Kampfar – Personlig mørke

For et kvart århundre siden startet to gutter fra Østfold opp et black metal-band, noe som i seg selv ikke var unikt. Svært mange utsatte verden for slike streker. Barnet fikk navnet Kampfar, og det unike ligger i at de ikke har brydd seg stort om gjeldende regler innen sjangeren. De har kjørt på med sin egen greie, og kanskje nettopp derfor låter bandet sterkere enn noen sinne, når de nå slipper sitt åttende album «Ofidians Manifest». At det ble en ny plate er slett ingen selvfølge.

Tekst: Ronny Østli
Foto: Sebastian Ludvigsen

Vokalist og bandleder Dolk ringer kvelden 1. mai, i det han er ferdig med preproduksjon til konserten på Karmøygeddon to dager senere.

– Ikke alle nyter fridagen skjønner jeg?
– Vi har hatt en pause på to år, og det er godt å være tilbake. Vi møtte helt veggen personlig og snakket ikke med hverandre på et år. Vi spilte over tohundre konserter på tre år og mot slutten ble gleden borte og det ble bare en jobb. Jeg kunne stå på scenen på store festivaler med opp mot 40.000 tilskuere og hele tiden hadde jeg i hodet mitt at jeg burde gjort andre ting, som å være hjemme hos dattera mi. På Wacken for tre år siden fløy et par av gutta ned sånn at vi bare rakk et kjapt hei før det var konsertstart, de gadd ikke være på festivalen. Det var en virkelig mørk periode.
– Dere fikk spellemannsprisen for deres forrige plate, «Profan». Var all denne jobbingen, med påfølgende pause, et resultat av det?
Egentlig ikke. Spellemannsprisen gjorde kanskje at vi fikk litt mer oppmerksomhet i Norge, men ikke det store utslaget totalt sett.

Nå er Kampfar tilbake. Vi publiserer dette intervjuet samme dag som nevnte opptreden på Karmøygeddon. Dette er også dagen Indie slipper «Ofidians Manifest».
– Jeg mottar flere festivaltilbud i uka, men det blir nok ikke mer enn sju-åtte festivaler i løpet av 2019. Vi er familiefolk med jobber og vil ikke gå på samme smellen en gang til.
– Og i forhold til Karmøygeddon ser det som alle banda er klare tross flystreik.
– SAS-streiken har i liten grad påvirket oss. Jeg skal fly med Widerøe fra Bergen til Torp nå og unngår SAS-kaoset. Vi har en lydmann fra Lisboa vi gjerne skulle hatt med på forberedelsene, men han ankommer i tide til opptredenen, så det går bra. Johnny og Karmøygeddon ser ut til å ha vært heldige og har band med velvilje som setter seg i bilen fra Tyskland for å spille.
– Jeg kommer tilbake til at dere for noen år siden endret litt stil, men dette oppdaget jeg først da jeg så dere live. Dæven for et fett liveband.
– Jo takk for det. Jeg føler jo det er der vi er vi vårt ess. Det er på scenen vi føler oss hjemme.

