Kai Hansen – Fortsatt glad i rock’n’roll

Etter fire tiår i rockebransjen var det på høy tid å ta en prat med den tyske metal-legenden, Kai Hansen. 30 av årene har han tilbrakt i sitt eget band Gamma Ray, som også sparket en jubileums-skive ut på markedet i den forbindelsen. De resterende var i gamle bandet Helloween, som han atter en gang er sentral i. I tillegg har det vært mange spennende sideprosjekter opp gjennom årene, og i påvente av ny verdensturné med sistnevnte reflekterer den joviale tyskeren over årene som har gått.

Tekst: Freddy Ludvik Larsen
Foto: Anne-Marie Forker

Den hardtarbeidende gitaristen er kjent for å ha mange jern i ilden. Derfor er det kanskje ikke så rart at han er forsinket til intervjuet, som skal foregå over videoplattformen Zoom. Damen i managementet beroliger meg med at Hansen er en velkjent sinke. Etter en stund begynner det å røre seg på dataskjermen foran meg. Det er Kai.

 – Hei. Jeg tenkte jeg skulle gå opp til den lokale bistroen og ta intervjuet derifra mens jeg tok en øl, men nettet var gått til faens og fungerte ikke. Jeg prøvde med mobilen, men det fungerte heller ikke, så jeg var nødt til å gå hjem igjen. Beklager at jeg er sen.
– Det går bra. Du har nylig flyttet til Slovakia. Er du der nå?
– Ja, det stemmer. Jeg er hjemme i Slovakia nå.
– Vel, først og fremst. Gratulerer med 30-års jubileet til Gamma Ray.
– Takk skal du ha. De 30 årene har gått veldig fort, må jeg si.
– For å markere jubileet har dere gitt ut en live-skive. Hvordan har det seg at dere bestemte dere for å spille inn et live-album midt under pandemien?
– Vel, faktisk skulle vi bare ha en konsert først for å markere at tre tiår var gått. Da ble vi spurt om vi var interessert i å strømme showet. Vi har aldri gjort noe liknende tidligere, men tenkte hvorfor ikke. Så begynte ballen og rulle. Jeg kan like godt svare med engang på spørsmålet du helt sikkert kommer til å spørre; Hvordan kan man gjøre 30-års jubileet spesielt? Ralf (Scheepers. Journ.anm.) var svaret.  
– For de uinnvidde, Ralf var den opprinnelige vokalisten fra 1989 til du selv tok over i 1995. Hvordan var det å jobbe med han igjen?
– Det var superbra. Ralf er en virkelig flott fyr, og vi har fortsatt god kontakt etter alle disse årene, så det var ingen problemer. Han måtte selvsagt være en del av jubileet. Han sa heldigvis ‘Ja’ med engang, og det er vi andre veldig glade for.
– Hva skjer videre med Gamma Ray, nå som du er opptatt på andre områder?
– Jeg er opptatt med Helloween, og etter at jeg flyttet til Slovakia har jeg vært opptatt med å bygge et musikkstudio på egne premisser her. Jeg har også brukt tid på oppgradering av huset og til å slå meg til ro. Derfor passet det meg egentlig bra at det ikke ble turné med Helloween før til neste år, for da kunne bli ferdig med alt dette, og samtidig skrive noe låter for Gamma Ray og ta opp kontakten igjen med de andre medlemmene for å også høre deres idéer. Mike (Ehré, trommer) hadde idéer til to-tre låter, mens Henjo (Richter, gitar) og Dirk (Schläcter, bass) sa de hadde idéer, men så langt har jeg ikke fått noe. Dette er en del av prosessen og nå har vi tid på oss frem til januar. Mars 2022 skal jeg på turne med Helloween igjen, men frem til jeg starter forberedelsene til den kan vi konsentrere oss om Gamma Ray og prøve å komme frem til noe som er godt nok til et nytt album. Vi får se hvor langt vi kommer. Om vi ikke blir ferdig nå, har vi ikke ha mulighet igjen før 2023. Men noe blir det, for Gamma Ray er ikke død.

