippe riktig på hva som venter rundt neste sving.

Skiva består stort sett av meget behagelig musikk som aldri blir masete, men som trenger litt tid og tålmodighet for å sette seg skikkelig. Jeg er for lite innlemmet i denne typen musikk til å gi noen sammenligninger, men er du ute etter noe som ikke umiddelbart faller på plass men som vekker nysgjerrighet nok til å ville jobbes med er det mye å hente i «Silence Between Sounds». Den fortsetter stadig å vokse på meg etter flere fortjente gjennomlyttinger. Men ikke å anbefale for folk som sliter med nervøsitet eller angst altså.

4,5/6 | Sven O. Skulbørstad

Utgivelsesdato: 30.10.2016