Jeg forteller Dolk at «Ofidians Manifest» har fått en femmer, og jeg starter samtidig med å skryte av mannens vokale prestasjoner denne gangen.
– Takk for det. Jeg har gjort mange intervjuer de siste fem ukene, og mange nevner dette. Og egentlig er det litt rart, for vi hadde ingen plan da vi begynte å jobbe med skiva. Samtidig er det, og det høres jo litt klisjeaktig ut, den mest personlige skiva vi har laget. Mange møter veggen.  Jeg møtte den så det virkelig sang. Vi skrev skiva på hytta i Hemsedal, og mens vi arbeidet med låta «Det Sorte», som avslutter skiva, fikk Ole beskjed om at faren hans kun hadde få dager igjen. Vi var jo stucked i fjellet, så vi fortsatte å skrive. Så det er mye personlig mørke på denne plata.
– Resultatet er blitt en variert skive som jeg tør påstå er bandet beste. Man vil oppleve den som en god oppfølger til «Profan», men samtidig nye sider, som «Dominans», hvor Agnete Kjølsrud bidrar.
– Når man har holdt på med et band i tjuefem år blir man kjent med mange folk, og jeg legger ikke skjul på at jeg har møtt veggen et par ganger med Kampfar. Agnete har også hatt sitt og vi utviklet et godt vennskap. Og «Dominans» er som du sier litt annerledes, så når den utviklet seg som den gjorde fant jeg det naturlig å ringe Agnete. Hun er jo et kjent navn, som også Dimmu Borgir har benyttet seg av i black metal sjangeren.
– Ja, jeg tenkte jo litt på det, at henne brukte de også nylig. Men det er faktisk ti år siden.
– Hehe ja, men det er jo deres mest spilte låt, så det virker kanskje ikke så lenge siden.
– Dere har laget en video til singelen «Ophidian», som jo må sies å være tittelkuttet.
– Hvis du ser plata som en bok med permer og mange sider, eller en film, så får man jo servert et utdrag eller en trailer. «Ophidian» er vår trailer. Den er riktignok andre låt ut, men likevel litt uti skiva og er en god representant for innholdet, samt at den er internasjonal. Den er produsert av polske Grupa 13, som også har laget videoer for Behemoth og Belphegor. Dette er vår tredje video og de har ville arbeide med oss tidligere, uten at vi da har vært klare. Denne gangen hadde vi ingen andre planer og tok kontakt og fikk til et samarbeid.
– Veldig mange plater fra begynnelsen av 2000-tallet ble spilt inn i Abyss. Dere er et av, for tiden, få band som fortsatt bruker dette studioet.
– Ja, men ikke med Peter Tägtgren, som de fleste jobbet med. Vi har brukt Jonas Kjellgren og har hatt et fint samarbeid med han, derfor gjorde vi det denne gangen også. Men nå, som tidligere, er plata spilt inn flere steder. Ole har jo eget studio i Bergen, hvor jeg nå er, i tillegg til at vi også har spilt inn noe på hytta i Hemsedal. Jeg har lagt på vokal i Oslo.
Hvilke refleksjoner gjør du deg over at Kampfar har holdt det gående i tjuefem år?
– Det er jo blitt en stor del av livet. Da man startet opp i 1994 tenkte man jo ikke så mye over veien fremover. Det var mye regler innen black metal da, og vi kjørte på med vår egen greie. Blant annet kuttet jeg tidlig ut sminke, og det var jo utenfor reglene. Etter hvert som tiden går utvikler man seg fra å være en gjeng gutter som spiller i band til å bli et lite firma med ansatte, som for eksempel egen lydmann. Dette lå nok også litt i bakhodet da vi følte det var dags for å lage ny plate igjen, vi har tross alt forpliktelser ovenfor folk som jobber for oss.
– Over halvparten av disse årene hadde du med deg en gitarist og komponist som heter Thomas. Jeg må jo innrømme det var etter Oles inntog jeg virkelig begynte å kose meg med Kampfar på skive. Det skjedde en endring der. Nå er jeg kanskje noe i overkant slem mot en av badets grunnleggere, men…
– Hehe, nei du har helt rett. Jeg og Thomas vokste opp sammen og han skapte unik musikk. Det kom likevel til et punkt hvor det stagnerte og alt ble litt for trygt. Vi prøvde flere gitarister uten at det fungerte. Det var første gangen jeg så litt svart på det, og vurderte å gi opp hele greia. Men resten av gutta ba om å ikke gi opp. Så ramla det en dag inn en kar ved navn Ole og resten er som man sier historie, hehe. Det resulterte i hvert fall i at vi turte å ta litt sjanser musikalsk.
– «Ofidian» er eneste låt på engelsk denne gangen, og stort sett har Kampfar holdt seg til det norske språk. I 1994 var jo dette svært eksotisk, og mange utenlandske black metal band begynte med norske navn og tekster. Hvordan er dette på 2010-tallet?
– Vi hører egentlig lite om dette nå. Nå har ikke vi vært så opptatt av reglene underveis, men jeg føler det ikke er så fokus på det norske språk rundt om i verden lenger. Det er i hvert fall ikke noe jeg tenker over, for meg har dette vært en naturlig del av hverdagen i tjuefem år.