– Dere har bragt inne Frank Beck som hjelpevokalist på konsertene. Vil han ble med inn i studio også når den tid kommer?
– Helt klart. Frank og jeg deler vokalen 50/50 live, og i studio vil det bli noe av den samme fordelingen. Det flotte med dette er at vi har hver vår individuelle stemme, men passer veldig godt sammen når vi synger harmonier. Dette fungerer godt, og det liker jeg. Jeg vet at meningen blant fansen omkring dette er mange, der noen mener at den nye vokalisten suger, mens andre mener han er fantastisk og passer godt inn. Vi får se hvordan albumet blir. Jeg syntes i hvert fall Frank gjør en kjempejobb, også på live-albumet vi nå har gitt ut. Det er vanskelig å prestere live foran en tom sal, og kommunikasjonen med publikum blir naturligvis en utfordring når det strømmes. Vi hadde noen publikummere i VIP-loungene. De reddet på en måte dagen, men det blir ikke det samme. Jeg syntes likevel det gikk bra, men skulle likt å fremføre dette showet når det virkelige livet starter igjen. Og inkludere Ralf da også.
– Men grunnen til at dere har bragt inn Beck som vokalist er vel at stemmen din ikke holder en hel konsert lenger. Er det tungt for deg å synge?
­– Okei. Det finnes så mange meninger om dette, og noen mener at Kai ikke kan synge lenger. Dette er ikke sant. Jeg kan synge. Og mener jeg har bevist dette gjennom blant annet de siste utgivelsene til Helloween. Jeg er veldig fornøyd med vokalen min der. Jeg har fortsatt kapasitet og jeg syntes personlig at jeg synger bedre nå enn tidligere. Men, for det blir et men: jeg røyker og drikker. Jeg er ikke en vokalist i tradisjonell forstand, en som lever et liv som fokuserer på å ta vare på stemmen. Det er ikke min greie. Jeg liker rock’n’roll-delen av rock’n’roll, for å si det sånn. Så derfor slipper jeg opp litt. Jeg kjenner jo at stemmen min er påvirket av livsstilen, men jeg kan fortsatt synge og jeg kan synge veldig bra, men jeg klarer ikke å synge to timer i strekk hver kveld. Det er ikke mulig for meg, og det er greit for meg. Jeg har slått meg til ro med at jeg ikke er noen Michael Kiske. Derfor er jeg veldig glad Frank er med oss. Men jeg elsker også å bare være gitarist. En som beveger seg rundt på scenen, og slipper å være limt fast til en forbanna mikrofon hele tiden.
– Du har også de som mener det er bra du har tatt hensyn til stemmen, for vi har mange eksempler på aldrende vokalister som ikke kan synge lenger, men likevel tyner det lengst mulig.  
– Akkurat. Og jeg er også fornøyd med situasjonen slik den er nå. Jeg håper bare hatere og tvilere vil se det på samme måte. Dette kan også åpne opp nye muligheter for Gamma Ray og gi oss mer stabilitet når det kommer til konserter. Jeg skal være ærlig. Jeg kan ikke lenger gjøre ti show på rad som varer to timer hver kveld, som vokalist. Etter de fire første showene ville jeg vært ferdig. Jeg ville fått influensa og stemmen ville vært ødelagt. Men når jeg bare synger på halve showet er ikke dette et problem. Da slipper vi også flere kanselleringer. Det handler selvfølgelig om smak og behag, og jeg vet mange er skeptisk til nye vokalister, det aksepterer jeg. Men gi Frank en sjanse. Han er verdt det.

– Jeg snakket med Michael Kiske tidligere i forbindelse med den siste Helloween-utgivelsen. (Les det intervjuet her!) Vi kom da også inn på Unisonic, band-prosjektet som du sammen med ham har gitt ut to studioalbum og ei live-skive under. Fantastiske plater alle tre. Nå mente han at Kai Hansen hadde altfor mye å gjøre til at man kunne regne med bidrag til enda en skive fra den kanten.  
– Unisonic er dødt. Det er over. Joda, noen ganger har jeg en tendens til å ta på meg altfor mye arbeid, men jeg har lært, og nå prøver jeg å fokusere på ett prosjekt av gangen. Gjør jeg en ting nå, får det også min fulle oppmerksomhet. Så kan jeg selvsagt konsentrere meg om andre ting på fritiden. Men jeg gjør ikke ti forskjellige ting samtidig lenger. Det fungerer ikke, i hvert fall ikke for meg. Det eneste skuffende for tiden er at Gamma Ray er lagt på is. Jeg liker det ikke. Med så mye teknologi vi har i dag, hvorfor har ikke noen kommet med kloning, for pokker. He he, da ville jeg måtte krangle med meg selv om låten er bra eller ikke. I dag har jeg kun Helloween og Gamma Ray. Utover det gjør jeg ikke mye. Eller jeg har gjort litt gjestevokal til noen venner, så har jeg gjort noe veldig interessant på et spill som snart kommer ut. Det er som en musikal som heter «Captain Hawk». Jeg sa ja fordi jeg ble utfordret til å gjøre noe helt annet. Det ble bra. Jeg får mange spørsmål om jeg kan bidra på forskjellige powermetal-band sine album. Men for å være ærlig, jeg er ikke så interessert i det lenger. Jeg har gjort altfor mye powermetal, nå vil jeg gjøre andre ting. Jeg kan selvfølgelig hjelpe en venn fra tid til annen hvis jeg liker låten, men jeg ønsker ikke bidra på andre sine prosjekter så ofte som jeg gjorde før. Huff. Kanskje jeg er blitt kresen med årene.  
– Du har også bidratt på din sønn, Tim, sitt album?
– Ja, stemmer. Han er en flott fyr. Induction heter bandet. Alle har sluttet nå, unntatt Tim. Men nå kommer de med et nytt album til neste år, med ny besetning. Han lever helt klart opp til forventningene bak Hansen-navnet. Jeg er stolt av han.

– Etter 40 år i musikkbransjen må det ha vært mange opp- og nedturer. Hva har vært den verste delen med å være en del av dette?
– Man starter som ung med at musikken er en hobby. Etter hvert blir man profesjonell, men den er fortsatt en lidenskap. Hvis du spiller musikk kun for å bli rockestjerne eller rik og berømt, så faen ta deg. Men hvis du spiller musikk på grunn av lidenskap og uten å spørre hvilken fordeler du får, da skal du egentlig bare være veldig glad. Det er det beste. Som profesjonell kommer industrien inn på et tidspunkt, og da må du forholde deg til business-prinsipper som markedsføring og bla-bla-bla, og da må du også selge sjelen og kropp og alt det der. Da begynner man kanskje også å lure på om det er dette du vil. Det er da man må se på fordeler og ulemper ved å være profesjonell musiker. Du trenger eksempelvis ikke gå på jobb hver dag klokken 08 om morgenen og ting som det. Du har din frihet, og det eneste slaveriet du blir tvunget til er fotosessions og gjøre intervjuer som dette også videre, he he, men det er ikke så ille. Så tilbringer man store deler av tiden under transport med buss og fly. Kan du leve med det; fint, bli musiker. Jeg er i hvert fall glad jeg valgte denne retningen i livet og angrer overhodet ikke.  
– Akkurat som låten «Born Free» på soloalbumet ditt?
– Helt rett. Forresten, hvis du virkelig vil være fri, flytt ut i skogen og bort fra samfunnet. Nei, det går ikke, da må du jakte og finne bær og mat. Du må jobbe. Man blir vel egentlig aldri helt fri. Frihet er en sinnstilstand. Når du har funnet den og kan leve godt med det du holder på med, da er du fri.  

Helloween i 1987. (F.v. Kai Hansen, Ingo Schwichtenberg, Michael Weikath, Markus Grosskopf, Michael Kiske. (Fra Helloweens Facebokside.)

– Det har blitt fortalt mange historier om hvorfor du forlot Helloween i 1988, som da var et raskt voksende band hva angår popularitet og hadde verden for sine føtter. Så sluttet du plutselig. Hva er egentlig din historie?
– Bandet var på det tidspunktet i ferd med å bli mer og mer en arena for diskusjoner, istedenfor et sted vi kunne utfolde oss musikalsk som band. Da Kiske ble med etter «Keeper Of The Seven Keys. Part 1» diskuterte vi ofte musikkretning, og det var så mange forskjellige meninger om dette hele tiden. Skulle vi gjøre metall hele tiden? Noen mente vi måtte være mer som The Beatles, så ofte ble det lange diskusjoner og det var det ikke moro lenger. Bandet var ikke lenger en sterk enhet av venner lenger, men besto av individuelle medlemmer som kun prøvde å få sine idéer igjennom. På en annen side hadde vi to management, der begge hadde sine formaninger og forventninger. Det var et stort apparat som jobbet med utgivelser og sceneproduksjoner, og vi, i bandet, hadde ingen anelse om inntekter og utgifter. Vi brydde oss ikke. Vi fikk vår månedlige utbetaling, og det var det. Alle fortalte oss hva vi skulle gjøre. Det var foto og det var intervjuer. Jeg likte ikke situasjonen. Jeg har mer sans for at management tar bort ansvar fra artistenes skuldre, for som musiker vil man fokusere på musikken, ikke alt det andre. Men jeg liker å få informasjon, og jeg liker å bli spurt før jeg må stille opp på ting. Det skjedde ikke. Dette hadde vi også diskusjoner om innad i bandet, men jeg var stort sett den eneste som hadde problemer med dette. De andre var mer ‘Her er suksess, så ikke spør!’. Den tredje tingen var alle de lange turnéene. Under Keeper 1-turnéen i 86-87 turnerte vi lenge. Vi gjorde Amerika på seks uker, så hadde vi fri en uke som vi brukte til øvinger, før vi dro til Japan. Der ble jeg syk. For å si det sånn, jeg pleide omgang med feil dame og fikk hepatitt. Selv om jeg fullførte alle konsertene var jeg veldig syk, og da jeg kom hjem ble jeg innlagt på sykehus i fire til seks uker. Da jeg ble utskrevet fikk jeg en skikkelig nedtur, og begynte å stille spørsmål om hva jeg egentlig holdt på med. Jeg var ute og kjørte, for om man turnerer for lenge mister man livet hjemme. Det vil si at de hjemme fortsetter sine liv, mens du fortsetter ditt liv ute på veien fysisk, men ikke mentalt. Når du da kommer hjem, føler du deg som en fremmed. Da kommer også depresjoner og slikt lett. Så alt dette førte til at jeg sa ‘Gutter, jeg vil ha mer kontroll over bandet. Jeg vil kutte ned på lange turnéer. Jeg trenger å reise hjem med jevne mellomrom og samle krefter å finne tilbake til røttene før jeg reiser ut igjen’. Vi ble ikke enige da heller. De ville ha suksess, som egentlig var fint, men jeg ville ha mer likevekt i livet. Min tante fra England brukte å si ‘Elsk det, forandre det, eller forlat det’. Jeg elsket det ikke lenger, jeg kunne ikke forandre det, så da måtte jeg forlate det.
– Michael Weikath fortalte meg for noen år siden (i dette intervjuet!) at du på det tidspunktet forsøkte å få med deg den nå avdøde trommisen Ingo Schwichtenberg og bassisten Markus Grosskopf over til Gamma Ray.
– Gamma Ray fantes ikke på det tidspunktet. Det var bare Kai. Jeg prøvde ikke å få de med meg. Men Ingo og Markus var en sterk enhet i bandet, og sammen var vi som ett hjerte og en sjel. Men det ville ikke vært rett om jeg overtalte de til å forlate Helloween. Jeg fortalte riktignok begge om prosjektet mitt, men om de ville bli med måtte det i tilfelle komme fra dem selv. Jeg sa at ‘Hvis dere vil bli med meg, er jeg der, og da gjør vi noe sammen’, men jeg prøvde ikke å tvinge dem eller holdt en pistol mot hodene deres. Det ville ikke vært rett. Jeg liker ikke at noen prøver å overtale andre ut av band.

– Du skrev «I Want Out», som vi finner på det siste Helloween-albumet før du dro. Så skrev du «Heading For Tomorrow›, som vi finner på den første Gamma Ray-plata. Er den en fortsettelse av «I Want Out»?
– Den er definitivt en autobiografi. Jeg skrev «I Want Out» med det i tankene, og jeg skrev «Heading For Tomorrow» med tankene på at her er jeg igjen. Jeg har startet noe nytt som jeg ikke vet hvor ender, men jeg satser likevel. De fleste tekstene mine er personlige eller inneholder et personlig synspunkt. Det er ikke science fiction, eller historier om drager og andre fabler. Det er alltid meg.
– Hva tenker du når du nå ser tilbake på 30 år med Gamma Ray?
– Jeg er fornøyd. Hvor mange musikere slutter i et suksessfylt band og starter et nytt som også har suksess, og vokser seg større med tiden. Det er ikke mange. Kan du nevne noen? Kanskje Ritchie Blackmore fra Rainbow. Hvem andre? Hjelp meg.
– Ozzy Osbourne! (Og Phil Collins, Robbie Williams, Beyonce og Harry Styles! Red. anm.)
– Jepp. Bra. Ozzy. Dave Grohl også. Men mange klarer ikke å komme opp på nivået til det bandet de har forlatt. De prøver, men får det ikke til å funke. Jeg er glad Gamma Ray har vokst hele tiden og vi har gitt ut album gjennom alle disse årene samtidig som fanbasen blir større og større. Det er jævlig bra, syntes nå jeg.  
– Om du skulle plukke ut en favoritt blant alle albumene Gamma Ray har gitt ut, hvilket ville det bli?
– Det er ikke rettferdig ovenfor de andre albumene å bare skulle plukke ut ett, for alle er fantastisk. Men om jeg skulle plukke ett måtte det bli «New World Order». Jeg bare elsker det albumet.
– Er det noen album du ikke er så glad i?
– Ja. Andre bands album, he he. Neida. Klart, når jeg ser tilbake ser jeg jo at vi kunne gjort ting litt annerledes enkelte ganger og at lyden kunne vært bedre i noen tilfeller. Men å plukke ut ett album her blir umulig. Alle har sine plusser og minuser.

– Michael Kiske fortalte meg også at Kai Hansen kan skrive alt, og alt han skriver er bra.
– Takk skal du ha, Michael!
– Men hvor finner du inspirasjon etter alle disse årene?
–  Vel, når du starter opp har du mange, mange idéer, og dess flere sanger du skriver, dess mer kreves det for at du selv skal bli imponert. Og det er viktig. Du bør være fan av eget arbeid. Hvis du gjentar det du har gjort tidligere, eksempelvis noe du har gjort for ti år siden, selv om du da var i fyr og flamme, kan det også bety at du har stagnert. Det er som gammel kaffe. Grei å drikke, men smaker ikke godt. Da bør du legge arbeidet bort og vente på at noe mer spennende dukker opp. Men det hele er en konstant kamp mot stagnasjon. Likevel hater jeg å skrive låter på autopilot. Jeg kan drite ut en powermetal-låt etter fem minutter, med de klassiske prinsippene en slik sang inneholder. Men det er ikke spennende lenger. Om jeg likevel skulle gjøre det må den være original og utenfor boksen. Du må føle at dette er noe spesielt ellers er det verdiløst. Jeg tror alle musikere kan skrive under på det. Om de ikke kun lager musikk for pengenes skyld da. Men det er helt klart tøft.
– Mange hadde håpet på mer enn én låt fra deg på siste Helloween-album. Hvorfor leverte du bare en?
– Jeg vet det. Jeg hadde flere idéer, men var superkritisk selv. Jeg prøvde å lage spennende saker og oppdage nye horisonter uten å bevege meg for langt unna varemerket mitt. Mange idéer la jeg selv bort fordi jeg mente det var søppel. Jeg tenkte at jeg hadde gjort det før, og mye bedre da, så ikke gå ned den veien igjen, liksom.  Andre ting jeg skrev var bra i mine ører, og kunne vært veldig interessant Helloween-stoff, men så likte ikke de andre det jeg hadde kommet frem til, fordi det var altfor utfordrende og utenfor den berømte rammen. Du kan si at demokratiet i bandet slo til. Jeg hadde «Skyfall», som jeg visste kom til å bli veldig bra. Så jeg la heller all min energi der. Resten la jeg bort. Kanskje bruker jeg de låtene til Gamma Ray eller venter til en senere Helloween-utgivelse.
– Er det vanskelig å skrive låter for både Helloween og Gamma Ray? De to bandene vil jo ikke høres for like ut?
– Jeg bestemmer meg aldri for hva som er Helloween- eller Gamma Ray-låt på forhånd. Låtene vil likevel bli annerledes, fordi musikerne er svært forskjellige. Når jeg skriver en sang er det først og fremst en Kai Hansen-låt. Hvem den passer for senere, spiller ingen rolle for meg. Låtskriving er en egoistisk ting. Sier noen noe annet, lyver de. He he he…

– Det var det. Tiden er ute og jeg hadde ikke mer på hjertet, så takk for praten.
– Takk selv! Jeg syntes det ble et veldig bra intervju. Hils masse til alle metal-fans i Norge, så sees vi i Oslo når jeg kommer dit med Helloween kommende mars. Ha det bra så lenge!

Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2021